Kirken er åpen for alle, men med regler

 

PRESSEKONFERANSE: Pave Frans svarte på spørsmål fra journalister under reisen fra Lisboa til Roma om kvelden søndag 6. august. ALLE FOTOS: Vatican Media.

 

Under Verdensungdomsdagene (WYD) i Portugal har pave Frans flere ganger understreket at Kirken er «åpen for alle». På flyet tilbake til Roma søndag kveld gjentok han uttalelsen.

 

Pave Frans samtalte med journalister på flyet tilbake til Roma etter den apostoliske reisen til Portugal i forbindelse med Verdensungdomsdagene 2023 Han snakket om sin helse,  om den stille bønnen for fred i Fatima og om at Kirken er åpen for alle, også for dem som ikke kan motta visse sakramenter, skriver Vatican News.

 

Takket for dekningen

På sin sedvanlige pressekonferanse om bord på flyet tilbake til Roma snakket pave Frans med journalister om en rekke spørsmål.

Direktøren for Den hellige stolens pressekontor, Matteo Bruni, inviterte journalistene til å stille spørsmål til paven, men ga først mikrofonen til pave Frans. Paven ga journalistene en kort takk for deres dekning av de nettopp avsluttede Verdensungdomsdagene og gratulerte Rita Cruz, en av journalistene på flyet, med dagen.

 

Her følger Vatican News foreløpige transkripsjon og arbeidsoversettelse av pressekonferansen på flyet:

 

BA FOR FRED

Spørsmål fra Aura Maria Vistas Miguel - Rádio Renascença:

-Deres Hellighet, først og fremst takk for Deres besøk i Portugal. Alle anser det allerede som en suksess. Alle er veldig glade, takk for at du kom. Jeg møtte en høytstående politimann som fortalte meg at han aldri hadde sett en så lydig og fredelig folkemengde. Det var vakkert. Mitt spørsmål gjelder Fatima: Vi vet at du dro dit og ba i stillhet i det lille kapellet. Men det var en stor forventning, på det samme stedet der Vår Frue hadde bedt om å be for krigens slutt, og vi er dessverre i krig for øyeblikket, og forventningen var at Den hellige far skulle be offentlig for fred; hele verdens øyne var rettet mot deg i går morges i Fatima. Hvorfor gjorde du ikke det?

Pave Frans:

-Jeg ba, jeg ba. Jeg ba til Vår Frue, og jeg ba for fred. Jeg annonserte ikke dette, men jeg ba. Og vi må stadig gjenta denne bønnen om fred.

Hun [Vår Frue] ba om dette under første verdenskrig. Og denne gangen appellerte jeg til Vår Frue og ba. Jeg ønsket ikke å annonsere dette høyt.

 

NULLTOLERANSE

Spørsmål fra João Francisco Gomes - Observador:

-Tusen takk, Hellige far, jeg vil snakke på spansk, jeg tror det er lettere for meg. Og hvis du også kunne svare på spansk, ville det være lettere for portugisiske lesere å forstå. Jeg vil gjerne stille et spørsmål om misbruk av mindreårige i Kirken i Portugal. I februar i år ble det publisert en rapport om overgrep i Portugal som sier at nesten 5.000 barn har vært ofre de siste tiårene. Mitt spørsmål er: Er du informert om denne rapporten som ble overlevert til biskopene? Hva mener du bør skje med biskopene som kjente til overgrepssakene og ikke informerte myndighetene om dem? Tusen takk skal du ha.

Pave Frans:

-Som dere alle vet, tok jeg i en svært privat setting imot en gruppe mennesker som hadde blitt utsatt for overgrep. Som jeg alltid gjør i slike tilfeller, snakket vi om denne pesten, denne forferdelige skandalen. I Kirken fulgte vi mer eller mindre den samme oppførselen som i familier og nabolag i dag: Vi dekker over det... Vi tror at 42 % av overgrepene skjer i familier eller i nabolag. Vi må fortsatt modnes og bidra til å avdekke disse tingene. Etter Boston-skandalen har Kirken blitt klar over at man ikke kan gå langs tilfeldige veier,  men at man må ta tyren ved hornene.

For to og et halvt år siden var det et møte mellom presidentene for bispekonferansene, der det også ble lagt frem offisiell statistikk om overgrep. Og det er alvorlig, situasjonen er svært alvorlig. I Kirken har vi et uttrykk vi bruker hele tiden: «nulltoleranse, nulltoleranse». Og de geistlige som på en eller annen måte ikke har tatt ansvar, må ta ansvar for denne ansvarsløsheten... Overgrepsverdenen er veldig hard, og jeg oppfordrer alle til å være veldig åpne om det. Når det gjelder spørsmålet om hvordan prosessen går i Den portugisiske kirken: Den går bra. Det går bra og rolig for seg; man søker å ta overgrepssaker på alvor. Noen ganger ender tallene opp med å bli overdrevne, litt på grunn av kommentarene vi alltid liker å komme med, men realiteten er at det går bra, og det gir meg en viss ro.

