Høringssvar - nytt lovforslag om forbud mot konverteringsterapi

Norsk katolsk bisperåd sendte 8. oktober 2022 inn sitt høringssvar til lovforslaget om konverteringsterapi.

Les høringssvaret under:

1. Innledning

1.1 Om Norsk katolsk bisperåd

Norsk katolsk bisperåd vil avgi uttalelse til Kultur- og likestillingsdepartementets høringsnotat om kriminalisering av ‘konverteringsterapi’. Bisperådet representerer den katolske kirke i Norge. Det utgjøres av Bernt Eidsvig, biskop av Oslo, Berislav Grgić, biskop av Tromsø og Erik Varden, biskop av Trondheim.

1.2 Historikk

Norsk katolsk bisperåd befattet seg med problematikken allerede i fjor, i sitt svar på Solberg-regjeringens høringsforslag. Vi vil kort oppsummere hva vi da skrev, i det vi refererer til vårt høringssvar à 13.10.2021 for fullstendig argumentasjon:

1. Den katolske kirke tar avstand fra manipulering av menneskers samvittighet. Vi anerkjente departementets gode hensikt, men holdt frem at lovforslaget hvilte på vaklende prinsipielt grunnlag.
2. Lovforslaget inntok stillingstagen a priori i forhold til identitetsproblematikk. Det staket ut et enveiskjørt felt på området kjønnsdysfori, som om eneste ansvarlige ‘konverteringsterapi’ skulle gå i retning av kjønnskorrigerende behandling. Vi mener staten påberopte seg kompetanse som ikke tilkommer den.
3. Vi bemerket at lovforslaget ikke gav friheten tilstrekkelig rom. Retten til å vokse og opplyses i egen frihet, særlig i moral- og religionsspørsmål, er uadskillelig fra menneskeverd. Vi fremhevet at slik rett må anerkjennes og beskyttes av staten.
4. Vi observerte at biologisk kjønn er, for det overveldende flertall mennesker, et sikkert fundament for identitetsdannelse, men at noen opplever en smertefull identitetskonflikt. Dem skal samfunnet omslutte med åpenhet og respekt.
5. Vi sluttet helhjertet opp om departementets hensikt: Å beskytte barn og unge. Vi påpekte dog at en grad av identitetskonflikt er nær uunngåelig i folks liv, særlig i ungdomstiden. Slik konflikt, også når den er smertefullt forvirrende, fører til modning. Modning er en organisk prosess som krever utholdenhet i forvirring, uten overilte inngrep. Et menneske modnes ved å finne sin plass, subjektivt, blant objektive normer; ja, kanskje ved å stille seg på tvers av normene. Men opplevelsen av identitetskonflikt opphører ikke ved at normer fjernes.

1.3 Sammenfatning av bisperådets syn på årets høringsnotat

Støre-regjeringens forslag innskjerper Solberg-regjeringens. Begrepet ‘tilbørlighet’, viktig i 2021, er fjernet nå; det gjøres ikke lenger forskjell på myndige og umyndige personer. Graverende defekter i forslaget er følgende:

• Forslagets mangel på empiri og dets vage terminologi.
• Forslagets innsnevring av selvbestemmelsesrett.
• Forslagets tendensiøse antropologi.
• Forslagets kompromittering av religionsfriheten.

Vi vil redegjøre for vår bekymring på områdene. Vi mener forslaget faller på sin urimelighet og ber om at det, i nåværende form, forkastes.

