Ill.: Maleri «Pinse» (1732) av Jean Restout (1692 – 1768), Louvre Museum
«For å sette jorden i brann er jeg kommet, og hvor jeg skulle ønske at ilden alt var tent.» (Luk 12,49)
Tekst: Peder Josef Foss
Kateket, Trondheim stift
Den femtiende dag etter Påskesøndag og på den tiende etter Kristi Himmelfart, feirer Kirken Pinsehøytiden, Dominica Pentecostes, da Den Hellige Ånd ble sendt over apostlene til forkynnelsen av Jesu Kristi mysterier på alle verdens tungemål. I Det gamle testamente ble denne dagen feiret som den dag da Moses mottok loven på Sinai – nå står den til minne om «’de siste tiders’ gryningstime som Ånden innleder… ved å gi Kirken til syne.» (Den katolske kirkes katekisme, nr. 726). Pinsens under innleder Den nye pakts tid, hvor Kristi frelsesverk i ånd og sannhet – nåde og lære – formidles av Ånden gjennom Den katolske og apostoliske kirke. Kristus, tronende i Himmelen, innfrir nå sitt løfte: «Men Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.» (Joh 14,26). Pinsedagens hendelser skildres for oss av Evangelisten Lukas i Apostlenes gjerninger:
Da dagen for pinsefesten opprant, var de samlet alle som én. Da hørtes plutselig et brus i luften, lik et veldig uvær som nærmet seg. Det fylte hele huset de befant seg i, og noe som lignet tunger av ild kom til syne, de delte seg og senket seg over hver enkelt av dem. I samme øyeblikk ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål, alt etter hva Ånden gav dem å forkynne.
Apg 2,1-4
Hvem er Den Hellige Ånd?
Pinsedag er Kirkens fremste høytid viet til Den Hellige Ånd, Den hellige Treenighets tredje person. Treenighetens mysterium er troens største og viktigste skatt: Vi tror på én Gud i tre guddommelige personer. Guddommen er udelelig, personene distinkte fra hverandre. Faderen er Gud og utgår ikke fra noen guddommelig person. Gud Sønnen er født av Faderen fra evighet, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud (Den nikenske trosbekjennelse). Det er Sønnen, Treenighetens annen person, Jesus Kristus vår Herre, som i tiden ble unnfanget i Jomfru Maria. Om Gud Den Hellige Ånd sier trosbekjennelsen:
Jeg tror på Den Hellige Ånd, Herren og livgiveren, som utgår fra Faderen og Sønnen, som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges, og som har talt ved profetene.
Ånden er Gud. Han besitter fylden av den guddommelige natur. Han er allmektig, evig, allvitende og fullkommen på alle vis. Med Faderen og Sønnen skapte og formet Han verden, og med dem fortsetter Han å opprettholde og råde over den.
Helliggjørelsens verk, som består i overgangen fra død til liv, fra kjødets skrøpelighet og syndens lov til det nye menneskets herlighet og Kristi rettferds lov (Rom 8), assosieres med Den Hellige Ånd, det pust som vekker opp fra døden. Den kristne er født på ny av vann og Ånd (Joh 3,5), den sannhets Ånd som «gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: ‘Abba, Far!’» (Rom 8,15). Han er den kjærlighets gave som gis de troende:
Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss. At vi blir i ham og han i oss, det vet vi fordi han har gitt oss av sin Ånd.
1 Joh 4,12-13
St. Thomas Aquinas sammenfatter det slik: «Den Hellige Ånd kalles båndet mellom Faderen og Sønnen fordi Han er kjærlighet, siden Faderen elsker Sønnen og seg selv med én kjærlighet… Fordi Faderen og Sønnen elsker hverandre følger det av nødvendighet at denne gjensidige kjærlighet, Den Hellige Ånd, utgår fra dem begge.» (Summa Theologica, I q.37, a.1, ad obj. 3).
Ill.: Maleri «Moses på Sinaifjellet» av Jean-Léon Gérôme (1824 – 1904)
Løftet om Ånden
Det var denne guddommelige kjærlighet verden ble til ved og for. Ved skapelsen svevde Guds Ånd over vannene (1 Mos 1,2) og etter at mennesket ble formet av støv «blåste [Gud] livspust i nesen på det» (1 Mos 2,7). Adam og Eva hadde del i det overnaturlige liv i Guds likhet; de hadde Ånden i seg. I fallet forsaket og bannlyste de Ånden fra sin sjel til fordel for den vanhellige ånd, Djevelen, som forførte dem til å synde og dermed til å føre dødens forbannelse inn i verden (jfr. Rom 5,12). I kraft av Jesu Kristi, den nye Adams, verk kan Apostelfyrsten Peter forkynne på Pinsedag: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige Ånds gave. For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.» (Apg 2,38-39).
