MANFOLDIG: «De hellige tre kongers tilbedelse» (1423), altertavle av Gentile da Fabriano (1370–1427). «Det virkelig merkverdige i juleevangeliet, er at han som drukner fullstendig i hele hurlumheien, er hovedpersonen», skriver akolytt Torbjørn Holt.
Da jeg var sjømannsprest i London for noen år siden, dro jeg med en gruppe norske forretningsfolk på den mest klassiske av alle pilegrimsturer til Det hellige land. Vi besøkte blant annet stedet Jesus, ifølge Juleevangeliet, ble født: Davids by Betlehem.
ÅPNE ØYNENE: – Vi finner Jesus overalt hvis vi er villige til å åpne
øynene, skriver Torbjørn Holt, akolytt i Mariakirken menighet, Bærum.
Fødselskirken og byen Betlehem, inkludert leiligheter, kirker, turisthoteller, restauranter, souvenirbutikker og flyktningeleirer, befinner seg i dag innenfor 8 meter høye betongmurer. Man kan dra dit. Muren er ikke bygget for å holde oss ute, men for å holde palestinerne inne. Drar man til Det hellige land, oppdager man fort at opplevelsen av okkupasjon ikke bare var noe som preget landet på Jesu tid da det mektige Romerriket styrte, keiser Augustus var keiser i Roma og Kvirinius var landshøvding i Syria.
I en av de mange religiøse souvenirbutikkene kjøpte vi julekrybber for salg på Sjømannskirkens julebasar. Julekrybbene blir laget av håndverkere i Betlehem, i ulik størrelse – fra mikroformat til full legemsstørrelse. Materialet er det mest bibelske av alle treslag: oliventre.
Noe av det vi teologer befatter oss med i studiet av Det nye testamentet, er noe som kalles «evangeliesynopser», hvor de ulike tekstene som handler om de samme hendelsene i de fire evangeliene settes opp i fire spalter. Da ser vi at mye er likt, men mye er også ulikt. Jesu fødsel omtales direkte i to av de fire evangeliene, Matteus og Lukas. Begge forteller om Jesu fødsel i Betlehem. Men persongalleriet i de to tekstene er veldig forskjellig. Den hellige familie er med i begge tekstene, men bifigurene er ulike, mangfoldige og meget fargesterke. Julekrybben er nettopp en slik evangeliesynopse med hyrder og engler hos Lukas, og vismenn fra Østen og onde konger hos Matteus.
Når vi leser gamle tekster og prøver å ta inn over oss hva som faktisk foregår, særlig hvis tekstene er kjente og viktige som juleevangeliene, er det iblant nyttig å flytte blikket fra det sentrale til det perifere.
«Gjeterne ble livredde da de så englene, det var en frykt av den typen en soldat opplever når han er i en skyttergrav i Donbas og ser inn i fiendens geværmunning.»
Noe av det som er mest forunderlig med Juleevangeliet, er at alle bifigurene har fargestyrke og særpreg. I julekrybbene som vi finner i alle våre kirker og i mange privathjem, møter vi hele persongalleriet. De første vi treffer er gjeterne, de tøffe hverdagsmenneskene som passer på sauene og samler seg småfrosne rundt bålet i natten. I motsatt ende av den sosiale skalaen møter vi de forunderlige Hellige tre konger (som strengt tatt ifølge evangeliet hverken er hellige, tre eller konger). Men ser vi på gavene de har med, gull, røkelse og myrra, tyder det på at de hadde et bra budsjett, enten de nå var astrologer, vismenn, trollmenn eller stjernetydere. Så kommer han som er «the bad guy»: kong Herodes. Han er historisk nok. Han var på mange måter en fascinerende skikkelse, som kunne oppføre seg som en beleven aristokrat i forhold til de romerske overherrene, men var en skruppelløs orientalsk tyrann på hjemmebane. Hvis det tjente hans sak, ville han ikke nøle et øyeblikk med å ta livet av alle guttebarn i Betlehem på samme måte som han tok livet av andre som sto i veien for hans planer. Sist, men slett ikke minst, har vi engelen som etterhvert får følge av alle sine kolleger, en umåtelig og overveldende himmelsk hær som plutselig kommer til syne for gjeterne i vinternatten i all sin makt og prakt. Gjeterne ble livredde da de så englene, det var en frykt av den typen en soldat opplever når han er i en skyttergrav i Donbas og ser inn i fiendens geværmunning. «Frykt ikke» sier engelen. De kommer med bud om en stor glede. Englene viser seg ikke for konge og aristokrati i Jerusalem, men for en gruppe gjetere. For dem som har absolutt lavest sosial status og er fullstendig uviktige i det politiske spillet. Gud opererer ofte slik.
«Akkurat som Jesus gradvis blir tydeligere gjennom historien, kan han gradvis bli tydeligere i vår personlige historie hvis vi åpner oss for å bli bedre kjent med ham.»
Det virkelig merkverdige i juleevangeliet, er at han som drukner fullstendig i hele hurlumheien, er hovedpersonen. Barnet i sentrum av fortellingen, er nyfødt og uten en distinkt personlighet. Bifigurene dominerer fullstendig dramaet i fortellingen. Barnet ble født, svøpt og lagt i en krybbe. Det skal gå mange år før vi møter ham igjen, først som en briljant tolvåring som blender skriftlærde menn i tempelet i Jerusalem, og så mange år etter idet han begynner sitt offentlige virke i 30-årsalderen. Da møter vi en fullt utviklet Jesus, men selv for dem som kjente ham godt, var han en gåte. Etterhvert ble mer og mer synlig og tydelig om Jesus, men det gikk mange år, og det måtte lidelse, død og oppstandelse til før disiplene fullt ut forsto hvem Jesus faktisk var, vår Herre og vår Gud.
Akkurat som Jesus gradvis blir tydeligere gjennom historien, kan han gradvis bli tydeligere i vår personlige historie hvis vi åpner oss for å bli bedre kjent med ham. Vi finner ham overalt hvis vi er villige til å åpne øynene. Vi finner ham i krybben, vi finner ham i historien, vi finner ham i verden, særlig blant de fattige og lidende, vi finner ham i nattverden, og vi vil finne ham når han en gang finner oss igjen på andre siden av døden.
Akolytt Torbjørn Holt
Mariakirken, Bærum, desember 2022