Min menighet: Bli kjent med St. Olav menighet i Tønsberg
Bilde
Publisert 2. juli 2021
|
Oppdatert 5. juli 2021
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Bilde
BASILIKA: St. Olav kirke i Tønsberg er bygget som en basilika. Ta deg en virtuell tur rundt i Kirken via Google maps.
Google maps lar deg besøke den røde teglesteinsbasilikaen i Tønsberg virtuelt via funksjonen «Street view». Planlegger du Norgesferien kan du også ta turen innom! – Kirken i Tønsberg er ikke langt fra sentrum, og den er åpen for alle. De som kommer til byen, kan komme på besøk for en personlig bønn i kirken, sier sogneprest p. Johannes Vu Manh Hung.
Via Street view funksjonen til Google maps kan du fra gateplan skue opp mot den røde teglstensfasaden til Olavskirken i Tønsberg. Selv om du sitter bak en skjerm, ønsker du intuitivt å myse mot den strålende solen som skinner deg imøte. Med et museklikk tar Google deg med opp kirketrappen og inn i kirken som er bygget som en basilika. Inne er det høyt under taket, og hovedskipet er delt inn i tre. Et høyt midtskip flankert av to mindre sideskip inndelt med søylerekker, også kalt arkader, på begge sider. Begge sideveggene er dekket av vinduer, også i arkadestil.
Virtuelt kan du spasere rundt inne i kirkeskipene, besøke Maria-alteret på venstre side og en majestetisk St. Olav på høyre. Du kan til og med ta deg en tur opp på galleriet, inspisere orgelet og skue ut over kanten mot alteret.
Sjefete leder
De siste fire årene er det p. Johannes Vu Manh Hung som har vært sogneadministrator i menigheten. Han hverken sjefer rundt eller driver med detaljstyring, men liker å ta del i fellesskapet og hjelpe de troende til å skape en levende og aktiv menighet for alle. Ifølge sogneadministratoren selv, er St. Olav menighet i Tønsberg en særdeles vital menighet.
– For meg er det alltid viktig å tilpasse meg til menigheten, ikke omvendt. Menighetslivet er alltid ulikt fra en menighet til en annen. Når jeg kommer til en ny menighet, er det viktig for meg å ha dette in mente: ‘Jeg er ikke her for å styre, men for å hjelpe til med å fortsette den tradisjonen de allerede har etablert’, poengterer p. Johannes.
Bilde
VIRTUELL TUR:Ta en tur opp på galleriet for å inspiser orgelet og skue ut over kanten mot alteret via Google maps.
– Hvordan er St. Olav menighet i Tønsberg ulik fra andre menigheter du har virket i?
– Det første jeg la merke til var den store andelen norske katolikker, som ivrig engasjerer seg i menighetslivet. Det er første gang jeg har opplevd at så mange nordmenn påtar seg ansvar i menigheten.
– På hvilken måte påvirker det menigheten?
– Ja, hvordan skal man forklare det. Norskfødte katolikker har en litt annerledes mentalitet. Mange har konvertert fra for eksempel Den norske kirke. De kjenner norsk kultur godt, og behersker norske regler og norsk mentalitet.
– Dette hjelper stort med tanke på alt det praktiske som må ordnes. Vi har mange andre som engasjerer seg også, og det er like flott, ikke misforstå meg. De beriker menigheten med sine tradisjoner og kulturer, legger p. Johannes til.
– Hvem er de troende i menigheten?
– Foruten de mange norske er 1/3 av menigheten er polsktalende. Vi har også relativt store grupper av litauere, filippinere, vietnamesere, tamiler og kroater. Vi har ingen morsmålsprester stasjonert her. Det betyr at messer på andre språk bli feiret av tilreisende prester, utenom vietnamesisk, som jeg elv tar meg av. Til de polske messene kommer fransiskanerne fra Larvik. En gang i måneden er det dessuten messe på kroatisk, filippinsk og engelsk, samt vietnamesisk.
Bilde
FELLESFESTER:Før pandemien var det flere fellesfester som samlet menigheten. Under internasjonal dag deler menigheten smakebiter av egen kultur og mattradisjoner.
Levende menighet
P. Johannes fikk bare to år med «normal aktivitet» før det brått tok slutt på grunn av covid-19 i februar 2020. Han forteller om en levende menighet med mange aktiviteter og mye engasjement:
– Vi har nesten ingen ansatte her i menigheten, så alt fra kontor til vedlikeholdsarbeid går på dugnad. De forskjellige gruppene deler dugnadsarbeidet, og har ansvar for alle aktivitetene. I høst fikk vi midlertid ansatt en person i 20 prosent stilling som har ansvar for katekese og kirkemusikk. Det betyr svært mye for menigheten siden vi ikke har hatt en person med dette ansvaret siden i fjor høst.
– Vi har et veldig godt samarbeid her i menigheten. Jeg bare følger etter og hjelper til med å gi åndelig føde, sier p. Johannes.