Denne planen, fullbyrdet av Kristus, har sin forgjenger i Den gamle pakt. Etter at Israelsfolket ble ført ut av Egypt (den jødiske påske), ble de ført til Sinaifjellet av Moses for å motta Guds lov. De skal forberede seg ved å hellige seg (2 Mos 19,10) før Herren stiger ned.
Men Moses førte folket ut av leiren for å møte Gud, og de stilte seg ved foten av fjellet. Hele Sinai-fjellet sto i røyk fordi Herren hadde steget ned på det i ild. Røyken steg opp som røyken av en smelteovn, og hele fjellet skalv.
2 Mos 19,17-18
På samme vis er det at Maria og apostlene våker og ber de ni dagene etter Herrens Himmelfart (den første novene – ni dagers bønn – i Kirkens historie) for å bli beredt for Åndens komme. Denne gangen er det imidlertid ikke et fjell Gud stiger ned over i ild og røk; han kommer som tunger av ild over Kirkens søyler, apostlene. Disse overskygges i dag av Ånden til å forkynne Ordet, slik Vår Frue ble overskygget av Ham ved Ordets unnfangelse – den nåde som ble Maria til del da, blir nå på åndelig vis alle de troendes arv. Igjen er Herrens Ånd kommet for å kunngjøre en lov, «ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod» (2 Kor 3,3), i oppfyllelse av profetien uttalt av Profeten Esekiel:
Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.
Esek 36, 24-27
Ill.: Maleri «Kristus gir nøklene til Peter» (1481/82) av Pietro Perugino (1446 – 1523), Det sixtinske kapell
Kirkens spire og Det nye testamentes tid
Dette at Han «henter dere fra alle folkeslag» er et forvarsel om Ecclesia catholica, Den universelle, katolske kirke (ekklesia på gresk betyr ‘de som er kalt sammen’). Kirken regjeres av Ånden gjennom apostlene og deres etterfølgere som utsender og Den hellige Peters etterfølger som dens synlige overhode i Kristi sted, slik Guds folk før Herrens komme styrtes av Moses og hans etterfølgere (Matt 23,2). Nå begynner apostlene å iverksette Kristi misjonsbefaling, båret av Herren (Mark 16,20).
Det store pinseunderet er at Apostlene forkynner Kristi verk på alle verdens tungemål. I 1. Mosebok 11 skildres det hvordan det menneskelige opprør føres videre av Adams etterkommere når de i sitt overmot vil bygge et tårn som når like til himmelen. Gud straffer Babels hovmod ved å forvirre deres språk (1 Mos 11,9). Menneskeheten fratas sitt ene språk, fordi de kun visste å bruke sine forenede krefter til å spotte Gud – «Herren sa: ‘Se, de er ett folk, og ett språk har de alle. Og dette er det første de gjør!’» (11,6). Forbannelsen over Babel kom, fordi menneskeheten ønsket å bygge et hus til ære for seg selv – den selvsentrerte avgudsdyrkelse som hevder å kunne stifte brorskap mellom mennesker uten å ta i akt alle menneskers Far.
På Pinsedag innvies derimot det nye og perfekte samfunn, Kirken, hengitt til et nytt liv i Kristus. Sakramentene, de syv strømmene frelsen kommer til oss ved, er bare mulige på grunn av Den Hellige Ånd utøst på Pinsedag, som gir alle adgang til Blodet fra Herrens kors. Kirken velsignes av Treenigheten med evnen til å tale alle språk og forene alle nasjoner i tilbedelsen av den sanne Gud, med ett offer til Faderen båret frem fra soloppgang til soleglad, messen (Mal 1,11). Dette kan hun fordi hennes enhet er bygget på Gud og ikke på seg selv – hun bygger ikke seg selv opp, men er «bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren» (Ef 2,20-21).
Kirken er Kristi mystiske legeme, Den Hellige Ånd er legemets sjel. Å skille legemet fra ånden fører til død – derfor kan ingen påstå å ha del i Ånden hvis han bevisst holder seg borte fra legemet; «Han kan ikke Gud til Far som ikke har Kirken til mor.» (St. Kyprian, De Ecclesiae Catholicae Unitate, nr. 6). Denne enheten er ubrytelig og varig, fordi Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er ett.
Ill.: Piazza Navona tegnet av Hendrik Frans van Lint (1684–1763). På Flodfontenen, som symboliserer hele den kjente verden, har Bernini øverst på obelisken plassert en due – symbolet på Den hellige ånd.