2. Manglende empiri og vag terminologi

1. Begrepet ‘konverteringsterapi’. Det fastslås i 7.4.4.1 at ‘vi ikke har sikker kunnskap om hvordan konverteringsterapi foregår i Norge’. Det er en oppsiktsvekkende innrømmelse i en tekst som fordrer at ‘konverteringsterapi’ skal straffes med inntil seks års fengsel. Begrepet vekker negative assosiasjoner, men er for uklart til strafferettslig bruk. Lovforslaget fremstår som tvekamp med et skyggebilde. Ut fra departementets forutinntatte begrep om identitetsutvikling og seksuell orientering, projiseres en ‘terapi’ som peker i annen retning. Å fremme lovforslag med strafferamme for adferd som ikke klart beskrives, er uforsvarlig.
2. Begrepet ‘metode’. I et forsøk på presisering, refereres straffbar ‘terapi’ til ‘metoder med formål om å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, som er klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade’ (7.4.4.2). Det refereres til ‘metoder som […] kognitiv adferdsterapi, narrativ terapi, gestaltterapi, psykodrama, ulike type traumebehandlinger, kroppsterapi, hypnose og så videre, eller som minner om denne type teknikker’ (7.4.4.2). Kategoriutvidelsen er så raus at knapt noen form for terapi faller utenfor. ‘Ved vurderingen av om meningsytringer skal regnes som en metode, vil det avgjørende være om meningsytringene brukes som et planmessig middel’ (7.4.4.2). Vi spør: Kan ytring som ikke er planmessig overhodet regnes som ytring av mening? Vedvarende vaghet av denne art utgjør utilfredsstillende grunnlag for et lovforslag, særlig når det er tale om å definere straffbare handlinger.
3. Sammenblanding av seksuell orientering og kjønnsidentitet. ‘Departementet foreslår […] at straffebudet skal rette seg mot seksuell orientering og kjønnsidentitet’ (7.4.4.6). ‘Seksuell orientering’ og ‘kjønnsidentitet’ fremstilles som sider av samme sak. Begrepene er imidlertid ulike: det er én ting å oppleve samkjønnet tiltrekning; det er en annen ting å oppleve fremmedgjøring i egen kropp. Her kreves ulik medisinsk, pastoral og juridisk tilnærming. Uviljen til å foreta slik kategorisering, til å drøfte forskjeller og likheter mellom kategoriene, utgjør en grunnleggende svakhet i forslaget. Det er en videre svakhet at forslaget stadig gjør bruk av, men aldri definerer, metaforen ‘skeiv/skeive’.
4. Manglende kontekstualisering. Det påpekes i 7.4.4.6: ‘norske levekårsundersøkelser […] viser at transpersoner i større grad enn andre er utsatt for psykiske helseplager’. Bemerkningen er viktig. Departementet slutter at ‘det er helt vesentlig at straffebudet også beskytter mot konverteringsterapi som retter seg mot personers kjønnsidentitet’ (ibid). Slutningen er inadekvat. Den antar at økt utsatthet for psykisk lidelse er følge av kjønnsdysfori; men anerkjenner ikke at opplevd kjønnsdysfori kan være symptom på psykisk lidelse av annet opphav. I tilfeller av komorbiditet, samtidige lidelser, er risikoen stor for at kjønnskorrigerende behandling fremstilles som et universalmiddel. Vi ser en voksende bevismengde om feilbehandling på slikt grunnlag, med fryktelig lidelse til følge. Det er uansvarlig at slikt materiale ikke drøftes. Departementet vil at enhver tilnærming som ikke bekrefter individets subjektive virkelighetsforståelse, skal bekjempes. Vi er ikke kjent med så unyansert statlig holdning på noe annet område. Vi kommer tilbake til emnet senere, i punkt 6.

3. Innsnevring av selvbestemmelsesrett

‘Departementet fremhever at anvendelsen av metoder med formål om å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet vil være straffbart uavhengig av samtykke der anvendelsen av slike metoder er klart egnet til å påføre vedkommende psykisk skade.’ (7.1). Utsagnet uttrykker en tendens som løper gjennom lovforslaget: Staten påberoper seg formynderansvar. Hvem har så rett til å sette kriterier for frihetsutøvelse? Hvordan defineres individuell psykisk ‘skade’ i forhold til psykisk ‘gavn’ hvis individet umyndiggjøres i forhold til grensesetting for eget vedkommende? Hvorfor skal ikke en person ha rett, for eksempel, til selv å orientere sin seksualitet ut fra hypotesen om at slik orientering ikke nødvendigvis er deterministisk, men kan være gjenstand for valg informert av fritt antatt, godt gjennomtenkt livssyn? Friheten til å ta slike valg, friheten til å la seg hjelpe i prosessen, vil departementet fjerne ved lov.

