Lørdag 30. september ble det holdt en økumenisk bønnevigilie på Petersplassen, som en forberedelse til bispesynoden fra 4. til 29. oktober. Paven påpekte betydningen av stillhet, både for hver enkelt, for Kirken og for kristen enhet.
VÅR FRUE AV STILLHETEN: Ikon av benediktinernonnene i Novara. Da paven velsinet ikonet, skrev han "Ikke snakk nedlatende om andre" på baksiden. Han fikk hengt opp en kopi av ikonet ved heisen til det apostoliske palasset i Vatikanet. Foto: Vatican News
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro - Vatikanstaten
Hentet fra Vatican News
Kristne sammen
«Together». «Sammen». Som det første kristne fellesskapet pinsedag. Som en eneste flokk, elsket og ført sammen av eneste gjeter, Jesus. Som den store skaren i Johannes’ åpenbaring er vi, brødre og søstre «av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål» (Åp 7,9), fra forskjellige felleskap og land, døtre og sønner av den samme Far, besjelet av Ånden, som vi mottok i dåpen, og kalt til det samme håp (jf. Ef 4,4–5).
Takk!
Takk for deres tilstedeværelse! Takk til Taizé-fellesskapet for dette initiativet! Med stor hengivenhet hilser jeg kirkeoverhodene, lederne og delegasjonene fra de forskjellige kristne tradisjoner, og jeg hilser alle dere, spesielt de unge: Takk! Takk for at dere er kommet for å be sammen med oss og for oss, i Roma, før bispesynoden, kvelden før den foregående åndelige retretten. «Syn-odos»: La oss vandre sammen, ikke bare katolikker, men alle kristne, hele Guds folk, for «bare helheten kan være alles enhet» (J. A. Möhler, Symbolik oder Darstellung der dogmatischen Gegensätze der Katholiken und Protestanten nach ihren öffentlichen Bekenntnisschriften, II, Köln-Olten 1961, 698).
Stillhet
Som den store skaren i Johannes’ Åpenbaring har vi bedt i stillhet og lyttet til en «stor stillhet» (jf. Åp 8,1). Og stillhet er viktig, det er mektig: Stillhet kan uttrykke en uutsigelig smerte i alvorsstunder, men også, i gledesstunder, en fryd som overskrider alle ord. Derfor ønsker jeg sammen med dere kort å reflektere over stillhetens betydning i den enkelte troendes liv, i Kirkens liv og under vandringen mot kristen enhet. Betydningen av stillhet.
Stillhet i den enkelte troendes liv
For det første er stillhet vesentlig i den enkelte troendes liv. Både ved begynnelsen og ved slutten av Kristi jordiske liv råder det stillhet. Ordet, Fars Ord, ble «stillhet» i krybben og på korset, julenatt og påskenatt. I kveld har vi kristne oppholdt oss i stillhet foran den hellige Damianos krusifiks, som lyttende disipler foran korset, som er Mesterens lærestol. Vår stillhet var ingen tom taushet, men full av tro, forventning og beredvillighet. I en verden full av bråk er vi ikke lenger vant til stillhet, ja det kan være vanskelig for oss å tåle stillhet, fordi den stiller oss overfor Gud og oss selv. Men stillheten ligger til grunn for ord og liv. Den hellige Paulus sier at det menneskevordne Ords mysterium «har vært fortidd i evige tider» (Rom 16,25 i Bibel 1930), og slik lærer han oss at stillheten bevarer mysteriet, likesom Abraham ivaretok pakten, slik Maria tok vare på Sønnens liv i sitt skjød og grunnet på det i sitt hjerte (jf. Luk 1,31; 2,19.51). For øvrig trenger ikke sannheten voldsom skriking for å nå fram til menneskehjertene. Gud er ikke glad i høylytte erklæringer, slarving og oppstyr. Gud foretrekker snarere, slik han gjorde med Elia, å tale i «lyden av skjør stillhet» (1 Kong 19,12), i en «ørfin talende stillhet». Så også vi, som Abraham, som Elia, som Maria, trenger å befri oss fra mye støy for å kunne lytte til hans stemme. For det er bare i vår stillhet at hans stemme gjenlyder.