Vi har Guds gave i Pinsen å takke for at vi kjenner Kristus og kan motta Hans liv. Han som er Verdens Lys lar seg ikke skjule under en skjeppe (Matt 5,15), men brer seg ut over verden, fordi det i dag er overgitt til Kirken, som er Hans lysestake. Vår Gud, den fortærende ild (Heb 12,29) lar sin sannhets og kjærlighets brann utgå med apostlene. Ikke ett verdenshjørne, ikke én by, ikke ett menneske skal være uvitende om Jesu Kristi kors og den herlighet Han har gjort i stand for dem som elsker Ham – Den katolske kirke på jord hviler ikke før all skapningen kjenner og hyller Seierherren født av Jomfruen i en stall, hengende på et tre, oppstanden i herlighet og tronende i det høye. De hellige i Himmelen er den sky av vitner (Heb 12,1-2) som Ånden har renset fra synd slik ild lutrer gull (1 Pet 1,7), som etter tapper kamp har fått se Ham de tjente, mens de bare kunne se uklart som i et speil (1 Kor 13,12). Styrket av deres forbønn og eksempel, overtar Guds Kirke på jord fakkelen tent på Pinsedag, væpnet av Ånden til strid. Ikke en strid imot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, hver en stolt tanke som setter opp mot Herren (2 Kor 10,5). Seier er lovet henne og alle som hører henne til – deres lønn vil bli evig fred og glede hos Faderen, forvandlet som de skal bli av Herrens Ånd fra herlighet til herlighet (2 Kor 3,18).
Ordforklaringer
Tungetale: (latin: glossolalia) ‘Å tale i tunger’, slik apostlene gjorde for første gang på Pinsedag, er en av de karismatiske gavene, gitt av Gud til den Han vil til oppbyggelse for Kirken og til tegn for vantro (KKK 2003; 1 Kor 14). Den gir en evne til å uttrykke åndelige sannheter på språk man ikke ordinært kjenner. Paulus refser korinterne for å bruke den på galt vis, slik at det de sier ikke blir forståelig for tilhørerne. En tungetale som fremstår som uforståelig minner mer om Babel enn om Pinse – denne gaven er ikke en innbydelse til selvros, men til å «bygge opp kirken» (14,12). Fenomenet som i dag kalles tungetale, især i protestantiske kretser, ligner den korintiske kirkes forvrengninger og demonstrerer behovet for apostolisk veiledning. Flere helgener, etter apostlene, har fått denne gaven så de kunne forkynne: Dominikus, Vincent Ferrer, Franciskus Xaverius og Maximillian Kolbe, m.fl..
Åndens gaver: Disse gavene gis av Gud i alle sakramentene, og følger av Hans eget nærvær i den troendes sjel. Fermingens eller konfirmasjonens sakrament styrker især disse gavene, som først ble gitt i dåpen. De gjør en mottagelig for Guds Ånds innskytelser og virke, og er som en himmelstige – fra den laveste, gudsfrykt, føres mennesket frem til den høyeste, visdommen. Se Jes 11,2-3, KKK nr. 1831.
Åndens frukter: Fruktene er konsekvensen av å leve i tråd med Åndens gaver, ifølge Kristi lære og fylt av Hans overnaturlige liv. Ulikt gavene er de ikke som vaner, men er som konkrete utslag av et åndsfylt liv. Se Gal 5,22, KKK nr. 736.
Bønner på Pinsedag
Fra En liten katolsk bønnebok
Kom Hellige Ånd!
(Veni Sancte Spiritus)
Kom, Hellige Ånd,
fyll dine troendes hjerter,
og tenn i dem din kjærlighets ild.
V: Send ut din Ånd og alt blir omskapt.
S: Og du fornyer jordens åsyn.
La oss be: Gud, du har opplyst de troendes hjerter ved den Hellige Ånd. Gi oss ved ham sans for det som er rett, og evig glede ved hans trøst. Ved Kristus, vår Herre. Amen.
Bønn om den Hellige Ånds syv gaver
Kom Hellig Ånd! Fyll meg med dine syv gaver: Visdom, forstand, råd, styrke, kunnskap, fromhet og gudsfrykt. Amen.
Bønn om den Hellige Ånds tolv frukter
Hellig Ånd, skjenk meg kjærlighet, glede, fred, tålmod, høysinn, godhet, langmodighet, mildhet, tillit, beskjedenhet, selvbeherskelse og kyskhet. Amen.
Veni Creator Spiritus
(Lov Herren 507; Kompendium til Den katolske kirkes katekisme, s. 190)
|
Latin Veni Creátor Spíritus,
|
Norsk Kom skaperånd, kom til oss inn. |
|
Qui díceris Paráclitus,
|
Se, Trøsteren, det er ditt navn: |
|
Tu septifórmis múnere,
|
Syvfoldig gave har du bragt, |
|
Acceénde lumen sénsibus:
|
Ditt lys i våre sjeler tenn, |
|
Hostem repéllas lóngius,
|
Hold fienden borte fra vår sti, |
|
Per te sciámus da Patrem, |
Du som er ett med Gud, vår Far,
|
|
Deo Patri sit glória,
|
Høylovet vær, Gud Fader god, |