Publisert 27. januar 2021
|
Oppdatert 28. januar 2021
Linken er kopiert til utklippstavlen!
29. september 2020 døde fader Robert Anderson O.C.S.O (f. 1932) i det lille klosterfellesskapet han hadde bygget opp i Tinn i Telemark. Noen uker tidligere besøkte St. Olav kirkeblad ham og hans to medbrødre. Reportasjen lå klar til trykking da meldingen kom om at fader Robert hadde lagt ned sin vandringsstav, etter kort tids sykeleie. Kjernen i den reportasjen var samtalen med ham. Nå publiseres den til minne om et usedvanlig troens menneske.
Bilde
ENEBOERBOLIG:Fader Robert (1932 – 2020) utenfor sin hytte i Hylland munkelyd, Tinn i Telemark.
Langt inne i skogen, i en stupbratt skråning ned mot Tinnsjøen i Telemark, der ingen skulle tru at munker ville bu, ligger «Hylland munkelyd». Her bor tre munker, en fra USA og to fra Estland. På heilnorsk grunn og med umiskjennelig tinndialekt, supplert med engelsk, estisk, ukrainsk og latin, har de bedt, sunget og levd der i mange år, i pakt med St. Benedikts klosterregel fra 500-tallet.
Tekst og bilder: Nils Heyerdahl
Langs den svingete og bratte grusveien som nokså ubemerket tar av fra fylkesvei 364, står det ingen veiledende piler som antyder at man er på vei til en «skita», et munkefellesskap (se faktaboks). Men ved veiens ende møter den uforberedte vandrer et overraskende syn, midt inne i tjukke skogen: en Maria-statue med Jesusbarnet og en sinnrikt utformet portal i tre med inskripsjonen FRED MED DEIM SOM TRED INN.
På en skrent i skogen
Porten var åpen. Innenfor gikk den tørre grusveien over til å bli en skogssti av mykt gress, en naturlig allé der sollyset så vidt filtreres gjennom hvite bjerketrær. Veien ender i en lysning som viser seg å være en langstrakt, grønn hylle i den bratte skrenten. En liten kirke med klokketårn er sentrum i et anlegg av små tømmerhus, en kjøkkenhage og noen frukttrær. Utsikten er storslått: Tinnsjøen blinker langt der nede, og dramatiske fjellformasjoner med fossefall danner bakgrunnen på den andre siden av vannet.
Ut av et av husene kommer en skikkelse i lys kutte, med bredt belte og tettsittende kalott på en blankraket isse. Han ønsker velkommen med en litt stakkato uttale som gir assosiasjoner til finsk. Men bror Miikael er ikke finne, han er estlender, 35 år og den yngste i trioen. Han har bodd her i 10 år, har for lengst tilegnet seg Tinn-dialekten og lært seg å kvede norske folketoner.
Jeg skrev «bror» Miikael. Selv kaller han seg «munk» Miikael, en nyskaping i norsk katolsk titulering, akkurat som «munkelyd» er et nyord som ordbøker ennå ikke har fanget opp. Det lyder jo mer norsk enn «kommunitet», og har en klar forbindelse til både det nynorske ord for menighet, «kyrkjelyd», og ordet for familie, «huslyd». Den andre estlenderen er munk Serafim. Han er i 50-årene og har vært her i 25 år. Han holder seg diskret i bakgrunnen under hele besøket, antagelig opptatt med praktisk arbeid.
For dette er et sted som følger den klassiske devise for vesterlandsk klosterliv: Ora et labora – be og arbeid! Dagen er inndelt i bønn, fysisk arbeid, åndelig lesning og feiring av Den hellige messe. Hver munk bor i sin egen lille hytte, men de spiser sammen. Det største huset, rett ved siden av kirken viser seg å romme det som i et vanlig kloster blir kalt refektoriet. Men dette er ikke bare spisested, men også kjøkken og et felles oppholdsrom. Et forholdsvis stort bibliotek ligger under kirken. Munkene har ikke elektrisitet og ikke innlagt vann. De fyrer med ved i en stor, gammel komfyr og vannet henter de med bøtte fra en brønn. De er vegetarianere, etter Sankt Benedikts Regel. Her har de levet et enkelt, asketisk liv lenge før miljøbevissthet og energisparing kom på dagsordenen og kjøtt ble definert ut av riktig og sunt kosthold.
