Paven tilføyer de 21 koptiske martyrene til den katolske helgenlisten
Bilde
Publisert 12. mai 2023
|
Oppdatert 16. oktober 2023
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Bilde
PAVEMØTE:Pave Frans og pave Tawadros II, den 118. paven av Den koptisk-ortodokse kirken i Alexandria og patriark av Markuskatedralen, møttes i Redemptoris Mater-kapellet i Vatikanet 11. mai 2023. Foto: NTB / Reuters / Vatican Media
Pave Frans kunngjør sammen med Tawadros II at de 21 koptisk-ortodokse martyrene er lagt til den katolske helgenlisten, Martirologio Romano, som et tegn på det åndelige fellesskapet mellom de to kirkene.
– Måtte bønnene til de koptiske martyrene, sammen med bønnene til Guds mor, fortsette å hjelpe våre kirker til å vokse i vennskap, frem til den velsignede dagen da vi kan feire sammen ved det samme alteret og motta Kristi legeme og blod, slik at verden kan 'tro at du har sendt meg' (Joh 17,21).
Slik ba pave Frans da han tok imot den koptisk-ortodokse patriarken Tawadros II i audiens torsdag 11. mai for samtaler i Det apostoliske palass og bønn i Redemptoris Mater-kapellet.
Vennskap mellom koptere og katolikker
Tawadros, pave av Alexandria og patriark av Markus’ Hellige stol, besøker Roma denne uken for å markere vennskapsdagen mellom koptere og katolikker 10. mai og 50-årsjubileet for det første møtet mellom en biskop av Roma og en koptisk-ortodoks patriark. 10. mai 1973 tok pave Paul VI imot Shenouda III i Vatikanet, og de to undertegnet en erklæring, en felles trosbekjennelse, som markerer en milepæl i forholdet mellom Den koptisk-ortodokse og Den katolske kirke.
Paven: – De 21 koptiske martyrene i til Martirologio Romano
I sin tale til Tawadros, som han kaller «sin kjære bror», sa pave Frans at de 21 koptiske martyrene vil bli lagt til den katolske helgenlisten, Martirologio Romano, «som et tegn på det åndelige fellesskapet som forener de to kirkene». De 21 koptiske kristne, 20 egyptere og 1 ghaneser, ble halshugget i Libya i 2015 av IS-terrorister. Under angrepet, som ble filmet av militsen og kringkastet over hele verden, ba ofrene. Tawadros overrakte en relikvie fra de koptiske martyrene, og paven takket ham hjertelig for gaven.
Dette er ikke første gang ikke-katolske kristne er blitt inkludert i Martirologio Romano. I 2001 ble flere ortodokse helgener som levde etter kirkesplittelsen i 1054, lagt til listen over helgener.
MARTYRENE OG BØDLENE:21 koptiske kristne menn ble bortført og henrettet av IS-terrorister i Libya i 2015. Du lese deres historier i boken «De 21 – en reise i de koptiske martyrenes fotspor» på St. Olav forlag. Foto: Wikipedia
Tawadros: Martyrer gir stor velsignelse
I forbindelse med sitt besøk til Dikasteriet for fremme av kristen enhet 11. mai holdt Tawadros II en pressekonferanse. Han sa at likene av martyrene ble gravd opp i 2018 og brakt til Egypt og bevart i helligdommen bygget til deres ære av den koptiske kirken i El-Aour, de fleste av martyrenes hjemby.
– Vi ber ofte om deres bønner, sa Tawadros før han fortsatte:
– Og vi tror at de fortsetter å gi oss stor velsignelse.
Han oppfordret også katolikker til å be om martyrenes forbønn.
Fire skritt på veien mot forsoning
Videre presenterte Tawadros fire trinn på veien mot forsoning og kristen enhet: brorskap i Kristus uttrykt i felles aktiviteter; gjensidig forståelse gjennom studier av tradisjoner, sakramenter og «alt som har med kirkene å gjøre»; liturgisk og uformell dialog, inkludert dialog mellom unge mennesker og medlemmer av de respektive kirkers presteskap; bønn, «fordi bønn kan utrette mirakler».
– Når vi har fullført disse fire trinnene, kommer vi til Kristi hjerte. Det tar lang tid, men vi tror at Den hellige ånd er med oss på denne reisen, sa den koptiske paven.
