Publisert 8. desember 2022
|
Oppdatert 8. desember 2022
Linken er kopiert til utklippstavlen!
R.I.P.: P. Michel Beckers (1941 – 2022)
Bilde
MINNES:P. Michel Beckers ble født 2. desember 1941 i Nijmegen, bispedømmet s'Hertogenbosch (Nederland). Han døde onsdag 16. november 2022. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Kjære medbrødre, kjære pastor Beckers’ venner,
i det urolige år 1968 var tidsskriftet St. Olavs spalter sprengfulle av hva engasjerte katolikker hadde på sinne. Konsilet ble bearbeidet og liturgireformene ble satt igjennom, i Paris – en by hvor Michel Beckers nylig hadde vært teologistudent – raste gatekamper, i Vietnam ble det ført en tragisk krig, som engasjerte og polariserte mennesker her i Vest-Europa. Jeg husker hva et lite syd-vietnamesisk flagg på jakkeslaget kunne avstedkomme av ukvemsord. Alt dette kan vi lese om i St. Olav.
Men en liten og ukontroversiell nyhet finnes også: I 1968 ville to unge menn bli presteviet i Oslo katolske bispedømme (OKB). Disse var Michel Beckers og Arne Fjeld. Og disse to skulle bli å finne blant bispedømmets trofaste sjelesørgere og forkynnere helt frem til nå. Ja, p. Arne regner jeg med lenge ennå, så sprek som han er. Biskop Gran ordinerte også andre unge menn til prester i denne turbulente tid, men det er bare disse to som beholdt fotfestet.
Michel Beckers ble født i Nejmegen, Nederland 2. desember 1941. Han vokste opp i en stor katolsk familie. Far var lege og mor farmasøyt. Katolske nederlendere var ytterst lojale mot Rom og verdenskirken, og i Beckers’ oppvekst fantes det et betydelig overskudd av prester og ordensfolk, noe som blant annet kom «misjonslandet» Norge til gode. Fra 1920-årene kom en stor del av vår geistlighet og våre ordenssøstre nettopp fra Nederland. P. Neve og Beckers var de siste av prestene. I mellomtiden har meget forandret seg. Norge har et beroligende antall prestekall; nøden er stor i Nederland. Dette er én grunn til at p. Beckers valgte å dra tilbake til sitt hjemland i 2003. Allikevel forsvant Norge ikke fra hans horisont. Han kom hit hver sommer for å vikariere, for å bistå Caritas Norge og for å besøke venner.
«I en av våre samtaler holdt han frem hvor viktig det var å besøke og bruke tid på gamle og ensomme og dem som slet med sykdom og vanskelige familieforhold.»
Jeg har aldri samarbeidet nært med Michel Beckers, og jeg er klar over at det er mitt tap. Han var ikke bare en person med pastorale instinkter og karisma, han var en foregangsmann i det kateketiske og pastorale arbeide i OKB og en støtte for kolleger og medarbeidere i menighetene. Derimot har jeg en gang overtatt efter ham i Bergen, og ingen må tro det var enkelt. Dengang var jeg helt ny i den prestelige tjeneste og forstod at jeg famlet. Han skulle bruke tid og talenter et annet sted. Jeg ville ha hatt behov for det han kunne fortelle meg. I noen ganske få samtaler fikk jeg også det. Ellers merket jeg sorg – jeg finner ikke noe annet ord – blant hans venner og hjelpere i St. Paul; det var ofte hans forkynnelse og undervisning som hadde hjulpet dem fra tvil til tro, for ikke å nevne den menneskelige støtte han var for mange. Og uten ham var det en del som ikke lenger hadde overskudd til å delta i katekese og ungdomsarbeid.
På sitt vis var p. Beckers en 68-er.
Bilde
Hvordan kunne han som teologisk student var nær på Konsilet, som håpet på nødvendig forandring og fornyelse i Kirkens og samfunnets strukturer, som med innlevelse hadde opplevet studentopprøret i Paris, ha vært noe annet? Som menighetsprest var han, og ville han være, hyrde for alle. I en av våre samtaler holdt han frem hvor viktig det var å besøke og bruke tid på gamle og ensomme og dem som slet med sykdom og vanskelige familieforhold. Han huskes for sin begavelse som ungdomsprest, men han overså ikke andre som trengte ham. Noen av de eldre prestene i bispedømmet syntes nok Beckers var for utradisjonell i metoder og fremtoning, men han vant de flestes respekt.
Michel Beckers’ personlighet var generøs. Han gav av sin tid, av sin erfaring, av sin omsorg – men også av sine midler, helt til det siste. De pengene han efterlater seg går til et fond for ubemidlede barn og ungdom, så de kan delta i aktiviteter de ellers ikke ville ha hatt råd til. Her er vi forøvrig velkommen til å yde vår skjerv (Se mer informasjon nederst på siden).
Om aftenen onsdag 16. november sovnet Michel Beckers stille inn. I 2021 var han blitt diagnostisert med lungefibrose, som skulle bli hans bane. Jeg forberedte meg på å delta i begravelse i Nederland, men det ble ingen. Også med sin kropp var p. Beckers generøs. Den er gitt til medisinsk forskning, og den kunne ikke vente på et requiem. Men så sent som 12. november gav han oss et siste påskebudskap ved sin venn gjennom årtier, Gjermund Høgh: «Min siste – pallative – periode. Med masse håp og nysgjerrighet på fremtiden. Tusen takk for livet jeg fikk dele med deg.»
Typisk p. Michel: Han har opprettet en stiftelse av midler (primært gaver fra familien), som han etterlot seg i Norge. Den heter Peter Canisius stiftelse og skal dele ut mindre bidrag til barn og unge, som trenger noen kroner til støtte for ikke å bli utestengt fra fritidsaktiviteter av økonomiske grunner. Stiftelsen kan hjelpe søkere med å dekke for eksempel kontingenter, skolepenger, deltageravgifter eller andre utgifter til vanlig barne- eller ungdomsaktivitet.
Alle, helt uavhengig av religion, opphav, bakgrunn, legning eller personlige forhold, kan tildeles støtte. Eneste kriterium er at man må ha behov for et håndslag.
Peter Canisius stiftelsens kontonummer er 3000 53 38227.
