Jesu hjerteprester har ankommet Trondheim

Nå har Trondheim stift fått tre nye prester. Pater Bene fra Brazil og pater Vinoth fra India ankom i september, mens pater Michael fra Kamerun ankom Trondheim i dag, 26. oktober.

NYE PRESTER: Møt Pater Bene og pater Vinoth, de nye prestene i Trondheim stift. De tilhører Jesu Hjerte-kongregasjonen, også kjent som «Dehonianere».

Tekst og foto: Caroline Belaúnde Brynsrud

De ønsker å spre Kristi kjærlighet gjennom bønn og arbeid, noe som er en viktig del av karismaen til Jesu-Hjertekongregasjonen. Det er verdt å merke seg at for 150 år siden ble St. Olav menighet i Trondheim grunnlagt av prester som tilhørte en annen kongregasjon dedikert til Jesu hellige hjerte. Og den første katolske kirken i byen etter reformasjonen var også en Jesu-hjertekirke.

Trodde de skulle til Kina og Brazil, men endte opp i Norge

Pater Vinoth var innstilt på at han skulle til Brazil, hvor kongregasjonen hans er til stede i flere av landets regioner. Men så ble planene endret, og en ny beskjed kom fra hans overordnede; Du skal til Norge.

Pater Bene var forberedt på å dra til Kina. Han var rask til å begynne å lære seg kantonesisk mens han ventet på avreisen. Men så kom pandemien, og han ble sendt til Norge.

Som erfaren prest er pater Bene vant til, og åpen for, at planer endres. Som da han trodde han skulle til London, men ble sendt til Canada istedenfor.

– Stedet er ikke så viktig. Det viktigste er oppdraget vårt; Å tjene andre. Vi drar ikke for oss selv, men for Gud, sier han.

– Vi er glade for å ha kommet hit, sier pater Vinoth.

– Språket er en utfordring, men en god utfordring, legger han til med et smil.

Pater Vinoth og pater Bene hadde hørt om hverandre, men de hadde aldri møttes. Kongregasjonen deres, Jesu-Hjertekongregasjon (Latin: Congregatio Sacerdotum a Sacro Corde Iesu) har tross alt 2000 medlemmer fordelt på 42 land. De er også kjent som «Dehonianere» etter deres franske grunnlegger pater Léon Dehon (1843-1925).

JESU-HJEREPRESTER I TRONDHEIM: Dette var noen av prestene som grunnla St. Olav menighet i Trondheim etter reformasjonen. De tilhørte også Jesu-hjerteprester, men fra en annen kongregasjon enn pater Bene, pater Vinoth og pater Michael.

DEN FØRSTE KIRKEN: Den første katolske kirken i Trondheim etter reformasjonen var dedikert til Jesu hellige hjerte.

Norge gjør positivt inntrykk

Så langt har Norge gjort positivt inntrykk på pater Bene og pater Vinoth.

– Norge virker som et åpent land, vi ser det er mennesker her med bakgrunn fra mange forskjellige steder, bemerker pater Bene.

– Jeg har inntrykk av a det er fredelig her og lite kriminalitet. Også er folk forsiktige, og nordmenn smiler mye, sier pater Vinoth.

Prestene sier det har gjort inntrykk å se hvor internasjonal Den katolske kirken er i Norge. De er interesserte i å lære mer om hvordan kirken kan fortsette å vokse i harmoni og som fellesskap. De er også interesserte i hva som gjør at så mange unge er aktive i menigheten; De har lagt merke til dem.

– Vi ser mange unge mennesker i kirken her, det er veldig bra!

Om oppvekst og kall

Pater Vinoth kommer fra Tamil Nadu i India og har vært prest i 5 år, mens pater Bene er fra Sao Paolo-regionen i Brazil og har vært prest i 48 år.

– Jeg kommer fra en praktiserende, katolsk familie, forteller pater Vinoth, som vokste opp med sine foreldre og to søsken.

– Tanken på prestekall dukket opp da jeg i konfirmasjonstiden tilbragte førti dager på leir. Dehonianerprestene, med sine hvite sutaner, var med oss under leiren, og jeg husker godt at de gjorde inntrykk på meg. Noe skjedde i meg da jeg så på dem en dag, for nesten ut av det blå tenkte jeg håpefullt: «hva om jeg blir som dem?».

Etter videregående trådte han inn i kongregasjonen.

– Det var Guds plan, sier pater Vinoth.

Pater Bene vokste opp i en familie med åtte søsken, og fikk senere tre nye søsken som familien adopterte fra Japan. Faren jobber i forsvaret, og på grunn av jobbens hans flyttet familien til storbyen Sao Paolo.

– Lite visste jeg at vi kom til å bo i nærheten av en skole drevet av Dehonianere, forteller han når han blir spurt om hvordan han ble kjent med kongregasjonen.

– Og etter hvert trådte jeg inn, forteller han på helt naturlig måte.

Pater Bene har utdanning i matematikk og geografi i tillegg til presteutdanningen. Pater Vinoth har utdanning innen psykologi. Begge er språkmektige; de kan fire språk hver, som kommer godt med når de skal arbeide for Kirken i Norge som har medlemmer med bakgrunn fra så å si alle verdens land.

Dette er første gang pater Vinoth bor utenfor hjemlandet sitt, mens pater Bene har bodd i en rekke land, som Filippinene, Vietnam og Canada.

Dehoniansk åndelighet er å vitne om Kristi kjærlighet

Når de blir bedt om å beskrive åndeligheten til kongregasjonen sin, forteller de følgende:

– Vi forsøker å vitne om Kristi kjærlighet på en konkret og praktisk måte. Bønn og arbeid går hånd i hånd. Vi ønsker å spre andakten til Jesu hellige hjerte, og slik forandre samfunnet til det bedre.

Pater Vinoth og pater Bene ønsker å være tilgjengelige for andre.

– Vi er her for å være andres tjenere, og på den måten vitne om Gud, slik Jesus gjorde.

Dehonianerne ble grunnlagt i kjølvannet av den industrielle revolusjon. Pater Léon Dehon ble oppmerksom på at menneskeverdet kunne bli truet av industrialiseringen, hvor mennesket kunne risikere å bli sett på som en erstattelig del i et maskineri. Som ung prest i nord-Frankrike la han merke til de åndelige og fysiske behovene til arbeiderne. Han startet en avis, en skole, og så en kongregasjon som skulle ha som oppdrag å være Kristus for andre og ta seg av deres behov.

Ett av de største behovene pater Bene og pater Vinoth legger merke til i dag, er behovet for tilhørighet.

– Vi har et behov for å være sammen, det er både et åndelig og et menneskelig behov som Gud har pantet i hjertet vårt. Derfor ønsker vi å vise folk at Kirken er deres hjem, og å arbeide for at dette hjemmet skal være et sunt og livgivende fellesskap for små og store. Kirken er en familie, vi er Guds familie, sier de.

HER SKAL DE TJENE: Dehonianerprestene har mange messer å se frem til i St. Olav domkirke i Trondheim. Likevel er ikke stedet det viktigste, men oppdraget de har fått; Å tjene andre. De gjør oss oppmerksomme på at vi også har samme oppdrag!