Utdrag fra boken:
«De 21 – en reise i de koptiske martyrenes fotspor»
Det er en omhyggelig produsert liten filmsnutt, tatt opp med flere kameraer – ikke noe dilettantisk makkverk. Begynnelsen virker inntagende og lett. På en svart flate danser arabiske bokstaver, flyter sammen som vannvirvlene i et avløp, danner til slutt en dråpe hvor skrifttegnene løper sammen i dråpens innerste. Arabisk kalligrafi er noe av det vakreste islamsk kunst har frembragt, og et helt dikt kan bli til et eneste tegn som bare en skriftlærd er i stand til å tolke. Dette tegnet er logoen til et visst «Alhavat Media Center». Alt er på plass i denne filmen.
Bilde
Så kommer president Obamas navnetrekk. Hans andre fornavn Hussein er fremhevet med store bokstaver – det er dette muslimske navnet vi skal ha i mente når nå Obama selv opptrer. Den daværende presidenten er berømt for sin evne til å tale like virkningsfullt som en geistlig eller en skuespiller, og med dypt bekymret mine beklager han at kristne under korstogene begikk grusomheter i Jesu navn. Vi tar poenget: Historien får konsekvenser. Alt som nå følger, er svaret på presidentens sønderknuste bekjennelse.
«Budskap til korsets nasjon, skrevet i blod» er filmens tittel, designet i riktig klassisk stil. Bokstavene er sorte, bare ordet «blod» er rødt. Så følger lyden av havbrus. En sandstrand, gjennombrutt av enkelte steinblokker og klipper. Himmelen er skyet, noe som gir mer dybde til fargene i bildene. En tekstlinje forteller at vi befinner oss på stranden ved Wilayat Tarabulus, vest for havnebyen Sirte i Libya.
Så, bak et lite nes, kommer en mann til syne med langsomme skritt. Han går med bøyd hode i en lysende oransje kjeledress. Hendene er bundet på ryggen, over nakken hviler hånden til ledsageren, en sortkledd kjempe hvis ansikt er skjult bak en lue som bare avslører øynene. De kommer ikke alene. Bak dem følger en lang rekke par i oransje og sort. For det meste rager de sortkledde et hode høyere enn de oransjefargede.
Kameraet lar oss først få et overblikk. Prosesjonen får utfolde seg, den smyger seg rolig fremover, faktisk fredelig; en mann i oransje stopper ved en klippe, venter tålmodig på ledsageren i sort til han er kommet over – et sekunds fellesskap, som når en bonde hjelper eselet sitt over et hinder. Men en tekstlinje forteller tilskuerenat vi har å gjøre med fanger som er «medlemmer av Egypts fiendtlige kirke».
Nå zoomer kameraet inn på mennene. De stiller seg tett sammen på en rekke; det skjer synkront, som om seansen skulle være innøvd. Ingen trår feil. Sanden her er full av fotspor – har det vært gjort forberedelser på stedet til denne perfekt regisserte begivenheten? Man har ikke tillatt seg å improvisere her – filmens enkle handling tåler hverken stans eller uskarpe bilder. Ingen må heller bryte ut av rekkene eller sette seg til motverge. Etter et lite opphold faller alle mennene i oransje ned på kne helt samtidig, som om det skulle ha vært et musikalnummer, og bak dem ser nå de store mennene i sort enda større ut. De holder de oransjekledde i kragen med venstre hånd. Høyrehånden søker etter dolkeskaftet, som ligger gjemt ved brystkassen. De oransjekledde er 21 i tallet. Den sorthudede afrikaneren kneler i midten – rekken er fullkomment symmetrisk. Bak ham, midt i den ellers sortkledde rekken, står en mann i brunlig militærskjorte og lysegul balaklava. (…).
Taleren peker på publikum – på oss – med spissen av dolken sin. Til tross for den truende gesten er tonefallet fattet, sindig. Han har gjort opp regnskapet og konkludert: Alt tidligere utgytt blod må utlignes gjennom nytt blod. Han er selv utvilsomt involvert i kampen, men ser samtidig begivenhetene fra et opphøyet ørneperspektiv. «Dere» – amerikanere, kristne, romere? – «har kastet Osama bin Ladens kropp i havet, og nå vil havet ta opp i seg deres eget blod». Der rettferdigheten rår, er det ikke rom for agitasjon, og de avsluttende ordene høres fredelige ut. Han har stukket dolken inn i sliren på brystkassen igjen; fingrene leker med snorene som henger fra skaftet – som nå får kameraets fulle oppmerksomhet. Vi forstår hva som snart skal skje.
