Jon Fosse – det usigeliges mester

Publisert 6. oktober 2023 | Oppdatert 9. oktober 2023

FEIRING: «Mange har grunn til å feire denne tildelingen: Strandebarm, målfolket, norsk litteratur. Vi katolikker slutter oss til», skriver Nils Heyerdahl i denne kommentaren etter tildelingen av Nobels Litteraturpris til Jon Fosse torsdag 6. oktober 2023. Foto: NTB, Ali Zare

Det var på tide. Endelig fikk Jon Fosse den gjeveste av alle litterære priser. At han er en trosfelle, gjør ikke gleden og stoltheten mindre for oss katolikker.

Kommentar: Nils Heyerdahl,
redaktør, St. Olav katolsk tidsskrift

REFUSERTE FOSSE: Kommentarskribent Nils Heyerdahl
refuserte Jon Fosses første hørespill. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

Fosse ble tatt opp av pater Arne Fjeld i Kirkens fulle fellesskap i 2013. Det skjedde i St. Dominikus klosterkirke i Oslo. Fadder var vennen Lars Roar Langslet, som konverterte samme sted 50 år før. At tildelingen til ham vil føre til at 50 prosent av norske nobelprisvinnere i litteratur er katolikker, er et artig, men litterært sett uviktig poeng som unngikk medienes oppmerksomhet i den første gledesrus i oktober.

Språkets rytme og musikalitet

Jon Fosse er så annerledes at mange nok ble litt forvirret da de leste ham første gang. Jeg var blant dem. Det er ikke så morsomt å tenke tilbake på at jeg som sjef for Radioteatret refuserte det første hørespill han sendte til oss. (Samme forsmedelse led jo Sigrid Undset da forlaget returnerte et av hennes første manuskripter: «Forsøk Dem ikke mer på historiske romaner. Det kan De ikke!»).

Det forandret seg raskt, heldigvis. Fosse kunne. Han ble vår største og mest spilte dramatiker etter Ibsen. Og likesom den gamle mester egnet han seg uvanlig godt i Radioteatret. Noen av de beste produksjoner i min periode var nettopp Fosse-dramaer. De var som skapt for denne teaterform, der Ordet, replikkene samt språkets rytme og musikalitet står så sentralt – i samspill med stillheten. Det usagte. Det usigelige.

Vokste opp med troen

Han var vel etablert både som lyriker, romanforfatter og dramatiker da han ble katolikk. Men den religiøse dimensjonen i forfatterskapet har vært der hele tiden. Ikke som påtrengende meninger, men som et mysteriøst nærvær i språket. Det kommer ikke minst frem hans hovedverk hittil, Septologien. «Det heilage kan berre synast fram ved at det vert løynt. Det heilages vind kan berre merkast, ikkje seiast», sier han i Mysteriet i trua (2015).

Han vokste opp i et kristent miljø. Som han sa det så vakkert: «Foreldra mine var og er truande på sitt stlllfarande vestlandske vis». I deres hjem var bønn for maten og kveldsbønn en selvfølge. Allikevel vokste han til uten det man gjerne kaller barnetro, og han meldte seg ut av Den norske kirke straks han var gammel nok.

Katolikk som skriver bøker

Hvilke veier som førte ham til Den katolske kirke skal her være usagt. Men den filosofikyndige forfatteren har ikke bare lest sin Heidegger og sin Wittgenstein med utbytte, han har også fordypet seg i dominikanerbrødrene Meister Eckhart (1260 – 1327) og Thomas Aquinas (1225 – 1274) samt kardinalen Nicolaus Cusanus (1401 – 1464), alle filosofer som brøytet nye veier i kristen tenkning.

Graham Greene likte ikke å bli kalt «katolsk forfatter». Velment ideologisk litteratur er nesten pr definisjon dårlig litteratur. «Jeg er katolikk, og jeg skriver bøker», sa han. Jeg vet ikke om Jon Fosse ville sagt det samme, men hans forfatterskap er i hvert fall fri for elementer av trospropaganda.

Mange har grunn til å feire denne tildelingen: Strandebarm, målfolket, norsk litteratur. Vi katolikker slutter oss til!