Og det er akkurat dette som er det beste med å være sogneadminstrator for St. Olav menighet, mener p. Johannes.
Gjennom dagen til p. Johannes Vu Manh Hung:
Antall e-poster: 4| Antall ringeminutter: 90 | Antall kopper kaffe: 2| Antall møter: 2
Messe på zoom
Før pandemien var det flere fellesfester som samlet menigheten. P. Johannes forteller om frivillighetsfesten før sommeren og internasjonal dag i pinsen, hvor alle byr på en smakebit av egen kultur og mattradisjoner.
Dette har pandemien satt en stopper for de to siste årene. Påskefesten ble også avlyst, for andre året på rad. Selv med stengt kirke, har menigheten hatt noen digitale tilbud som kirkekaffe, korsveisandakt og messe via den digitale møtetjenesten zoom. I påsken ble det arrangert konkurranse for barn. De ble oppfordret til å sende inn bilder av selvlagede «påskekrybber», som skulle fremstille scener fra høytidens hendelser.
Bilde
– Hvordan har menigheten håndtert denne tiden?
– Vi har måttet tilpasse oss, og vi har fulgt de nasjonale og kommunale smitteverntiltakene som alle andre. Mange har gode ideer for aktiviteter digitalt, men vi har ingen digitale eksperter her. Vi prøver allikevel å få i gang digitale møteplasser. Vi har katekese på zoom for barn og konfirmanter. Koret har også prøvd seg med øvinger over zoom. Jeg har prøvd å feire messe over zoom, men det gikk ikke så bra.
– Hva skjedde?
– Vi har ikke teknisk utstyr slik at kvaliteten ble ikke særlig bra. Det var altfor lav lyd og dårlig bilde så vi prøvde det bare to ganger. Jeg oppfordrer heller menigheten til å følge det offisielle programmet tilgjengelig på katolsk.no. Mange følger messene på sine morsmål også.
PANDEMIMESSE:Etter en lang nedstenging som avlyste påskefesten nok en gang, ble det endelig mulig for et begrenset antall deltagere å delta i messefeiringen.
P. Johannes mener allikevel at menigheten har håndtert denne perioden greit.
– Har det kommet noe positivt ut av pandemien?
– Det har vært godt å se hvor mange som savner kirken og fellesskapet. Norge har en veldig fin tradisjon med sosial samling etter messen. På en søndag tar messen en time, men folk blir gjerne igjen i menigheten flere timer etterpå. Menigheten er et veldig viktig sosialt møtested. Vanligvis går det vante livet sin gang, og det er jo ikke sånn at man går rundt og snakker om hvor viktig menigheten er eller hvor mye kirken betyr hele tiden. Det har vært berikende å få høre dette av så mange nå.
Messe hjemmefra
Nå er vaksinasjonsprogrammet godt i gang, og alle håper på en hverdag mer tilbake til det vi var vant med før pandemien.
– Hva ser du frem til både for menigheten og personlig i den kommende tiden?
– Jeg håper at situasjonen blir mer stabil og sikker, slik at vi kan åpne kirken som vanlig. Selvfølgelig ønsker jeg også at vi skal få vende tilbake til det normale menighetslivet, sier p. Johannes.
Han håper også at alle som nå følger messen hjemmefra digitalt, vender tilbake til kirken når det er mulig.
– Mange savner kirken, men det er nok en god del som også er blitt ganske fornøyd med å følge messen hjemme, sier p. Johannes.
Bilde
St. OLAVKLINIKKEN: St. Elisabethsøstrene fikk bygget St. Olav hospital med eget kapell for katolikkene i byen. I 1929 kunne hospitalet ta imot de første pasienten.
Katolsk hospital
Da én av legene i byen ba om å få etablere et katolsk hospital, ble daværende biskop Smit gjort oppmerksom på at det var katolikker i Tønsberg. Han tok kontakt med St. Elisabethssøtrene, som ikke var vanskelige å be: I 1929 sto St. Olav hospital klart med eget innredet kapell for katolikkene i byen. Tønsberg var frem til 1934 underlagt St. Laurentius menighet i Drammen.
Søstrene driver ikke hospitalet i dag, men de er fortsatt til stede med egen kommunitet i området.
Bilde
P. Johannes forteller at når han spaserer de 150 meterne fra presteboligen til kirken, hilser han alltid på naboene. Noen av dem tilbyr seg også å bistå med dugnadshjelp i prestegårdens hage. Han mimrer tilbake en mindre lystbetont del av livet, nemlig da han og flere andre ble kastet du av presteseminaret i kjølvannet av Vietnamkrigen.