Bilde
MESSEFEIRING:Fader Robert ved alteret innenfor ikonostasen. Munkene Serafim og Miikael kneler utenfor.
GUDSHUS:Det vesle tømmerkapellet med klokketårn har munkene bygget med egne hender.
Munkekallet kom tidlig
Bilde
Fader Robert tok imot meg med et stort og vennlig smil. Rakte frem hånden uten tanke på Helsedirektoratets smittevernregler. Med kropp og sinn hadde han for lengst forlatt det hektiske forbrukersamfunnet. For 71 år siden, 15. august 1949, trådte han inn i et kloster i USA. Da var han 17. Hele 54 av sine 88 år har han tilbrakt i Norge. Han er blitt duknakket med årene, men mentalt like oppreist som da han kom hit første gang.
Vi tok plass rundt bordet der munkene både spiser og tar imot gjester.
– Et munkeliv er spesielt, sett med de flestes øyne her til lands. Kom du tidlig på tanken om at dette var ditt kall?
– Eg er vaksen opp i ei lita bygd, Forestville i Connecticut, og allereide då eg var 12 år var eg viss på at eg ville i kloster. Men abbeden sa at eg måtte venta inntil eg var 17. Er ein så ung, lyt ein ha lov av foreldra. Eg bad far min å skriva under. «Ikkje tale om!», fekk eg til svar. Roy Anderson var buss-sjåfør av svensk ætt, og hadde ikkje noko å gjera med den katolske kyrkja. Men mor mi var irsk og katolikk, og til slutt skreiv far under på dokumentet som skulle til for at eg kunne verta novise i et trappistkloster i den minste staten i USA, Rhode Island. Men året etter at eg vart teken opp, brann klosteret og 150 munkar måtte flytte. Eit nytt kloster, St. Joseph Abbey, vart oppretta i Spencer, Massachusetts. Der vart eg prestevigd i 1955, 23 år gamal. 4 dagar før hadde far min vorte katolikk. Mor mi hadde bede i 25 år for at far min skulle koma til den sanne katolske trua.
Fader Roberts Tinn-dialekt blekner litt i min gjengivelse på normert nynorsk. Mang en periode avsluttet han med et «veit du», og det er ikke godt å vite om det burde følge et utropstegn eller et spørsmålstegn etter. Det gikk etterhvert opp for meg at denne munken, som kom til Norge da han var 34 år gammel, hadde hatt et mer variert livsløp enn de fleste.
Få St. Olav kirkeblad gratis i postkassen
St. Olav kirkeblad kan du lese gratis og digitalt på katolsk.no, bare klikk her.
ROBERTS STED:29. september 2020 døde fader Robert Anderson O.C.S.O.. 54 av sine 88 år tilbrakte han i Norge.
Et mangfoldig munkeliv
Bilde
Den unge trappistpresten var med å grunnlegge et nytt kloster i Colorado i USA i 1956. Deretter ble han sendt til Roma for videre teologiske studier i 1957. Mens han var der, ble han bedt av sin abbed om å lære seg spansk, for kommuniteten tenkte å opprette et kloster i Argentina og dermed etterhvert kanskje få kandidater derfra til Spencer. Trappist-ordenen var i sterk ekspansjon etter krigen, og før han var fylt 30 fikk fader Robert en rekke ansvarsfulle oppdrag. 26 år gammel ble han novisemester for 30 legbrødre i klostret sitt. Deretter ville hans overordnede gjøre ham til den foresatte i et nytt kloster i Chile. Abbeden satset åpenbart på fader Robert. Men den unge presten tenkte at det var en for stor oppgave for ham. Etter en tid ble han sendt til Argentina som novisemester.
– Men all denne reisinga, organiseringa og mangel på stabilitet baud meg eigentleg imot. Eg er ein bufast type, og trivst best med å vera i ro!