Strafferettslig er det tvilsom praksis å knytte straff til risiko for uklart antydet skade, ikke til faktisk påført skade. Straffebud bør i det minste begrenses til tilfeller hvor psykisk skade som følge av ‘metoder’ kan konstateres.

‘Departementet foreslår å ikke ha samtykke som avgjørende element i gjerningsbeskrivelsen, og foreslår heller ikke et skille mellom voksne og barn’ (7.3.4.1). Forslaget gjøres på grunnlag av at ‘Samtykke som rettslig vilkår vil […] være for vagt i denne sammenhengen og gjøre det vanskelig å praktisere straffebudet’ (7.3.4.3). Praktisering av straffebud settes foran myndiges samtykke.

Får påbudet gjennomslag, ville det utgjøre et urovekkende presedenstilfelle. Det ville legitimere totalitær inngripen fra statens side i borgeres utforming av egen tilværelse. Det ville kriminalisere kommunikasjon mellom samtykkende voksne. Det ville legge et uutholdelig identitets-definerende ansvar på barn; på samme tid ville det behandle voksne som barn. Vi har å gjøre med et lovforslag som går langt utover ett enkelt emne. Den berører forholdet mellom stat og individ.

4. Tendensiøs antropologi

Hva er hensikten med lovforslaget? ‘Departementet ønsker gjennom straffebudet å ramme handlinger som innebærer en aktiv innblanding i en annen persons utvikling og opplevelse av identitet knyttet til seksuell orientering og kjønnsidentitet og beskytte mot potensielt skadelige handlinger’ (7.4.4.1). Vi bifaller ønsket om å hegne om sunn autonomi. Samtidig gjør vi oppmerksom på det problematiske ved å forutsette at en persons ‘opplevelse av identitet’ til syvende og sist er eneste faktor som definerer personens innlemmelse i samfunnet. ‘No man’, skrev dikteren John Donne, ‘is an island’. Departementet ser ut til å mene det motsatte.

Ved å abstrahere tilhørighet (i en kultur, i en religion, i et kjønn, i egen kropp) utleveres individet til seg selv ut fra egendefinerte psykoseksuelle kriterier. Utleveringen speiler vår tids mentalitet — vår ønsketenkning om å kunne skape oss selv. Det antas at der ikke finnes definitivt meningsbærende medierende institusjoner. Kulturell erfaring tilsier derimot at menneskers selvforståelse utvikles nettopp gjennom fellesskap. Neppe noen annen epoke har stått for et menneskesyn som er så atomisert som vår. Synet forfektes i full bevissthet om at ensomhet er et voksende samfunnsproblem, særlig blant unge. Lovforslaget preges av historieløshet. Som samfunn, med staten som pådriver, bys vi å kapitulere overfor en forståelse av menneskets natur som vil vise seg kortlivet, efemer.

Vi innser at et lovforslag ikke er en filosofisk traktat. Men vi mener lovgiver er forpliktet, på et område som dette, til å ha et gjennomtenkt menneskesyn. Vi kan ikke se at det er tilfellet. Vi mener videre at lovgiver ikke kan true med fengselsstraff i forhold til borgere hvis syn på identitet og seksualitet divergerer fra dens eget.

