Hvorfor studerer norske seminarister ved Det engelske kollegiet i Roma?

Publisert 21. april 2023 | Oppdatert 16. oktober 2023

P. Stephen Wang: – Han [En norsk prest] må være en pontifex, en brobygger, mellom grupper i Kirken, men også utad, mellom Kirken og samfunnet.

BRED ERFARING: P. Stephen Wang, rektor ved Det engelske kollegiet i Roma, har vært alt fra fengselsprest til studentprest ved London School of Economics. Foto: Caroline Belaunde Brynsrud

Det kan virke litt rart at unge menn som aner et kall til å bli prester i Norge, tilbringer mesteparten av studietiden i utlandet. De har et forberedelsesår i Spania etterfulgt av ca. fem år ved Det engelske kollegiet i Roma. Hvorfor drar de dit, og hvordan blir de forberedt til prestetjeneste i Norge?

Tekst: Caroline Belaunde Brynsrud

FREMTIDSØNSKER: P. Tao Nguyen, rektor ved
St. Eystein presteseminar i Oslo, drømmer om at norske
seminaristene skal kunne tilbringe mer tid i Norge i fremtiden.

Historien til Det engelske kollegiet i Roma (The Venerable English College) er ikke til å kimse av. Det ble stiftet i 1579 på en tid da katolikker ble forfulgt i England. Etter at kong Henrik den VIII brøt med Kirken i 1536, kunne man ikke utdanne katolske prester i England, så man stiftet seminarer i utlandet. De nyordinerte prestene visste at alt kunne skje i det de dro hjem til sin misjonsmark; fra Det engelske kollegiet i Roma døde 44 prester som martyrer, 130 ble fengslet. I dag bor det 23 studenter der, hvorav tre er norske seminarister.

Vi spør p. Stephen Wang, rektor ved Det engelske kollegiet, om hvilke kvaliteter som er viktige for norske prester å ha.

– 90 prosent av ferdighetene en prest bør ha, er overførbare og nyttige uansett hvor man gjør sin prestetjeneste: kjærlighet til Gud og sin neste, kunnskap om troen, fleksibilitet, å kunne håndtere det uforutsette, å være en god lærer og en god lytter. De siste ti prosentene handler om hva som er spesifikt for Kirken i hvert land. En katolsk prest i Norge bør ha kjennskap til norsk kultur og samfunn samt Kirkes historie i Norge. Han må også være kreativ og fleksibel, for Kirken i Norge har mange nasjonale grupper med ulike språk og bakgrunner. Han må kunne holde gruppene sammen, samtidig som gruppene får gjøre noen ting på sin måte. Han må være en pontifex, en brobygger, mellom grupper i Kirken, men også utad, mellom Kirken og samfunnet.

Selv om de norske seminaristene (prestestudentene) bor på Det engelske kollegiet, tilhører de egentlig St. Eystein seminar i Oslo, hvor p. Tao Nguyen er rektor. Han forteller om hvorfor seminaristene fra Norge sendes til Det engelske kollegiet i Roma.

— Det er ulike grunner til det. Det katolske Norge og England har lang tradisjon for å samarbeide. Vår egen biskop Bernt var seminarist i England, for eksempel. Vi ønsker også at seminaristene skal få et inntrykk av verdenskirken og den katolske universalitet, slik at de kan ta det med hjem til Norge. Og vi vet at programmet de følger ved Det engelske kollegiet i Roma er godt; de går på noen av verdens beste universiteter og blir tatt hånd om av gode mennesker. Men jeg har en drøm om at seminaristene i fremtiden skal kunne tilbringe mer tid i Norge. Da kan de knytte et sterkere bånd til folket de skal tjene, men også til lutherske prester, skal at vi kan få til en naturlig økumenikk.

Roser NUK

Ett av de gode menneskene p. Tao referer til, er p. Stephen Wang. I tillegg til et stort hjerte, har han bred erfaring som prest. Han har vært alt fra fengselsprest til studentprest ved London School of Economics. Hjemme i Norge er det mange som kjenner ham igjen fra Sycamore- serien som ligger på katolsk.no (se lenke til slutt). Videokurset Sycamore brukes verden over. Det handler om den kristne tro og dens relevans for livet i dag.

– Ser du en forskjell mellom norske og britiske seminarister?