Etterhvert modnet tanken om at det kanskje var eremitt han skulle være. Han søkte råd hos den kjente trappisten og forfatteren Thomas Merton i klosteret Our Lady of Gethsemani i Kentucky. Merton var positiv og trodde på at fader Robert hadde et slikt kall. Det samme gjorde Dom Jacques Winandy, som kom fra benediktinerklosteret St. Maurice i Clervaux i Luxembourg, og var i ferd med å etablere en eremitt-gruppe i British Columbia i Canada. Han ble den åndelige veileder for fader Robert, som etterhvert ble klar for å forlate den vanlige munketilværelsen i et kloster og følge det kall som også er nedlagt som en mulighet i St. Benedikts ordensregel: eneboerlivet.
Det videre forløpet gikk i mange faser, og omfattet bl.a. et opphold i en liten hytte høyt oppe i Andesfjellene som eneboer på en klostereiendom. Men allerede under studieoppholdet i Roma hadde den norske trappisten John Willem Gran fra Caldey Abbey tatt kontakt med ham. Gran ønsket å samle trappister som kunne grunnlegge en kommunitet i Norge. Den planen måtte i første omgang vike, da ordenen i stedet satset på et alternativ: en gruppe nederlandske trappister skulle utprøve et slags forenklet og tilpasset klosterliv på Bornholm, der de grunnla klosteret Myrendal.
Siste stopp: Telemark
I mellomtiden var munken Gran blitt biskop av Oslo og ville gjerne ha fader Robert til sitt bispedømme. En bitende kald januardag i 1967 kom den amerikanske trappisten til Norge, og etter en tid som eneboer i Gudbrandsdalen, fant han ved hjelp av katolske kontakter senere en liten plass oppe i skogen overfor den vakre Austbygde i Tinn, der bonden som eide stedet var glad for å ta imot ham. Fader Robert smilte da han tenkte tilbake på den tiden:
– Dominikanerpateren Finn D. Thorn i Oslo åtvara meg. «Ikke tale om at telemarkingene vil ta imot deg og ha forståelse for din livsform!» Seinare måtte han vedgå at der hadde han teke grundig feil. Folket i Tinn tok imot meg med opne armar og kalla meg «munken kans» (vår munk). Dei fortel til framande folk: «Han snakkar språkjet kans!»
I Austbygde bodde han i 10 år, inntil abbeden i moderklosteret ville at eneboerlivet hans skulle bli grunnlaget for oppbyggingen av et kloster. Da fant han et annet og bedre egnet sted i Tinn, et gammelt, nedlagt småbruk i Hovin. Det bygget han med egne hender om til å bli Hylland munkelyd. Til å begynne med fikk han hjelp av en annen trappist, bror Kasimir, fra klostret i USA. Fader Robert viste meg gjesteboken, der det står (på engelsk), under datoen 31. mai 1978:
«I går ankom jeg Hylland fra mitt kloster Spencer i Massachussets, USA. Jeg er kommet til Norge for å hjelpe bror Robert i å bygge opp en liten cistercienserkommunitet her. Dette er en historisk begivenhet, for det er første gang siden reformasjonen at cisterciensere vender tilbake i Norge for å leve et munkeliv her. Ved Guds nåde og støttet av mange gode menneskers bønn vil vi slå rot her og vokse. Bror Richard Kasimir, O.C.S.O.»
Gjennom årene har 20 – 30 unge menn vært her for kortere og lengre perioder for å prøve et trappistliv i en norsk skog. Men det er en vanlig erfaring i klostrene at mange forsøker, få blir værende.
– Så kom bror Serafim i 1994, og han vart verande. Det fekk gode verknader, for han er byggmeister. No vart det fart på byggjing og ombyggjing med kapell og fleire små husvære. Og då bror Miikael kom i 2010, vart me jo ein verkeleg kommunitet!
Med ett ble samtalen vår avbrutt av kirkeklokken. Bror Serafim var usynlig til stede, og nå kalte han til Angelus over skog og hei og sjø i Telemark. Vi tidde og konsentrerte oss om bønnene knyttet til kirkeklokkens tre ganger tre slag, etterfulgt av fulltonende klokkeringing.
Bilde
DEN SMALE STI: Munk Robert bodde i 10 år i Austbygde, deretter fant han et annet og bedre egnet sted i Tinn, et gammelt, nedlagt småbruk i Hovin.