Stillhet i Kirkens liv
For det andre er stillhet vesentlig i Kirkens liv. Etter Peters tale til konsilet i Jerusalem, «ble hele forsamlingen stille», står det i Apostlenes gjerninger (Apg 15,12). Den gjorde seg klar til å ta imot vitnesbyrdet fra Paulus og Barnabas om alle de tegn og under Gud hadde gjort blant hedningene. Og dette minner oss om at i det kirkelige felleskap muliggjør stillheten kommunikasjon mellom søsken ved at Den hellige ånd harmoniserer forskjellige synspunkter, for han er selve harmonien. Å være synodale er å ta imot hverandre på denne måten, i bevissthet om at alle har vi noe å vitne om og å lære, idet vi kommer sammen og lytter til «Sannhetens ånd» (Joh 14,17), for å erkjenne hva han «sier til menighetene» (Åp 2,7). Og stillheten muliggjør dessuten skjelning, gjennom oppmerksom lytting til Åndens «sukk uten ord» (Rom 8,26) som gjenlyder, ofte skjult, i Guds folk. Så la oss be Ånden om lyttingens gave til synodedeltakerne: «å lytte til Gud slik at vi med ham kan høre folkets skrik; å lytte til folket slik at vi kan fornemme Guds vilje for oss» (Preken ved den forberedende bønnevigilien til Familiesynoden, 4. oktober 2014).
Stillhet under vandringen mot kristen enhet
For det tredje: Stillhet er vesentlig under vandringen mot kristen enhet. Stillhet er jo grunnleggende for bønn, som er økumenikkens utgangspunkt og helt nødvendig om økumenikken skal kunne bære frukt. Jesus ba om at alle hans disipler måtte «være ett» (Joh 17,21). Stillhet som blir bønn gjør det mulig for oss å få i gave enheten «slik Kristus vil», «med de midler han vil» (P. Couturier, Bønn for enhet), og ikke som en slags selvdyrket frukt og etter rent menneskelige kriterier. Jo mer vi sammen henvender oss til Herren i bønn, desto mer fornemmer vi at han renser oss og forener oss hinsides våre ulikheter. Kristen enhet vokser i stillhet foran korset, akkurat som de frøene som vi snart vil motta og som forestiller Den hellige ånds gaver til de forskjellige tradisjonene: Det er vår oppgave å så disse frøene, i visshet om at Gud alene gir vekst (jf. 1 Kor 3,6). De vil være et tegn for oss, som i vår tur er kalt til å dø fra all egoisme, for gjennom Den hellige ånds virke å vokse i fellesskapet med Gud og i søskenskapet oss imellom.
La oss bli ledet videre
Derfor, brødre og søstre, ber vi sammen om igjen å lære å være stille: for å lytte til Faderens stemme, Jesu kall og Åndens sukk. La oss be om at synoden må være en søskenskapets kairós, et sted der Den hellige renser Kirken for slarving, ideologier og polarisering. Nå da vi nærmer oss det viktige jubileet for det store Konsilet i Nikea, la oss be om å makte å gjøre det vismennene gjorde, nemlig å tilbe i enhet og i stillhet den menneskevordne Guds mysterium, i visshet om at jo nærmere vi kommer Kristus, desto mer ett blir vi med hverandre. Og likesom vismennene fra Østen ble ledet til Betlehem av en stjerne, måtte det himmelske lys føre oss til vår ene Herre og til den enhet som han ba for. Brødre og søstre, la oss sammen begi oss av sted, fulle av lengsel etter å møte ham, å tilbe ham og å forkynne ham «for at verden skal tro» (Joh 17,21).