SAMMEN, FREMOVER:Nesten 50 år etter Det annet vatikankonsil kaller pave Frans oss til å gå inn i en «synodal» prosess frem mot en bispesynode som skal avholdes i Roma i oktober 2023. Foto: NTB / Reuters, Vatican Media
Kirkens vei fremover er også en vei tilbake til oldkirkens praksis, der synodene spilte en viktig rolle.
Bakgrunn: Nils Heyerdahl
Vi katolikker holder oss med en del spesielle ord og uttrykk. Et relativt nytt er «synodalitet». Inntil videre brukes det visst bare av katolikker. Andre kan lett bli i villrede: et nett-søk på synodality utløser et diskret motspørsmål fra Google: «Mente du sensuality?»
Bilde
Man behøver ikke å være filolog for å forstå at ordet er avledet av det vel innarbeidede begrep «synode». I sitt hyrdebrev fra oktober i fjor redegjorde de nordiske biskoper for ordets etymologi. Det betyr egentlig «en vei man følger sammen». Det var det nok få som visste. For de fleste betyr «synode» en forsamling, især hvis den består av biskoper. Ikke noe galt i det, for den ene betydningen motsier ikke den andre.
På Det første vatikankonsil (1870 – 72) ble det lagt vekt på at paven er garantien for Kirkens enhet. Ikke som en motsetning til dette, men som et supplement, vektla Det annet vatikankonsil (1961 – 65) biskopenes betydning og sentrale rolle i Kirkens forfatning. Pave Paul VI tok raskt tak i dette etter kirkemøtet og (gjen)opprettet bispesynoden som et sentralt, representativt organ. Og nå, nesten 50 år etter, kaller pave Frans oss til å gå inn i en «synodal» prosess frem mot en bispesynode som skal avholdes i Roma i oktober 2023.
«I sin tale til bispedømmet Roma i fjor sa paven at synodalitet er et presist uttrykk for hva Kirken er i sitt vesen og hvordan den fremstår for verden.»
Har vi egentlig forstått hvor viktig dette er? At vi kanskje befinner oss midt i noe som kan vise seg å være en av de største kirkelige begivenheter siden konsilet i 1962 – 65?
I sin tale til bispedømmet Roma i fjor sa paven at synodalitet er et presist uttrykk for hva Kirken er i sitt vesen og hvordan den fremstår for verden. Og vi kunne tilføye: Og det er kanskje også den mest dekkende karakteristikk av hans eget pontifikat.
I boken La oss drømme (2020) og andre steder har pave Frans utdypet hva han legger i synodalitet: Kirken er ikke bare geistligheten, men hele Guds folk. Kirken må være lyttende til de troendes erfaringer og synspunkter, og invitere til dialog. Kirken må ikke stivne i en urokkelig form, men være i bevegelse. Kirkens vei fremover er også en vei tilbake til oldkirkens praksis, der synodene var viktige. Kirkens tro og praksis bør være et uttrykk for sensus fidei, gudsfolkets felles forståelse. Kirken står for enhet og felles tro, men ikke for uniformitet: den omslutter et mangfold av uttrykksformer og berikes av de forskjellige nasjoners og kulturers egenart.
Mye av dette harmonerer godt med holdninger og mentalitet i vårt lille hjørne av verden: en demokratisk og egalitær innstilling, en kultur som foretrekker rådslaging og konsensus fremfor diktat og bruk av autoritær kraft. I Norden, der det katolske innslag i nyere tid har et beskjedent omfang og en kort historie, har det vært relativt lite av klerikalisme – forestillingen om at prester ikke bare er skilt fra legfolket ved sin særlige vigsel og misjon, men at de også i andre sammenhenger skal nyte privilegier og ha en overordnet posisjon.
«Nå inviteres lokale bispedømmer til å komme med innspill til den prosessen som fører frem til bispesynoden i Roma i oktober 2023.»
Åpenhet for dialog og det demokratisk sinnelag er en arv vi ikke skal skjule eller undertrykke, men ta med oss inn i Kirkens universelle fellesskap. Nå inviteres lokale bispedømmer til å komme med innspill til den prosessen som fører frem til bispesynoden i Roma i oktober 2023. Men dette er ikke veiens ende, bare en viktig mellomstasjon. For det pave Frans oppfordrer til, går ut over rammene til enkelt-synoder som omhandler spesifikke temaer.
Det dreier seg om en grunnholdning og en tilnærmingsmåte til de problemer som møter oss, både i Kirken og i en verden som viser faretruende tendenser til polarisering og uforsonlighet, og sågar tyr til krig og ødeleggelse fremfor dialog og forhandlede løsninger. I dette intervjuet viser fredsforskeren Henrik Syse at det er en klar forbindelse mellom den synodale holdning og den naturrettstenkningen som har vært en humaniserende hovedstrøm i vår kultur. Den bør fremdeles være retningsgivende i vår kirke.