— Jeg ser ingen store forskjeller, det er heller et flertall av ting de har felles. Men noe som er ekstra synlig hos norske seminarister, er et brennende engasjement for troen og mye kunnskap om den. Det kan komme av at mange har hatt positiv erfaring med Kirken gjennom for eksempel familie, NUK og gode sognepester. Man ser at de kommer fra en levende Kirke. Selv om Kirken i Norge er liten sammenlignet med andre land, er den veldig levende; kirker i England stenges, men i Norge stifter dere nye menigheter, sier p. Stephen og forteller om sin opplevelse av norske seminarister og sine tanker om deres forberedelsestid i Roma:

Han roser NUK enda en gang og forteller at norske seminarister kjenner hverandre godt fra før gjennom leir og ungdomsarbeid, noe som ikke er tilfelle for de britiske prestestudentene.

Rektor og norske seminarister i Oslo — Foto:
Caroline Belaunde Brynsrud

GLEDE: P. Stephen Wang sammen med et knippe seminarister fra Norge ved feiringen av p. Tryms prestevielse lørdag 15. april. Foto: Caroline Belaunde Brynsrud

SKJØNNHET: Kapellet ved Det engelske
kollegiet i Roma hvor seminaristene går til messe.

Slik formes seminaristene

Bilde

Å skjelne et kall er ikke alltid lett. Det er en prosess hvor man forsøker å oppdage Guds vilje for ens liv. Gud har skapt oss til å være lykkelige, og det er gjennom å leve ut vårt kall at vi finner den største gleden. Det finnes et bredt spekter av ting å ta i betraktning når man skjelner. Ett eksempel er talentene Gud har gitt oss. På hvilke måter kan vi bruke disse til å tjene andre? Å ha et bønneliv er også viktig for skjelning av kall. Og å se hvordan Gud taler til oss gjennom daglige omstendigheter: hvilke behov finnes rundt meg? Hva kan jeg gjøre med disse? Ordet «seminar» kommer av det latinske semin, frø. Det viser til kallet som Gud har «sådd» i oss, som et frø. I seminaret skal frøet få spire og blomstre.

– Hvordan blir seminaristene hjulpet i sin skjelningsprosess ved Det engelske kollegiet?

– De to første årene av seminaret er særlig viktig i denne prosessen. Da ligger fokuset på å bli formet som menneske og disippel, heller enn å være prestestudent. Seminaristene lærer å lytte til Gud i bønn og gjennom daglige omstendigheter, og de får hjelp til å finne en bønnerutine. De får også en åndelig veileder og en formasjonsveileder. Disse to har man samtaler med jevnlig. Heldigvis er det ikke et kall man skal skjelne på egenhånd, man skjelner sammen med Kirken, for begge skal jo si ja til hverandre!

– Hvordan blir seminaristene forberedt til prestetjenesten?

— Vi tar utgangspunkt i Pastores Dabo Vobis, et dokument av Den hellige Johannes Paul den 2. Der snakker paven om fire hjørnestener i seminaristenes formasjon, som skal være menneskelig, åndelig, intellektuell og pastoral. Filosofi- og teologistudier er derfor en vesentlig del av formasjonsprosessen, samt pastoralt arbeid som katekese, tjeneste ved skoler, fengselsbesøk, og å tjene de syke. De får også kurs i andre relevante områder, som administrasjon og ledelse og ekteskapsveiledning. Praksisperiodene i Norge hver sommer er også viktige. Her lærer prestestudentene om hva som er spesifikt for den Katolske Kirken i Norge, sier p. Stephen.

Han legger til at det å leve i fellesskap med hverandre på Det engelske kollegiet er en essensiell del av formasjonen. Her vokser man sammen i nestekjærlighet, man deler en hverdag og et bønneliv. Men de unge mennene skal også vokse som individer, og finne balansen mellom å tilhøre noe større og å være seg selv. Det er viktig i prestetjenesten.

SAMARBEID: P. Stephen, rektor ved Det engelske kollegiet, og p. Tao, rektor ved St. Eystein seminar (i bakgrunnen), samarbeider tett om formasjonen til de norske seminaristene. Her under p. Trym Hellevigs prestevielse lørdag 15. april i St. Olav domkirke, Oslo. Foto: Caroline Belaunde Brynsrud