Pavens preken ved avslutningen av bispesynoden
SANN FRIHET: – Når vi tilber Ham, gjenoppdager vi at vi er fri, sa paven i sin preken under messen ved synodens avslutning. Foto: REUTERS
«Kanskje har vi mange fine ideer om hvordan Kirken kan reformeres, men la oss huske: Å elske Gud og å elske våre søsken med hans kjærlighet, dette er den store og evige reformen.»
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro
Vatican News
Avslutningen av bispesynodesamlingen fra 4. til 29. oktober ble feiret med messe i Peterskirken søndag 29. oktober.
Evangelietekst
Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» […]
Matt 22,34–40 fra Bibel 2011
Her følger hele pavens preken:
Hva er det viktigste?
Det er under et påskudd at en lovkyndig kommer til Jesus, for å sette ham på prøve. Det han spør om er imidlertid viktig, det er et evig aktuelt spørsmål, som iblant dukker opp i vårt hjerte og i Kirkens liv: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» (Matt 22,36). Også vi, i som befinner oss i tradisjonens levende strøm, spør oss: Hva er det viktigste? Hva er den egentlige drivkraften? Hva er så viktig at det er det inspirerende opphav til alt? Jesu svar er klart: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv» (Matt 22,37–39).
Å tilbe og å tjene: uttrykk for kjærlighet
Brødre kardinaler, medbrødre biskoper og prester, ordensfolk, brødre og søstre, ved enden av det veistykket som vi har gått sammen er det viktig å se på «det opphav og det grunnlag» som alt stadig begynner med: kjærlighet. Med å elske Gud med hele vårt liv og elske vår neste som oss selv. Ikke våre strategier, ikke våre menneskelige beregninger, ikke verdens moter, men kjærlighet til Gud og vår neste: Det er dette som er kjernen i alt. Men hvordan kan vi omsette denne kjærlighetskraften? Jeg vil foreslå to verb for dere, to «hjertebevegelser» som jeg ønsker å reflektere nærmere over: å tilbe og å tjene. Å elske Gud gjøres med tilbedelse og med tjeneste.
Gud er levende, fri, transcendent
Når vi tilber ham, gjenoppdager vi at vi er fri. Derfor setter Skriften kjærlighet til Herren ofte i forbindelse med kamp mot all slags avgudsdyrkelse. De som tilber Gud viser fra seg avguder, for Gud befrir, mens avguder slavebinder. De bedrar oss og virkeliggjør aldri det de lover, for «menneskehender har laget dem» (Sal 115,4). Skriften er streng når det gjelder avgudsdyrkelse ettersom avguder lages og manipuleres av menneskehender, mens Gud alltid er Den levende, som er her og hinsides, «som ikke er som jeg forestiller meg ham, som ikke avhenger av hva jeg forventer av ham, som altså kan snu opp ned på mine forventninger, nettopp fordi han er levende. Beviset på at vi ikke alltid har en riktig forestilling om Gud er at vi iblant er skuffet: ‘Jeg forventet det og det, jeg tenkte meg at Gud ville oppføre seg slik og slik, men jeg tok feil.’ På denne måten er vi igjen på avgudsdyrkelsens vei, vi vil at Herren skal handle i overensstemmelse med det bildet vi har laget oss av ham» (C. M. Martini, I grandi della Bibbia. Esercizi spirituali con l’Antico Testamento, Firenze 2022, 826-827). Og i denne faren står vi alltid: å ville «kontrollere Gud», å stenge hans kjærlighet inne i våre skjemaer. Men hans handlemåte er alltid uforutsigbar, den går hinsides, og derfor avkrever den forundring og tilbedelse. Forundring: Det er meget viktig!
Bekjemp all slags avgudsdyrkelse
Stadig må vi bekjempe all slags avgudsdyrkelse: verdslig avgudsdyrkelse, som ofte kommer av personlig forfengelighet, så som suksessjakt, selvhevdelse for enhver pris, pengebegjær – djevelen kommer inn gjennom vår egen lomme, la oss ikke glemme det –, karrierejag; men også avgudsdyrkelse kamuflert som spiritualitet: min spiritualitet, mine religiøse ideer, min pastorale ferdighet … La oss være årvåkne, for ikke å komme til å sette oss selv i sentrum i stedet for ham. Og la oss vende tilbake til tilbedelse. Måtte tilbedelse være svært vesentlig for oss hyrder: La oss hver dag vie tid til fortrolighet med Jesus, Den gode hyrde, foran tabernaklet. Tilbedelse. Måtte Kirken være en tilbedende Kirke: Måtte Herren bli tilbedt i hvert et bispedømme, i hver en menighet, i hvert et fellesskap! For bare slik er det Jesus og ikke oss selv vi henvender oss til; for bare gjennom tilbedende stillhet vil Guds ord bo i våre ord; for bare foran ham vil vi bli renset, forvandlet og fornyet av hans Ånds ild. Brødre og søstre, la oss tilbe Herren Jesus!