Å overgi individer til ‘opplevelsen’ av hvem de er for deretter å bekrefte deres subjektive opplevelse ved objektive inngrep, er risikabelt. Vi vil peke på et nærmest orwelliansk avsnitt i 7.4.4.2. Det påpeker ‘at forbudet ikke har til hensikt å ramme helsepersonell som utfører kjønnsbekreftende behandling’. Nei,

‘[k]jønnsbekreftende behandling vil ikke omfattes av gjerningsbeskrivelsen, da slik behandling utføres for å «bekrefte» en persons selvopplevde kjønnsidentitet. På samme måte vil også situasjoner der en person oppsøker helsefaglig behandling for å gå tilbake til å leve som det kjønnet vedkommende fikk tildelt ved fødselen etter å ha mottatt kjønnsbekreftende behandling, falle utenfor gjerningsbeskrivelsen.’

Det skal bli straffbart å veilede et søkende menneske til fruktbart forlik mellom opplevd og biologisk kjønn, mens det er ‘bekreftende’, og dermed akseptabelt, å bistå det til å endre kroppslig identitet ut fra forgodtbefinnende, også når inngrep viser seg å ha vært feilgrep. Misforholdet ville ha vært komisk, hvis det ikke pekte mot veldig sårbarhet. Kjønnsskifte omtales som om det dreide seg om anskaffelse av nytt antrekk, biologisk kjønn som en byråkratisk detalj. Det vises ikke til de fatale følger et kjønnsskifte kan få. Derved forekommer lovforslaget, til tross for sin bruk av ord som ‘beskytte’, ‘hjelpe’ og ‘støtte’ forunderlig teknokratisk og umenneskelig.

5. Kompromittering av religionsfrihet

Det skrives at man ikke har ‘til formål å gjøre inngrep i en troende persons kommunikasjon med høyere makter.’ (7.4.4.2). Vi verdsetter departementets ydmykhet. Men uroes av at det, til tross for bedyrelse av religionsfrihet, uttrykkelig gir rom for å begrense slik frihet.

Departementet baserer seg på Rt. 1984 s. 1359 på s. 1364: ‘Verken grunnloven § 100 om trykkefriheten, grunnloven § 2 første ledd om religionsfriheten eller menneskerettighetskonvensjonene er til hinder for at det ved lov gis regler til vern mot grove krenkelser av utsatte minoritetsgrupper, og at disse gis virkning også for den religiøse forkynnelse’.

Det åpner så for håndhevelse i langt mer utstrakt grad enn den som forutsettes, i sitert dom, av ‘grove krenkelser’. Bønn, forbønnshandlinger ‘eller annen religiøs praksis’ skal nå bli potensielt straffbare handlinger. Det skal også ‘ytringer bestående av sitering, nær gjengivelse eller utlegning fra skriftsteder eller religiøs lære, og for øvrig meningsytringer nært knyttet til religiøse ytringer’ (7.4.4.2).

En person som vil endre sitt liv — én, for eksempel, som vil arbeide prospektivt med seksuell orientering — i pakt med sitt livssyn anses som ikke samtykkekompetent: ‘Departementet mener at enkeltpersoner som på bakgrunn av religiøs overbevisning ønsker å motta konverteringsterapi må tåle inngrep i denne retten, både av hensyn til å beskytte de enkeltpersoner som opplever et press om å endre eller fornekte sin seksuelle orientering og kjønnsidentitet, og av hensynet til skeive som gruppe’ (5.1.6.2). Rett til selvbestemmelse underlegges lojalitet mot en av departementet antydet gruppe.

Departementet viser til ‘et snevert inngrep i religionsfriheten’ (7.4.4.2). Vi er ikke enige. Det er en sluse som åpnes, hvor staten påtar seg rett til å sensurere tekster troende fritt anerkjenner som åpenbaring og bindende lære. Staten vil også sensurere praksis. Det henvises i den forbindelse spesifikt til eksorsisme, som etter lovforslaget skal forbys som ‘metode’ (7.4.4.2). Bakgrunnen her er åpenbart bilder basert på populære spillefilmer, ikke på den strengt begrensede, strengt teologisk definerte praksis Den katolske kirke, for eksempel, forstår som ‘eksorsisme’. At en statlig etat så lettvint uttrykker seg om og forbyr praksis den ikke har forutsetning for å forstå, er et videre eksempel på tekstens autoritære tendens.

