Publisert 7. september 2021
|
Oppdatert 10. september 2021
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Visste du at Vatikanet kan ha hatt en finger med i spillet når det gjaldt å få norsk råderett over Svalbard?
Bilde
HUNDREÅRSJUBILEUM:Biskop Berislav Grgic deltok i feiringen sammen med biskop Olav Øygård, domprost Stig Lægdene og sokneprest Siv Limstrand fra Den norske kirke.
I år ble det feiret hundreårsjubileum for den første kirken på Svalbard. Verdens nordligste kirke ble tatt i bruk og vigslet 28. august 1921. Svalbard ble underlagt det norske kongeriket i 1925.
Tekst: Kathrine Låver
Verdens nordligste kirke ble bygget i 1921, og fikk navnet Vår frelsers kirke. Den ble bygget på initiativ av Det norsk lutherske Indremisjonsselskap. Kirken stod bare i 22 år før den ble brent av tyske soldater i 1943. 14 år senere ble en ny kirke bygget opp igjen. Den nye kirken er underlagt Den norske kirkes organisasjon. Det er ingen egen katolsk kirke på Svalbard, men det samarbeidet med Den norske kirke er svært godt.
Bilde
– Vi blir invitert av Den norske kirke til å besøke Svalbard, sier mgr. Torbjørn Olsen, som påbegynte prestetjenesten i Nord-Norge. Han er medforfatter av boken Vatikanet og Svalbard, utgitt av St. Olav forlag.
Mgr. Torbjørn Olsen Sogneprest for St. Teresia menighet, Hønefoss
– Er det mange katolikker på Svalbard?
– Ja, det bor flere katolikker på den polske forskningsstasjonen på Hornsund. Det hele begynte med at man besøkte 10 – 20 personer som overvintrer der. De har ingen kontakt med omgivelsene fra vinteren begynner til sommeren etter. De får kun besøk av en prest to til tre ganger i året. Det kommer nye tilreisende til stasjonen hver sommer.
Mgr. Torbjørn forteller at det er også er en god del katolikker i Longyearbyen med utenlandsk opphav.
– Man må reise med helikopter for å nå rundt til de troende, forteller mgr. Torbjørn.
Bilde
FESTMESSE:Den første kirken på Svalbard ble brent av tyskerne under andre verdenskrig. På vigslingsdagen ble det feiret festmesse på stedet der kirken stod.
Verdens nordligste kirke
28. august 1921 ble den første kirken vigslet. På dagen hundre år senere ble dette markert med en jubileumsgudstjeneste der den første kirken var reist. Biskop Berislav Grgic deltok i feiringen sammen med biskop Olav Øygård, domprost Stig Lægdene og sokneprest Siv Limstrand fra Den norske kirke. Som Svalbardposten rapporterer, var det godt vær og mange hadde møtt opp for å delta i feiringen. Det var prosesjon frem til kirketomten og messen ble feiret ute. Det ble også en fin feiring av det gode samarbeidet mellom kirkene.
Selv om den katolske kirke ikke har hatt fast fotfeste på øygruppen, har allikevel Kirken hatt litt å si for Svalbards historie.
– Vatikanet hadde en viss påvirkning på at Svalbard ble knyttet til Norge, sier mgr. Torbjørn Olsen under et litt tilfeldig møte om helt andre ting.
Ingenmannsland
Dette må vi utforske nærmere. For å gjøre det, tar vi et kort dypdykk ned i Svalbards historie.
Frem til begynnelsen av 1900-tallet hadde Svalbard eller Spitsbergen status som terra nullius. Det vil si ingenmannsland. De som tok turen til øygruppen, gjorde det i hovedsak på grunn av fangstmulighetene av hval, sel og hvalross. Tran, hud og tenner fra sjødyrene ble viktige salgsprodukter. Øygruppens botanikk, bergarter, zoologi og ikke minst nordlyset trakk så forskere og vitenskapsmenn til stedet. På slutten av 1900-tallet var Svalbard en viktig del av arbeidet med å måle jordens eksakte form. Nærheten til Nordpolen har også trukket mange eventyrlystne kvinner og menn. Øygruppens kullforekomster skapte internasjonal interesse. Det britiske-norske selskapet Spitzbergen Coal and Trading Co bygde det første helårs gruveanlegget i 1905.
Industrialiseringen skapte behov for en statsrettslig ordning. Det ble hevdet at Spitsbergen i utgangspunktet var norsk, men interessen for å innlemme området i det norske kongerike var i begynnelsen ikke tilstede. I 1907 ble det avholdt et møte i det norske utenriksdepartementet hvor det ble drøftet de norske interessene på Svalbard. Det kom fram at det ikke var ønske om at Svalbard skulle bli norsk. Dette skulle derimot endre seg innen få år.
Bilde
MISJONSSTASJON: I 1913 ble det opprettet en egen misjonsstasjon på Svalbard som skulle være underlagt Kirken i Norge. Biskop Berislav Grgic feirer Gudstjeneste på Svalbard.
Pavelig støtte
Mgr. Olsen forteller at pave Pius X besluttet i 1913 at Svalbard skulle bli en del av territoriet til den katolske kirke i Norge. Etter den første verdenskrig, som satte forhandlingene i stampe, fikk Norge full og uinnskrenkede råderett over området i 1920. Med Svalbardloven i 1925 ble området en fullstendig del av det norske kongeriket.
Pådriveren for nettopp denne utviklingen var Johannes Baptist Fallize, som hadde ansvar for Den katolske kirke i Norge fra 1887 – 1922. Selv om han opprinnelig var fra Luxemburg, var han like nasjonalbevisst som nordmenn flest på starten av 1900-tallet. Da det ble behov for å bygge egne katolske kirker rundt om i Norge, ble flere av disse bygget i lignende stil som de gamle stavkirkene. Vår Frue kirke i Porsgrunn ble bygget under Fellize; den kan ved første øyekast forveksles med en av våre gamle stavkirker.
I følge mgr. Olsen tok Fallize kontakt med den norske utenriksministeren for å hjelpe Norge med forhandlingene om Svalbard, som da stod i stampe. De hadde et møte, og i kjølvannet av dette sendte biskop Fallize en anbefaling til Roma om at det burde opprettes en egen misjonsstasjon på Svalbard som kirkerettslig kunne legges under Kirken i Norge. Internasjonalt kan dette ha blitt tolket som at paven gav full støtte til at Svalbard skulle bli en del av Norge.
Som det står beskrevet i boken Vatikanet og Svalbard , hadde det nok ikken en stor praktisk betydning da Svalbardtraktaten ble til. Men det kan ha hatt noe å si for de internasjonale holdningene til hva man skulle gjøre med Svalbard.
I boken Vatikanet og Svalbard kan du lese en mer detaljert beskrivelse om hvordan Kirken kan ha hatt en betydning for at Svalbard ble norsk, samt mye annet om livet på Svalbard.