Å tjene er å elske
Det andre verbet er å tjene. Å elske er å tjene. I det største bud forbinder Kristus Gud med nesten, for at de aldri skal være adskilt. Det kan ikke finnes noen religiøs erfaring som er døv for verdens rop. Ingen sann religiøs erfaring. Det finnes ingen kjærlighet til Gud uten omtanke og omsorg for nesten, ellers risikerer man fariseisme. Kan hende har vi mange fine ideer om hvordan Kirken kan reformeres, men la oss huske: Å elske Gud og å elske våre søsken med hans kjærlighet, dette er den store og evige reformen. Å være en tilbedende og tjenende Kirke, som vasker føttene til den sårede menneskehet, ledsager vandringen til de sårbare, svake og utstøtte, som med ømhet går de fattigste i møte. Gud har befalt dette, det hørte vi i den første lesningen.
«Jeg var sulten, og dere …» (Matt 25)
Brødre og søstre, jeg tenker på ofrene for krigens gru; på migrantenes lidelser, på den skjulte smerten til dem som står alene og er fattige; på dem som er nedtynget av livets byrder; på dem som ikke har flere tårer igjen, på dem om ikke har stemme. Og jeg tenker på at bak fagre ord og fristende løfter blir det ofte tilrettelagt for utbytting, eller det gjøres ingenting for å forhindre utbytting. Det er en alvorlig synd å utbytte svake mennesker, en alvorlig synd som tærer på søskenskapet og ødelegger samfunnet. Vi, Jesu disipler, ønsker å bringe en annen surdeig ut i verden, nemlig evangeliets surdeig: Gud på første plass og sammen med ham dem som han har en særlig forkjærlighet for, nemlig de fattige og de svake.
Barmhjertighetens havn
Det er dette, brødre og søstre, den Kirke som vi er kalt til å drømme om: en Kirke, som er tjener for alle, tjener for våre minste søsken. En Kirke som aldri avkrever «god oppførselskarakter», men som tar imot, tjener, elsker, tilgir. En Kirke med åpne dører, som er en barmhjertighetens havn. «Det barmhjertige menneske», sa Krysostomos, «er en havn for dem som er i nød: Havnen tar imot alle skipbrudne og redder dem fra fare; om de nå er forbrytere, gode, eller hva […], havnen gir dem ly i sitt basseng. Så heller ikke du, når ser noen som lider fattigdommens skipbrudd og ikke kommer seg på beina igjen, må dømme eller kreve dem til regnskap for deres fremferd, men befri dem fra deres ulykke» (In pauperem Lazarum, II, 5).
Horisonten åpner seg
Brødre og søstre, bispesynodesamlingen tar nå slutt. I denne «Åndens samtale» har vi kunnet erfare Herrens ømme nærvær og oppdage søskenskapets skjønnhet. Vi har lyttet til hverandre, og framfor alt, gjennom det rike mangfold av våre livshistorier og våre forskjellige former for varhet, har vi lyttet til Den hellige ånd. I dag ser vi ikke den modne frukt av denne prosessen, men med fremsyn kan vi se den horisonten som åpner seg foran oss: Herren vil lede oss og hjelpe oss å være en mer synodal og mer misjonerende Kirke, en Kirke som tilber Gud og tjener menneskene i vår tid, en Kirke som går ut for å bringe alle evangeliets trøsterike glede.
Takk
Brødre og søstre, for alt det dere har gjort under synoden og som dere fortsetter å gjøre vil jeg si dere takk! Takk for vandringen sammen, for lyttingen og for dialogen! Og idet jeg takker dere, vil jeg komme med en lykkønskning for alle oss: Måtte vi gå fram i tilbedelse av Gud og i tjeneste for vår neste! Å tilbe og å tjene. Måtte Herren ledsage oss. Og fremad, med glede!
Frans
Se glimt fra messen