Hvilke minner og tanker sitter de unge igjen med etter å ha deltatt på verdensungdomsdagene?
I sommer dro150 unge nordmenn til Portugal for å delta på verdensungdomsdagene, eller WYD (World Youth Day). Der møtte de pave Frans og 1,5 millioner andre unge katolikker fra hele verden. Tre av de norske deltagerne forteller om sine inntrykk fra turen og hva de likte best.
Hvem: Ole Bjørn Halvorsen
20 år
St. Andreas menighet, Gjøvik
Studerer digital infrastruktur og cybersikkerhet ved NTNU i Gjøvik
OPPVARMING: Den første uken av verdensungdomsdagene blir tilbragt i en vertsmenighet. Her er Ole Bjørn (til venstre) i Abrantes, hvor den norske gruppen ble sendt før de dro til Lisboa. Foto: privat
«Det som gjorde stort inntrykk på meg, var å møte katolikker fra andre land og lære at vi har så mye til felles gjennom vår tro.»
Før jeg dro på verdensungdomsdagene hadde jeg fått høre litt forskjellige ting om turen, om å bo i vertsfamilie og om selve festivalen i storbyen. Men ingenting kunne ha forberedt meg på hva som faktisk ventet meg i Portugal. Dagen før vi skulle dra, klarte jeg så vidt å sove, fordi jeg gledet meg så mye.
Da vi møtte opp på Gardermoen hadde jeg sommerfugler i magen, samme typen som da jeg skulle på min første Vestlandsleir i 2012 som niåring. De første par dagene bodde alle nordmennene sammen på en skole. Det var jo selvfølgelig kjekt det, men det var først da vi fikk møte vertsfamiliene våre at vi virkelig fikk oppleve Portugal!
I Abrantes, en liten by i høyden på landsbygda i Portugal hadde vi et nydelig opphold. Den beste kvelden der var da vi hadde kulturutvekslingskonsert. På et bytorg i sentrum hadde lokalbefolkningen satt opp en scene, hvor de fremførte portugisisk sang og dans. Musikken som falt skikkelig i smak hos meg, var portugisisk fado.
Etter portugiserne var ferdig å rocke scenen var det Norge sin tur. Vi hadde diktfremføring, dans og sang. Jeg var selv med i en gruppe som fremførte den egenkomponerte folketonen «Kjerringa mi». Kvelden ble avsluttet på patriotisk vis, med et storslagent 17. mai-tog på det portugisiske bytorget.
Plutselig var dagene hos vertsfamiliene våre over, og turen gikk videre inn til storbyen, Lisboa. Det som gjorde stort inntrykk på meg, var å møte katolikker fra andre land og lære at vi har så mye til felles gjennom vår tro. Jeg ble rørt av kjærligheten alle møtte hverandre med over alt, enten det var i en lang kø utenfor Pizza Hut eller på en overbefolket gressplen natten før pavemessen. Tidligere har jeg bare møtt på noen få katolikker fra andre land, men på verdensungdomsdagene i Lisboa fikk jeg oppleve hvor katolsk, altså allmenn, Den katolske kirke sannelig er.
Hvem: Alexandra Salcedo
18 år
St. Torfinn menighet, Hamar
Begynner i 3. klasse på videregående skole og jobber på Espresso House
DET VIKTIGSTE DØGNET: Natt til søndagens pavemesse sover ungdommene ute og har sakramentilbedelse sammen. Her er Alexandra (til venstre) på plass og venter på at det skal begynne. Foto: privat
«Og der sto vi flere mennesker sammen, koste oss, dansa og hadde det gøy. Det er dette fellesskapet som føles så spesielt; vi er en stor, katolsk familie.»
World Youth Day har gitt meg utrolig mange gode og minneverdige stunder. Men ett uforglemmelig minne er vertsfamilien vår i Abrantes. Vi ble møtt med åpne armer, godhet og kjærlighet. Familien ønsket det beste for oss og passet alltid på at vi hadde det bra. Vi fikk ofte spørsmål om vi var tørste eller sultne, eller om vi ønsket oss noe mer. Og hver gang vi takket pent nei svarte de alltid med «føl dere som hjemme, vi er her om dere trenger noe» og med et varmt smil. Vi fikk til og med møte resten av familien deres, alle virket så glade for å se oss, og jeg følte meg som hjemme.
Noe annet som gjorde inntrykk var samholdet katolikker kan ha, selv om de er fra ulike land. I hvert eneste hjørne kunne jeg se lykkelige ungdommer som sang fra hjertet og av full hals. Sangene var kanskje på et annet språk, men vi ble fortsatt med, vi hoiet og klappet. Jeg kommer aldri til å glemme den gangen vi sto i kø for å komme inn på plassen der det skulle være pavemesse, og vi var omringet av unge fra andre land og alle bare snakket sammen og ble kjent. Plutselig begynte personer fra Kenya å ta frem instrumentene sine og begynte å lage rytmer, og folk fra andre land hang seg på. Og der sto vi flere mennesker sammen, koste oss, dansa og hadde det gøy. Det er dette fellesskapet som føles så spesielt; vi er en stor, katolsk familie.
Hvem: Angelica Maria Pirela-Cuddé
21 år
St. Ansgar menighet, Kristiansand
Helsefagarbeider og sykepleiestudent
IDYLLISK: Selv om det var trangt om plassen og lange dokøer, spanderte Gud en vakker solnedgang på pilegrimene. Her er Angelica som nyter den. Foto: privat
«(...) en samtale med Gud kan bare startes med et enkelt "hei". Med et "hei", en penn og en skrivebok fant jeg min måte å endelig snakke med Gud på.»
Jeg kan si meg veldig fornøyd med min primærgruppe, en gjeng med åtte helt forskjellige unge, med veldig ulike personligheter. Det var lett å snakke sammen selv om vi var ulike. Vi kunne snakke om hva som helst. Vi kunne prate om alt fra helseforsikring i USA eller å gjette hvilken sport hver av oss drev med, til dypere temaer som tro og tvil. Mine favorittøyeblikk på WYD fikk jeg oppleve med dem, som bacalao-middagen hos vertsfamilien, den lille kafeen ved den første gymsalen vi bodde på og å lære portugisiske speidere «Bro, Bro Brille».
Mitt beste minne fra turen var sakramentsandakten med pave Frans, da alle 1.5 millioner unge som var samlet, kom sammen i stillhet og bønn. Det er den stillheten, roen og felleskapet jeg opplevde under sakramentsandakten som gjør at jeg vil dra på WYD igjen.
Før vi reiste hadde vi et informasjonsmøte angående turen. «Hva har du med i din sekk?» var et av spørsmålene vi fikk. Hva hadde jeg med? Jeg har med meg en del sorg, fortvilelse og usikkerhet i forhold til troen. Å fortsette, å ikke fortsette eller å sette troen på pause, dette ville jeg finne ut av på WYD. «Hva er din dypeste lengsel?» spurte biskop Erik Varden oss under katekesen i Lisboa. Jeg grublet etter svaret, selv om det var rett foran nesen på meg. Jeg lengtet etter Gud!
I løpet av turen lærte jeg at for å vokse i troen og styrke den, må den å behandles som en plante. En må gi den næring ved bønn, messe og kanskje en rosenkrans i uken. Omsorg og kjærlighet ved å gi av seg selv og gi Gud oppmerksomhet og tålmodighet (det er kjempevanskelig!). Dette innebærer å lytte og vente på svar. Pater Pål Bratbak sa til meg at en samtale med Gud kan bare startes med et enkelt «Hei». Med et Hei, en penn og en skrivebok, fant jeg min måte å endelig snakke med Gud på.