Hvor seiler du Europa?

Bilde

«SAUDADE»: Pave Frans oppfordret i sin første tale i Portugal til solidaritet mellom generasjonene og refererte til det portugisiske saudade, som betyr nostalgi født av kontakt med røttene. Her i kulturhuset Belém med Portugals president de Sousa. FOTO: Vatican Media.

I sin første tale i Portugal henvendte pave Frans seg til landets president, sivile myndigheter, kulturliv og diplomatiske korps og snakket om politikkens og samfunnets viktige rolle i å spre og bygge håp.

 Paven tok utgangspunkt i Portugals geografiske beliggenhet ved havet «Her ... hvor landet slutter og havet begynner", som poeten Vaz de Camoes skrev, og paven minnet om at «i århundrer har folk ansett dette for å være jordens ende, og i en viss forstand er det det: vi er ved jordens ende fordi dette landet grenser til havet, som definerer kontinentene».

Grenser for å møtes, ikke for å skilles ad

«I den klassiske mytologien er Oceanus himmelens, Uranus, barn: dens storhet får menn og kvinner til å løfte blikket opp mot det uendelige. Men Oceanus er også barn av den altomfattende jorden Gaia, som oppfordrer oss til å omfavne hele den bebodde verden i ømhet. Havet forbinder ikke bare mennesker og land, men land og kontinenter».

Lisboa er en påminnelse om viktigheten av helhet, sa paven. Å tenke på grenser som steder for møter, ikke som steder for adskillelse.

Paven pekte på at problemene verden står overfor i dag er globale, men at vi ikke kan løse dem fordi verden er splittet, «ute av stand til å konfrontere det som truer oss alle sammen». Verdens urettferdighet, kriger, klima- og migrasjonskriser overgår vår evner, og ofte også vår vilje, til å møte disse utfordringene i fellesskap.

Mitt håp for Verdens ungdomsdager

Men Lisboa kan vise en annen vei, understreker pave Frans håpefullt, og minner om at det var her, i 2007, at Lisboa-traktaten om reform av EU ble undertegnet, «en milepæl på veien til det europeiske fellesskapet» og den europeiske drømmen om en multilateralisme som favner bredere enn bare Vesten.

Med henvisning til etymologien bak navnet Europa, som betyr «retning vest», sa paven at Lisboa er Vestens vestligste hovedstad og derfor minner oss om behovet for å åpne stadig bredere veier for møter.

«Dette er mitt håp: at Verdensungdomsdagene kan være en impuls til universell åpenhet for det 'gamle kontinentet'. For verden trenger Europa, det sanne Europa; den trenger Europas rolle som brobygger og fredsskaper i øst, i Middelhavsområdet, i Afrika og i Midtøsten. På denne måten vil Europa kunne gi sitt eget bidrag på den internasjonale scenen, basert på den evnen Europa viste i forrige århundre, i kjølvannet av verdenskrigene, til å oppnå forsoning og til å realisere visjonen om at tidligere fiender kommer sammen og arbeider sammen for en bedre fremtid.»

VERDENSUNGDOMSDAGENE: «Tusenvis av unge mennesker som strømmer til Lisboa fra fem kontinenter for å dele evangeliet om enhet, fred og brorskap, er grunn til håp,» sier pave Frans. FOTO: Vatican Media

Bilde

Europa må investere i de unges fremtid

Men i sin lange tale stilte paven spørsmål ved retningen Europa - og Vesten generelt - har tatt for å bygge fred i verden, med utgangspunkt i det krigsherjede Ukraina.

Han nevnte de økte investeringene i sofistikerte våpen, som representerer «en utarming av den autentiske humankapitalen: utdanning, helse, velferdsstaten». «Det er urovekkende», bemerket paven, «at det mange steder fortsatt investeres i våpen i stedet for i de unges fremtid.»

«Med dyp kjærlighet til Europa, og i den dialogens ånd som kjennetegner dette kontinentet, kan vi spørre: 'Hvor seiler dere, hvis dere ikke viser fredens veier i verden, kreative måter å få slutt på krigen i Ukraina på og de mange andre konfliktene som forårsaker så mye blodsutgytelser?"