– Jeg fikk fortsette i seminaret i tre år etter krigen, men så ble vi kastet ut. I den tiden prøvde jeg å flytte fra Vietnam flere ganger, uten at det lyktes, sier p. Johannes
Til slutt havnet han sammen med mange andre i en flyktningeleir på Filippinene. Der levde han i halvannet år med uvissheten om hva fremtiden ville bringe. Han sammenligner tiden i flyktningleiren med et loppemarked der de ulike delegasjonene fra bistandslandene velger hvem som skal bli sendt hvor.
SØSTRENE: St. Elisabethsøstrene bor fortsatt i Tønsberg, men hospitalet er nedlagt.
– I en flyktningleir kan man ikke selv velge hvor man skal reise. Hver fjortende dag kommer det representanter fra de ulike landene og intervjuer forskjellige kandidater. Etter intervjuet blir det sendt ut lister over dem som får tilbudt asyl, og så må man lete etter navnet sitt.
Etter et halvannet år fant p. Johannes navnet sitt på en slik liste. Tiden i uvissheten var over. Han fikk tilbudet om å reise til Norge. Da han ankom til Norge i 1984, hadde han ikke hatt kontakt med seminaret siden 1978.
– Hvordan visste du at du ville fortsette prestestudiet?
– Det var nok flere som falt av, men jeg ville gjerne få min drøm oppfylt. Mye av motivasjonen min til å bli prest var muligheten for å hjelpe fattige barn. Det var veldig mange som ble foreldreløse under krigen. Men det er vanskelig å få drømmene oppfylt i et fattig land. Jeg tenkte at hvis jeg fikk meg mer utdannelse, ville jeg ha flere muligheter.
Jeg tok kontakt med biskop Schwenzer da jeg kom til Trondheim. To år senere sendte han meg til Roma for å fortsette studiene.
P. Johannes ble presteviet i Trondheim 23. mars 1991, men han er nå inkardinert, det vil si ansatt, i Oslo katolske bispedømme.
Bilde
ÅNDELIG FØDE: I Norge har vi andre behov enn de p. Johannes møtte i hjemlandet. Nå er en av hans viktigste oppgaver å hjelpe folk til å finne ro i sjelen og tilby åndelig føde.
Ro i sjelen
Prestetjenesten ble annerledes enn det p. Johannes hadde sett for seg. I Norge er det andre behov, siden den offentlige velsandsstaten tar seg av mange av borgernes materielle behov. Her er det et helt annet voksende behov: Lengselen etter stillhet, sjelelig og åndelig ro.
– Nå konsentrerer jeg meg om å hjelpe folk til å finne ro i sjelen og tilby dem åndelig føde. Jeg bruker for eksempel mye tid på å forberede prekene mine til hver søndag, sier p. Johannes.
– Hva vil du si til dem som lurer på å besøke menigheten?
– Kirken i Tønsberg er ikke langt fra sentrum, og den er åpen for alle. De som kommer til byen, kan komme på besøk for en personlig bønn i kirken. Utenfor kirken har vi en fin hage kalt Olavshagen, med blomsterbed og en Maria-statue. Der kan man be rosenkrans, eller sitte og nyte dagen hvis det er fint vær. Hit er alle hjertelig velkommen!
Fakta St. Olav menighet i Tønsberg:
Biskop Johannes Smit ble gjort oppmerksom på at det var katolikker i Tønsberg etter at en av byens leger ønsket å opprette et katolsk hospital.
Bilde
Elisabethsøstrene påtok seg oppgaven, og innredet hospitalet, som stod klart i 1929.
Hospitalet fikk plass til 24 pasienter og eget kapell for søstrene og andre katolikker på stedet.
Tønsberg var i begynnelsen underlagt St. Laurentius menighet i Drammen som egen misjonsstasjon.
Ved kapellet og hospitalets vigsling i 1929 ble misjonsstasjonen oppkalt etter St. Olav og franciskanerpateren Marnius Jorna fikk ansvaret for stedet.
Fra 1934 ble menigheten selvstendig.
En egen kirke ble vigslet i 1958. Tidligere hadde menigheten benyttet kapellet i St. Olavs klinikk.
Elisabthsøstrene er fremdeles bosatt i Tønsberg.
Det sogner 3545 personer til menigheten.
Fakta p. Johannes Vu Manh Hung:
Født i Quảng Ngãi (bispedømmet Nha Trang) i Vietnam 1. november 1956.
Diakonviet 1990 i Roma. Presteviet i Trondheim året etter av biskop Gerhard Schwenzerav Oslo.
Virket først som kapellan i St. Olav menighet , Trondheim, 1991 – 1995. Deretter sogneprest i St. Torfinn menighet i Levanger. Fullførte lisensiensgrad i Roma i 2000. Virket så som sogneprest i Ålesund.
Ble utnevnt til sogneadministrator i Drammen i 2012 og deretter til sogneadministrator for St. Olav menighet i 2017. Er i tillegg ansvarlig for vietnamesisk sjelesorg i Porsgrunn.
Les mer om andre menigheter i serien:
Bli kjent med St. Laurentius menighet: Verdenskirken på norsk
