Biskop Eidsvigs appell under fredsgudstjenesten i Trefoldighetskirken i Oslo tirsdag 1. mars 2022.
Deres kongelige høyheter,
Kjære venner i Herren Kristus,
Vi ble varslet lenge før angrepet mot Ukraina satte inn. Vi burde ha visst at det ville komme, men det var ikke mulig å tro at Russlands president uprovosert ville okkupere et fredelig naboland. Historiske eksempler på slik aggresjon finnes det mange av. Men dette kommer oss påtrengende nær: Ett av våre naboland mener å ha krav på å bestemme hvordan en annen nabo skal ha det hos seg – og setter makt bak kravet. Makten er det moderne, konvensjonelle krigsmaskineri i all sin gru, men en upresis trusel om bruk av kjernefysiske våpen henger i luften.
Ukrainerne kjemper tappert. Selv om de kjemper alene, mottar de moralsk og materiell støtte fra alle frie land. Det russiske regime fordømmes og isoleres, men deres militære overmakt er en realitet.
Polen og andre naboland åpner sine hjerter og grenser for flyktende ukrainere. Noen av disse vil også banke på vår dør. Jeg håper Norge vil vise dem den samme gjestfrihet og generøsitet.
Ukraina invaderes, og vi samles i Trefoldighetskirken til felles bønn for det for fred. Hjelper det? – Den som er beseiret av en brutal fiende, har en appellinstans: Gud. Omtrent dette skrev Sigrid Undset i 1940. Vi er her for å appellere mens det ennå er håp om at Ukraina ikke blir beseiret. Vi tenner våre små lys i troen på at mørket kan overvinnes. Og vi håper at disse lysene vil sette mot i dem som kjemper, dem som sørger over falne soldater og sivile ofre. Bønnen er et mysterium det er lett å trenge inn i, nemlig ved selv å be sammen med andre og alene, og ved å la Gud komme til orde i bønnen.
En annen russisk krigsherre, Josef Stalin, spurte foraktelig hvor mange divisjoner Paven har. La president Putin spørre hvor mange divisjoner Gud har, og vi skal svare ham. I Ukraina og verden over – hans eget land ikke unntatt – er det millioner av troende som nå ber for fred og rettferdighet for det ukrainske folk. Guds divisjoner ber.
Noe av det som har berørt meg mest i disse dagene, er de mange som tappert demonstrerer mot krigen, nettopp i Russland. Vi ser at de forfølges for rettferdighets skyld; i virkeligheten skaper de fred. Vi kan gå trygt hjem herfra. Mange av disse blir banket opp, tvunget inn i politibiler og puttet i fangehull.
Saligprisningene tar sitt utgangspunkt i egenskaper som oppfattes som tegn på svakhet. De sterke var de triumferende, arrogante, utfordrende, slu og opportunistiske, trodde mange – og tror mange. Jesus forteller oss at det er ikke slik; de mange tar forferdelig feil.
Vi appellerer til Gud i dag. Hvem kan president Putin appellere til?