Hvor seiler du, Europa?

Pave Frans beklaget videre den utviklede verdens «snikende utilitarisme som bruker liv og kaster det bort»: som ufødte barn, eldre, migranter, og som fører til at mange «har vanskeligheter med å stifte familie og sette barn til verden og oppdra dem.»

«Hvor seiler du, Europa og Vesten, når dere kaster bort eldre, setter opp piggtrådmurer, ser et stort antall døde på havet og tomme vugger? Hvor seiler dere hvis dere, i møte med livets sykdommer, tilbyr forhastede, men feilaktige kurer: som lett tilgang til døden, et praktisk svar som virker «mykt», men som i virkeligheten er bitrere enn havets vann?»

Unge mennesker i Lisboa er en grunn til håp

I møte med disse motgangene bemerket paven at de tusenvis av unge mennesker som strømmer til Lisboa fra de fem kontinentene for å dele evangeliet om enhet, fred og brorskap, er en grunn til håp.

«Unge mennesker fra hele verden, som lengter etter enhet, fred og brorskap, ber oss om å realisere gode drømmer. De går ut i gatene, ikke for å rope i sinne, men for å dele evangeliets håp.»

Verdens ungdomsdager representerer derfor en mulighet til «å bygge sammen», sa paven, ettersom den «revitaliserer vårt ønske om å skape noe nytt og annerledes» og «å seile sammen mot fremtiden».

Beskytte vårt felles hjem

Pave Frans fortsatte med å foreslå tre «håpets byggeplasser».

Den første er beskyttelsen av skaperverket, vårt felles hjem som står overfor truende klimaendringer og voldsom forurensning som også påvirker havene.

«Hvordan kan vi hevde at vi tror på unge mennesker hvis vi ikke gir dem sunne områder å bygge fremtiden på?», spurte han.

Å bygge fremtiden

Den andre byggeplassen for håp som paven nevnte, er fremtiden.

«De unge er fremtiden», sa han, men de lider under mangel på jobber, det svimlende tempoet i det moderne livet, de høye levekostnadene, vanskelighetene med å finne bolig og stifte familie.

I Europa og i den vestlige verden generelt har alt dette resultert i en «bekymringsfull» demografisk nedgang som bare kan håndteres med en fremsynt politikk «som korrigerer ubalansene i en markedsøkonomi som produserer rikdom, men ikke klarer å fordele den, og som fratar folk ressurser og sikkerhet.»

«Saudade»

Pave Frans oppfordret igjen til solidaritet mellom generasjonene som binder unge og gamle sammen, og refererte til saudade, som i portugisisk kultur betyr nostalgi født av kontakt med røttene.

«Det politiske livet utfordres til å se seg selv som en generator av liv og omsorg for andre. Det blir bedt om å vise fremsyn ved å investere i fremtiden, i familier og barn, og ved å fremme pakter mellom generasjonene som ikke opphever fortiden, men knytter unge og gamle sammen.»

Utdannelse

I denne forbindelse fremhevet pave Frans videre den avgjørende betydningen av en utdanning som «ikke bare overfører teknisk kunnskap med sikte på økonomisk vekst», men som «har som mål å gjøre de unge til en del av en historie, å verdsette vår religiøse dimensjon og våre behov, og å fremme sosialt vennskap.»

Å skape brorskap

Den tredje byggesteinen i håpet som pave Frans nevner, er brorskap, som kristne har lært av Kristus. I en globalisert verden «som bringer oss nærmere hverandre, men som ikke klarer å skape broderlig nærhet», sa han, «utfordres vi alle til å dyrke en følelse av fellesskap», en følelse av nærhet og solidaritet som fortsatt finnes i mange deler av Portugal.

Han trakk frem Missão País, et prosjekt som drives av portugisiske katolske universitetsstudenter som deler erfaringer med misjonssolidaritet i periferien og også oppsøker eldre mennesker som bor alene.

Samtidig som han takket dem for deres arbeid og oppmuntret alle i det portugisiske samfunnet som bryr seg om andre, avsluttet pave Frans med å oppfordre de tilstedeværende myndighetene til å «gi håp» til Portugal og verden.

Gud velsigne Portugal!

(Vatican News)