Jeg vil gjerne ta opp ett punkt, og jeg vil gjerne be dere journalister om å samarbeide om dette. Har du en telefon i dag? En telefon. På hvilken som helst av disse telefonene har du, mot betaling og med et passord, tilgang til seksuelt misbruk av barn. Dette kommer inn i hjemmene våre, og seksuelle overgrep mot barn filmes direkte. Hvor blir det filmet? Hvem er overgriperne? Dette er et av de mest alvorlige problemene. Men jeg vil understreke dette, for noen ganger skjønner man ikke at ting er så radikale og alvorlige. Når man bruker et barn til å gjøre overgrep til et skuespill, vekker det oppmerksomhet. Overgrep er som å «fortære» offeret, ikke sant? Eller enda verre, å skade dem og etterlate dem i live.

Å snakke med mennesker som har vært utsatt for overgrep er en veldig smertefull opplevelse, noe som også er bra for meg, ikke fordi jeg liker å høre om det, men fordi det hjelper meg å i håndtere dette dramaet. Det vil si, på spørsmålet ditt vil jeg si det jeg sa: prosessen går bra, jeg er informert om hvordan det går. Nyhetene har kanskje overdrevet situasjonen, men det går bra hva angår det sentrale. Men jeg vil også si, i forlengelsen av dette: Hjelp til. Hjelp til slik at alle typer overgrep kan bekjempes, seksuelle overgrep, men de er ikke de eneste.

Det er også andre typer overgrep som roper mot himmelen: misbruk av barn i barnearbeid og misbruk av kvinner, ikke sant? Til og med i dag, i mange land, utføres det fortsatt kirurgiske inngrep på små jenter: klitoris fjernes, og det er i dag, og det gjøres med en barberhøvel, og... grusomt... og misbruk av arbeidskraft, som finner sted innenfor seksuelt misbruk, som er alvorlig, og alt: Det er en kultur av misbruk som menneskeheten må ta et oppgjør med  og undergå en forandring og omvendelse.

 

 

HELSEN ER BRA

Spørsmål fra Jean-Marie GUÉNOIS - Le Figaro:

-Hellige Far, hvordan har du det? Hvordan går det med helsen, hvordan går det med rekonvalesensen? Du har ikke lest, eller har bare lest små deler av fem taler. Det er uten sidestykke på en reise: hvorfor? Har du hatt problemer med øynene, tretthet? Er tekstene for lange? Hvordan føler du deg? Og tillat meg et lite spørsmål om Frankrike. Du kommer til Marseille, men du har aldri besøkt Frankrike før. Folk forstår ikke, kanskje det er for lite, eller har du noe imot Frankrike?

Pave Frans:

-Helsen er fin. Stingene er fjernet, jeg lever et normalt liv, jeg går med et belte som jeg må ha på meg i to-tre måneder til musklene blir sterkere.

Synet mitt. I den aktuelle menigheten kuttet jeg ned talen fordi det sto et lys foran meg som gjoirde at jeg ikke kunne lese, lyset gikk i øynene mine og det var derfor jeg kuttet talen.

Noen har, gjennom Matteo, spurt hvorfor jeg har forkortet prekenene mine. Når jeg preker, holder jeg ikke akademiske prekener, men jeg prøver å gjøre dem så tydelig som mulig. Når jeg taler, søker jeg alltid å kommunisere på best mulig måte. Du har sikkert lagt merke til at jeg også i akademiske prekener bruker litt spøk og latter for å styrke kommunikasjonen. Til ungdommene hadde de lange prekenene det vesentlige med seg i budskapet, det essensielle i budskapet, og jeg valgte ord etter hvordan jeg opplevde situasjonen og kommunikasjonen.

Du la merke til at jeg stilte noen spørsmål, og tilbakemeldingene viste meg umiddelbart hvor det bar hen, om det gikk riktig vei eller ikke.

Åtte minutter

-Unge mennesker har ikke et langt oppmerksomhetsspenn. Tenk på dette: Hvis du holder en tydelig preken med en idé, et bilde, en grunnfølelse, klarer de å følge deg i åtte minutter. I Evangelii Gaudium, min første apostoliske formaning, skrev jeg for øvrig et langt, langt kapittel om prekenen. Her er det en sogneprest, (med henvisning til Don Benito Giorgetta, sogneprest i Termoli, red:) som vet at prekener noen ganger er ren tortur, en tortur, at de bare snakker bla, bla, og folk...