6. Avsluttende bemerkning

Vi skriver som biskoper. Det er en biskops oppgave å utlegge kristen tro ut fra Kirkens lære; det er likeledes hans oppgave å øve pastoral omsorg. Vi møter daglig sannhetssøkende mennesker, ofte sårbare mennesker, på dypet. Det er vårt privilegium. Møtene maner oss til ikke å danne et forenklet inntrykk av menneskers liv, smerter, håp og muligheter. Vi vil få konkludere vårt høringssvar ved å forankre denne problemstilling i levd liv.

Storbritannias NHS ble i sommer pålagt å stenge en klinikk i Tavistock som lenge hadde vært sentrum for kjønnskorrigerende behandling. Klinikken kom i søkelyset i 2018, da psykiateren David Hill varslet om skadelig praksis. Hill anslår at minst en tredjedel av hans kolleger uttrykte uro. De opplevde at barn regelmessig dukket opp på klinikken med innøvde replikker, bragt av foreldre sikre på at kjønnskorrigerende behandling måtte til for å bøte på barnas avvikende atferd; at stor pågang begrenset psyko-sosialt forarbeide; at korrigering av opplevd dysfori ble utført som rutine; at ideologisk betingede psykologer manglet kompetanse. Det mest urovekkende var at Hills og hans kollegers bekymring ble fortiet. Å stille spørsmål ved kjønnskorrigerende behandling var i seg selv blitt suspekt og illegitimt.

David Hill har siden stilt dyptgripende spørsmål ved samfunnets innstilling til kjønnsdysfori. Hill, som forøvrig ikke er kristen, peker på fire hovedanliggender:

• Mens sjeldne tilfeller av opplevd dysfori for tyve år siden stort sett gjaldt gutter som mente de var jenter, ser vi, etter en tid med jevn fordeling, skarp økning av antallet jenter som mener de er gutter. ‘Vi vet ikke’, sier Hill, ‘hvorfor dette skjer’.
• Hill mener for mye vekt blir lagt på kjønnsdyfori, for lite på spørsmål om seksuell legning. Det består fare for at man søker en klinisk løsning på orienterings-problematikk — med følgen at psykologisk lidelse øker.
• Unge som anser seg som kjønnsdysforiske viser ofte tegn på anoreksi, autisme eller trauma. Hill har opplevd at depresjon tilskrives kjønnsdysfori, uten probat grunnlag: ‘Vi skulle i det minste behandle depresjonen først’.
• Hill gjør oppmerksom på at kampanjer mot ‘konverteringsterapi’ lett blir en trojansk hest for transaktivisme: Statlige forbud brukes til å legge press på helsepersonell som ikke umiddelbart bekrefter pasienters opplevelse av dysfori.

Blant dem som har ført Tavistock-klinikken for retten er Keira Bell. Født som kvinne i 1998, vendte hun seg til klinikken i femten års alder med ønsket om å bli mann, sikker på at hun derved ville finne seg selv. Da behandlingen var langt fremskreden, opplevde hun at hun hadde tatt feil:

'The consequences of what happened to me have been profound: possible infertility, loss of my breasts and inability to breastfeed, atrophied genitals, a permanently changed voice, facial hair. When I was seen at the Tavistock clinic, I had so many issues that it was comforting to think I really had only one that needed solving: I was a male in a female body. But it was the job of the professionals to consider all my co-morbidities, not just to affirm my naïve hope that everything could be solved with hormones and surgery.'

Ved lovforslaget åpner Støre-regjeringen for at slik erfaring blir mer utbredt, for at man ikke skal ha lov til å hjelpe. Lovforslaget vil gjøre sårbare gutter og jenter en gedigen bjørnetjeneste. Vi ber derfor om at det, i den form som er forelagt, ikke fremmes for Stortinget.