Pavens apostoliske reise 31. januar – 5. februar: Bli kjent med Kirken i Den demokratiske republikken Kongo

Slik forbereder kongoleserne seg på pave Frans' ankomst:

Tirsdag 31. januar landet pave Frans i Kinshasa, hovedstaden i Den demokratiske republikken Kongo. Denne saken gjør deg kjent med Den katolske kirke i den hardt prøvede afrikanske nasjonen.

Kirken i Den demokratiske republikken Kongo (DRC) er én av de eldste kirkene i regionen syd for Sahara og dateres til 1491. Da ble kongen av Kongo Nzinga-a-Nkuwu (kong João I) og hans familie omvendt og døpt av portugisiske misjonærer. Han ble etterfulgt på tronen i 1506 av sønnen Nzinga Mbemba (kong Alfonso I), som forsøkte å konvertere Kongo til et katolsk land. I 1596 ble bispedømmet Sāo Salvador (nå Mbanza Kongo) reist. Kristendommen slo imidlertid rot i det kongolesiske samfunnet først trehundre år senere.

Den kongolesiske kirken under belgisk styre

Romersk-katolisisme ble solid etablert under det belgiske kolonistyret i landet, støttet av kong Leopold II av Belgia (1885 – 1960). Denne perioden så ankomsten av Spiritaner-misjonærer, de første Misjonærene fra Scheut (også kjent som De hvite fedre) og nonner.

De belgiske kolonimaktene godkjente og støttet aktivt opprettelsen av katolske skoler og sykehus. I 1954 ble det første universitetet i Kongo, jesuittuniversitetet «Lovanium», innviet i Léopoldville (nå Kinshasa).

I 1956 ble den første kongolesiske biskopen Pierre Kimbondo ordinert. Deretter fulgte utnevnelsen av den første innfødte erkebiskopen av Leopoldville, monsignor Joseph Malula, i 1959. Han ble også landets første kardinal.

I 1930 opprettet pave Pius XI en apostolisk delegasjon til Belgisk Kongo, som ble opphøyet til Nunciarure i 1963, etter Kongos uavhengighet.

ÉN DEMOKRAT, TO DIKTATORER: Sør-Afrikas daværende president Nelson Mandela flankert av to av Den demokratiske republikk Kongos to tidligere diktatorer, Mobutu Sese Seko (t.v.) og Laurent-Desire Kabila (t.h.) under forhandlinger på SAS Outenique i Pointe Noire harbour 4. mai 1997. Sese Seko døde av kreft høsten 1997. Foto: NTB / Reuters, Philippe Wojazer

Kirken under Mobutus regime

De gode relasjonene mellom stat og Kirke ble stadig forverret under diktatoren Mobutu Sese Sekos lange periode ved makten. Han besluttet blant annet å nasjonalisere katolske skoler og universiteter. Denne politikken førte til spenninger med det kongolesiske bispeembetet, en tydelig kritiker av Mobutus autoritære og korrupte regime.

Spenninger og trusler mot Kirken fortsatte selv etter at Mobutu ble tvunget til å gå tilbake på skolenasjonalisering og pave St. Johannes Paul IIs to apostoliske reiser til den afrikanske nasjonen på begynnelsen av 1980-tallet. Den avdøde paven besøkte daværende Zaire i 1980 for å markere hundreårsjubileet for evangeliseringen, og i 1985, i anledning saligkåringen av søster Anuarite Nengapeta, «St. Agnes på det afrikanske kontinentet».

Med livet som innsats fortsatte de kongolesiske biskoper å kritisere korrupsjon, vold og overgrep, som ble påført det kongolesiske folk på 1990-tallet under Mobutus etterfølger, president Laurent-Désiré Kabila. Erkebiskop Christophe Munzihirwa av Bukavu måtte bøte med livet for sin kamp for demokrati og menneskets verdighet. Han ble myrdet 29. oktober 1996 av rwandiske militser alliert med Kabila, fordi kan fordømte urettferdighet og krigshandlinger i Great Lakes-regionen. 16. januar 2001 ble Kabila drept av en av sine livvakter. Fra 2001 til 2019 var Joseph Kabila Kabange, sønn av Laurent-Désiré Kabil, landets president. Sittende statsoverhode er Félix Tshisekedi.

ENGASJERT KIRKE: De troende i St. Charles menighet feirer morgenmesse 22. januar 2023. P. Abbe Victor Ntambwe oppildner dem til å delta i landets pågående valg. Foto: NTB / Reuters, Justin Makangara

En livskraftig kirke

Til tross for den vedvarende politiske ustabiliteten i landet, fortsetter Den katolske kirke i Kongo å være en av de mest livskraftige kirkene i Afrika. Dette bevitnes av det stadig økende antallet katolikker, som nå utgjør omtrent 33 prosent av befolkningen (hvorav 90 prosent er kristne); høyt kirkebesøk, selv blant unge mennesker; mange kall; katolsk legmannsaktivisme, som er tydelig tilstede i samfunn og massemedier.