I noen små byer, jeg vet ikke om det gjelder Termoli, går mannfolkene ut for å ta en sigarett under prekenen før de kommer tilbake. Kirken må fastholde  dette aspektet ved prekenen: Den skal være kort, tydelig, med et klart budskap og kjærlig. Det er derfor sjekker jeg hvordan ungdommene tar det og lar dem snakke. Men jeg kutter ned fordi... ideene må ligge hos de unge.

La oss gå videre til Frankrike. Jeg dro til Strasbourg, jeg skal til Marseille, men ikke til Frankrike. Det er et problem som bekymrer meg, nemlig Middelhavet. Det er derfor jeg skal til Frankrike.

Utnyttelsen av migranter er kriminell. Ikke her i Europa, for det går bra, vi er mer kultiverte, men i konsentrasjonsleirene i Nord-Afrika...

Jeg vil anbefale en bok. Det er et lite hefte, skrevet av en migrant som brukte, tror jeg, tre år på å komme fra Guinea til Spania fordi han ble tatt til fange, torturert, gjort til slave. Migranter i konsentrasjonsleirene i Nord-Afrika har det forferdelig. I dette øyeblikk - i forrige uke - gjorde organisasjonen "Mediterranea Saving Humans" en jobb for å redde migranter som befant seg i ørkenen mellom Tunisia og Libya, fordi de hadde blitt etterlatt der for å dø. Boken heter "Hermanito" - på italiensk har den undertittelen "Fratellino" - men den kan leses på to timer, det er den verdt. Les den, og du vil forstå migrantenes tragedie før de legger ut på ferden.

Biskopene i Middelhavet vil holde dette møtet, til og med sammen med noen politikere, for å reflektere seriøst over migrantenes tragedie. Middelhavet er en kirkegård, men det er ikke den største kirkegården. Den største kirkegården er Nord-Afrika. Dette er forferdelig, les heftet. Jeg drar til Marseille på grunn av dette. I forrige uke fortalte president Macron meg at det er hans intensjon å komme til Marseille. Jeg skal være der i halvannen dag. Jeg ankommer på ettermiddagen og blir dagen etter.

(Pressetalsmann Matteo Bruni gjentar spørsmålet: Du har ikke noe imot Frankrike?)

-Nei, nei, på dette området er det en policy. Jeg besøker små europeiske land. De store landene, Spania, Frankrike, England, lar jeg ligge til senere, til slutt. Men som et alternativ begynte jeg med Albania, og det samme gjorde jeg med andre små land. Det er ingenting. I Frankrike, to byer: Strasbourg og Marseille.

 

 

KIRKEN ER MOR SOM TAR I MOT ALLE

Spørsmål fra Anita Hirschbeck - KNA

-Hellige Far, i Lisboa fortalte du oss at i Kirken er det plass til alle, alle, alle. Kirken er åpen for alle, men samtidig har ikke alle de samme rettighetene og mulighetene, i den forstand at for eksempel kvinner og homofile ikke kan motta alle sakramentene. Hellige Far, hvordan forklarer du denne inkonsekvensen mellom en åpen kirke og en kirke som ikke er lik for alle? Takk skal du ha.

 

Pave Frans:

-Du stiller meg et spørsmål som dreier seg om to ulike synspunkter: Kirken er åpen for alle, og så finnes det en lovgivning som regulerer livet i kirken. Den som er innenfor, følger lovgivningen. Det du sier er en forenkling: «De kan ikke ta del i sakramentene.» Det betyr ikke at Kirken er lukket. Alle møter Gud på sin egen måte i Kirken, og Kirken er mor og veileder alle på deres egen vei. Det er derfor jeg ikke liker å si: alle kommer, men du, den ene, men den andre ... Alle, alle i bønn, i indre dialog, i pastoral dialog, leter etter veien videre.

Det er derfor jeg stiller spørsmålet: Hvorfor ikke homofile? Alle! Og Herren er tydelig: syke, friske, gamle og unge, stygge og vakre ... de gode og de onde!

Det finnes et slags syn som ikke forstår denne innsettelsen av Kirken som mor, og som ser på Kirken som et slags «laug» hvor man kan gjøre dette og ikke dette, eller gjøre det på denne måten og ikke på en annen måte, for å bli medlem.

Kirkens tjeneste er noe annet. [Den er] måten å føre flokken videre på. Og noe av det viktigste i tjenesten er tålmodighet: å følge mennesker skritt for skritt på veien mot modenhet. Hver og en av oss har denne erfaringen: at Moder Kirke har fulgt oss og følger oss på vår egen modningsvei.