Bygget i troskap
Fader Robert likte ikke at han alltid ble midtpunktet når journalister skulle skildre det lille munkesamfunnet. Det har vært noen der gjennom årene, tiltrukket av det eksotiske, avvikende og stillferdige, en tilværelse så annerledes enn det hektiske og larmende samfunnet utenfor. NRK Telemark har vært her, og polsk TV. Videoer ligger ute på YouTube. En rekke artikler har stått i norske og utenlandske publikasjoner. Nå er det mange år siden St.Olav har vært her. Søster Anne Bente Hadland OP lagde en fin reportasje for Broen i 2008. Men viktigere enn journalister som finner godt «stoff» her, har vennene av kommuniteten vært. De kommer på besøk, noen av dem for å finne ro til bønn og kontemplasjon. Bygdefolk kommer på besøk, skole- og konfirmantgrupper likeså. Stedet og dets asketiske beboere gjør inntrykk. Munkelyden er blitt et tegn for verden. Munkene er ikke alene, men del av et større fellesskap.
Fader Robert opprettet dette klosteret i lydighet og troskap mot sin abbed, og for grunnleggeren var det ikke egen person som var viktig, men stedet, kallet og oppgaven: det asketiske liv, den religiøse meditasjon, kroppens arbeid, bønnen for verden – og døgnets høydepunkt og kraftkilde: feiringen av Den hellige messe. Den finner sted om ettermiddagen. Den lille tømmerkirken som munkene har bygget med egne hender, bringer tanken hen på de orientalske kirker: her er ortodokse kors, ikoner med tente lys foran og en ikonostas: en vegg som skiller koret med alter fra resten av kirkerommet. Klostret er bi-rituelt. Munkenes vakre sangstemmer bidrar til å gjøre både den byzantinske liturgien på ukrainsk og den gregorianske på latin til en opplevelse for alle som kommer på besøk. Slik har trappisten i Tinn og hans to klosterbrødre oppfylt Jesu bønn om at «alle må bli ett».
Fader Robert ble begravet ved Atrå kirke i Tinn 7. oktober. Mange er nå opptatt av hva som skal skje med denne uvanlige mannens livsverk, Hylland munkelyd.
Artikkelen ble første gang publisert i St. Olav kirkeblad 4-2020.
Cistercienserordenen
Ordenen ble grunnlagt i 1098, og den mest kjente av grunnleggerne var Bernhard av Clairvaux.
Likesom benediktinerne følger ordenen Benedikt av Nursias klosterregel.
Ordenen fikk stor utbredelse i middelalderen og omfattet på det meste 750 klostre, noen av dem i Norge: Lyse kloster i Os kommune ved Bergen, Sancta Mariae kloster på Hovedøya ved Oslo, Tautra kloster i Trondheimsfjorden og Munkeby kloster i Levanger.
I dag er trappistne tilbake i landet med et et nonnekloster på Tautra og et munkekloster i Munkeby. Det er denne grenen munk Robert tilhørte.
Trappistene
Trappistene utgjør en egen og selvstendig gren av cistercienserordenen, grunnlagt i 1664. Den står for en strengere og mer asketisk livsform.
Ifølge ordenens nettside var det 1. januar i år 1515 trappistmunker i verden, fordelt på 102 klostre, og 1550 trappistnonner, fordelt på 76 klostre.
John Willem Gran (1920 – 2008) var trappistmunk på Caldey Island i Wales før han ble biskop av Oslo, og før Dom Erik Varden ble viet til biskop i Trondheim stift, Midt-Norge, var han abbed i trappistklosteret Mount Saint Bernard Abbey i England.
Munkene i Tinn kaller sitt kloster en skita. Med det menes oftest en filial av et større klostre, med et mer asketisk preg. Den hl. Nil av Sora, som levde på 1500-tallet i Russland, utformet den klassiske skita. Her er ikke noe felles bygningskompleks, men en kirke og et hus som rommer spisesal, bibliotek, sykestue etc. og i en viss avstand derfra ligger de enkelte munkenes eller nonnenes celler som små hus hvor de bor for seg selv. Munkene kommer sammen til felles gudstjenester og måltider, resten av tiden ber og arbeider de i ensomhet.