RD Kongo har totalt 4602 bispedømmeprester, som tjener de troende i nesten 1500 prestegjeld og 48 bispedømmer. Det finnes også mange kongolesiske Fidei Donum-prester som føler sitt kall til andre land i Afrika eller Europa og Amerika.

De får hjelp av 11 000 kongolesiske ordenssøstre og -brødre, som er engasjert i ulike områder av pastoral omsorg, og hvis hovedoverordnede er samlet i to organer: ASUMA (Association of Major Superiors) og USUMA (Union of Major Superiors).

Et viktig trekk ved den kongolesiske kirken er legmannsaktivisme. Flere legforeninger og -bevegelser er samlet i Council of the Catholic Apostolate of the Laity (CALCC), som organiserer kateketer samt legmenn og -kvinner. Deres innsats på det politiske, økonomiske og kulturelle felt, er sterke vidnesbyrd om deres tro.

Legfolk i RD Kongo bidrar betydelig til den lokale kirkens viktalitet. Den er aktivt engasjert i kommunikasjonsarbeid og driver over 30 radiostasjoner, flere TV-kanaler, aviser og andre publikasjoner.

Dessuten er Kirken i Kongo en ledende velferdsaktør, og statens hovedpartner innen helse og utdanning. Kirken avhjelper mangelen på offentlige tjenester gjennom sitt nettverk av sykehus, sosiale sentre og anerkjente skoler, som har utdannet mange kongolesiske ledere.

På den annen side står den kongolesiske kirken også overfor flere utfordringer. Overtroisk tro og praksis, hekseri og magi er fortsatt utbredt, selv i katolske samfunn. Videre sprer uavhengige sekter seg i landet. En annen viktig utfordring er å forhindre at ungdom blir involvert i gjengvold og militser.

KIRKELIG PROTEST: Opprørspoliti slår brutalt til mot en demonstrasjon mot landets daværende president Joseph Kabila i januar 2018. Protestene var organisert av Den katolske kirke i Kinshasa. Foto: NTB / Reuters

Tar tak i politiske stridigheter

I løpet av de siste tretti årene har den nasjonale bispekonferansen i Kongo (CENCO) fortsatt å følge den lokale sosio-politiske situasjonen nøye. Den har kommet med flere uttalelser i kritiske øyeblikk og fordømt korrupsjon, inkompetent ledelse og overgrep fra myndighetene.

CENCO har også fremmet konkrete initiativer for å utdanne kongolesiske borgere i fred og demokrati samt å oppmuntre de troende til å delta aktivt i det nasjonale politiske livet.

Den katolske kirke har vært involvert i organiseringen av nasjonale valg med sine egne observatører, og har gjentatt kravet om å garantere Den nasjonale valgkommisjonens (CENI) uavhengighet for å forhindre konflikt etter valg.

På grunn av sitt gode rykte og sin høye troverdighet har CENCO flere ganger blitt invitert til å megle i konfliktene etter Mobutus regime. Iløpet av de siste årene har de kongolesiske biskopene gjentatt appeller om fred i de østlige provinsene, og beklaget tilstedeværelsen av utenlandske styrker, som fortsetter å destabilisere regionen med vold og ved ulovlig utnyttelse av deres ekstraordinære mineralrikdommer, inkludert coltan, en nøkkelkomponent i elektroniske enheter.

PAVEFEST: Søndag 29. januar feiret kardinal Fridolin Ambongo Besungu sammen med et ungdomsgospelkor at pave Frans snart skal ankomme landet. Foto: NTB / Reuters, Luc Gnago

Pave Frans’ nærhet til det kongolesiske folket

Pave Frans har gjentatte ganger uttrykt sin nærhet til det kongolesiske folket, stadig må tåle vold og konflikt.

Under den spesielle Bønnevaken for fred i Kongo og Sør-Sudan i Peterskirken 23. november 2017, ba paven nok en gang om tilstrekkelig innsats for fred i de to landene gjennom dialog og forhandlinger. 4. februar 2018, etter den første utsettelsen av sin økumeniske reise til Sør-Sudan sammen med erkebiskopen av Canterbury Justin Welby, inviterte Den hellige far kristne over hele verden til å bli med på en bønnedag for fred i de to nasjonene 23. februar.

I en videomelding fra 2. juli 2022, etter den andre utsettelsen av hans apostoliske reise til Afrika, bekreftet pave Frans sin hengivenhet overfor innbyggerne i DRC og Sør-Sudan: «Jeg bærer i meg, i bønn, smerten dere har holdt ut så altfor lenge» sa han, og oppfordret kongoleserne og sør-sudaneserne til ikke å la seg «frarøve håpet».