Jeg liker ikke reduksjonisme. Det er ikke kirkelig, det er gnostisk. Det er som et gnostisk kjetteri som er litt på moten i dag. En viss gnostisisme som reduserer den kirkelige virkeligheten, og det hjelper ikke. Kirken er «mor» som tar imot alle, og alle finner sin egen vei innenfor Kirken, uten publisitet, og dette er veldig viktig. Takk for motet til å stille dette spørsmålet. Takk for at du tør å stille dette spørsmålet.

 

PAVE FRANS OM ÅRETS WYD: "Vakkert, vakkert, vakkert!" Her glade pilegrimer i Portugal. FOTO: Vatican Media.

 

VAKKER OPPLEVELSE

Matteo Bruni: -Paven vil gjerne dele en tanke om Verdensungdomsdagene (WYD).

 

Pave Frans:

-Jeg vil gjerne si en ting om hvordan jeg opplevde WYD. Dette er det fjerde jeg opplever. Den første var i Rio de Janeiro, som var monumental, brasiliansk, vakker!

Den andre var i Krakow, den tredje i Panama, og dette er den fjerde. Dette er den mest tallrike. De harde, konkrete dataene sier at det var mer enn en million. Flere. Faktisk ble det under vigilien i går anslått at det var en million fire hundre eller en million seks hundre tusen mennesker. Dette er myndighetenes tall. Antallet er imponerende. Det var godt forberedt, eh! Av dem jeg har sett, er dette den best forberedte.

De unge folkene er en overraskelse. Unge mennesker er unge, de oppfører seg ungdommelig, slik er livet. Men de søker å se fremover. Og de er fremtiden. Tanken er å følge dem. Problemet er å vite hvordan man skal følge dem. Og at de ikke må løsrive seg fra sine røtter. Det er derfor jeg insisterer så sterkt på dialog mellom gamle og unge, mellom besteforeldre og barnebarn. Denne dialogen er viktig, viktigere enn dialogen mellom foreldre og barn. Med besteforeldre, fordi det nettopp er der du finner røttene. Og så de unge: De er religiøse, de leter etter en ikke-fiendtlig, ikke-kunstig, ikke-legalistisk tro, de søker et møte med Jesus Kristus. Og dette er ikke lett.

De sier: «Men unge mennesker lever ikke alltid et liv i samsvar med høy moral...» Men hvem av oss har ikke gjort et moralsk feiltrinn her i livet? Alle har gjort det! Mot budene eller mot noen, hver og en av oss har våre egne skyggesider i vår egen historie. Slik er livet. Men Herren venter alltid på oss, for Han er barmhjertig og Han er Far, og barmhjertighet og nåde overgår alt.

For meg var Verdensungdomsdagen vakker. Før jeg tok flyet, var jeg sammen med de 25 000 frivillige! Det var en som mytisk opplevelse, et engasjement som virkelig var vakkert, vakkert, vakkert. Det var det jeg ønsket å si om ungdomsdagene.

 

SELVMORD

Spørsmål fra Justin McLellan - Catholic News Service (CNS)

-Du snakket om Verdensungdomsdagen. I løpet av disse dagene har vi hørt vitnesbyrd fra unge mennesker som har slitt med psykisk helse, med depresjon. Har du noen gang slitt med dette? Og hvis noen bestemmer seg for å begå selvmord, hva vil du si til familiemedlemmene til denne personen som, gitt den katolske læren om selvmord, lider i troen på at denne personen har kommet til helvete?

-Selvmord blant unge er et stort problem i dag, tallene er store. Media sier ofte ikke så mye eller informerer (om problemet). Jeg har vært - ikke (i skriftemålssammenheng, nei) - i dialog med unge mennesker, tatt dette opp ved ulike anledninger.

En fin ung mann sa til meg: Kan jeg stille deg et spørsmål? Hva tenker du om selvmord? Han snakket ikke språket vårt, men jeg forsto ham godt, og vi begynte å snakke om selvmord. Og til slutt sa han til meg: Takk, for i fjor var jeg usikker på om jeg skulle gjøre det eller ikke.

Så mange unge mennesker er engstelige og deprimerte, men ikke bare psykisk. I noen land med svært krevende universitetsstudier er det unge mennesker som ikke lykkes med å ta en grad eller finne en jobb, og som begår selvmord fordi de føler stor skam. Jeg sier ikke at det er et dagligdags problem, men det er et problem. Et problem i vår tid. Det er noe som skjer.

 

HUSK BOKEN!

Matteo Bruni:

-Takk, Deres Hellighet, for svarene dine.

Takk for det du har gjort, og dere, husk boken "Hermanito" eller "Lillebror", boken om migranten. Takk skal dere ha. (Vatican News).

(Dette er en oversettelse og transkripsjon. Ord og uttrykk i parentes er satt inn for klarhetens skyld.)