Publisert 20. november 2023
|
Oppdatert 20. november 2023
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Som ny prefekt for Dikasteriet for troslæren har kardinal Víctor Fernández signert flere oppklarende dokumenter om læresaker. Det inkluderer svar på spørsmål om transpersoners mulighet for deltagelse ved sakramenter og katolske troendes forhold til frimureriet. Mgr. Torbjørn Olsen understreker at ingenting av dette er revolusjonerende.
Tekst: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad
Bilde
«PAVENS TEOLOG»:Víctor Manuel Fernández er argentiner, i likhet med pave Frans. Her er han avbildet under et møte med paven i Roma sommeren 2023. Foto: X/@Tuchofernandez
Den 1. juli 2023 ble erkebiskop Víctor Manuel Fernández utnevnt av paven til å ta over etter kardinal Luis Ladaria Ferrer som prefekt for Dikasteriet for troslæren i Den romerske kurie. Den 30. september ble han kreert til kardinal i et konsistorium ledet av pave Frans.
Siden da har Fernández underskrevet flere nye dokumenter fra Dikasteriet, ofte med svar på læremessige spørsmål fra biskoper og kardinaler. De nyeste svarene handler om deltagelse ved dåpens og ekteskapets sakramenter for transpersoner og personer som er tiltrukket samme kjønn (31. oktober, men lagt ut først 3. november), og om katolske troendes medlemskap i frimureriet (13. november).
Fernández har samarbeidet tett med pave Frans siden starten av pontifikatet, blant annet med bidrag til innholdet i Evangelii Gaudium (2013), Laudato Si’ (2015) og Amoris Laetitia (2016). På grunn av dette har han blitt omtalt som «pavens teolog». Flere tvilsspørsmål («dubia») rettet mot sistnevnte dokument, om tilgang til sakramenter for skilte personer i visse tilfeller, ble besvart av Dikasteriet i slutten av september.
Mgr. Torbjørn Olsen har mange ganger bidratt med oversettelser av dokumenter fra Vatikanet, inkludert kirkeretten (CIC) i sin helhet, og sier at svarene fra Dikasteriet den 31. oktober hverken er overraskende eller revolusjonerende.
– De sier ikke mer enn hva som er logisk ut fra den foreliggende teologiske og kirkerettslige situasjon, forklarer han.
Bilde
RIKTIG KOMPETANSE:Mgr. Torbjørn Olsen er dr. iur. can. (doktor i kirkerett) fra det pavelige universitet Gregoriana i Roma. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen
Dikasteriet fastslår blant annet at transpersoner kan motta dåpen på samme vilkår som andre troende, det vil si at man må angre på syndene sine for å motta den helliggjørende nåden.
– Transpersoner er like mye mennesker som andre personer, og derfor er dåpens nåde selvfølgelig også for disse. Ethvert menneske, transperson som annen person, kan dog ved sitt liv i strid med Guds bud skape en midlertidig hindring for et sakraments effektive virkning. Kirken skal ikke ved sine regler øke en slik hindring.
«Alle kan på én eller annen måte delta i Kirkens liv; alle kan være en del av fellesskapet, og heller ikke dørene til sakramentene bør lukkes av en hvilken som helst grunn. Dette gjelder spesielt for det sakramentet som i seg selv er ‘døren’, dåpen. [...] Kirken er ikke en tollbod, men vår Fars hus, hvor det er plass til enhver med sitt strevsomme liv.»
Pave Frans i Evangelii Gaudium, nr. 47
Dokumentet behandler også spørsmål om hvorvidt en transperson eller en person som lever i et likekjønnet partnerskap kan være vitne ved ekteskapsinngåelse eller fadder i en dåp. Olsen understreker at kjønnsidentitet og seksuell orientering er uten betydning når det gjelder å være vitne, da dette simpelthen krever at man har vitneevne.
– Når det gjelder fadderoppdrag stilles det flere krav til vedkommende, og derfor kan det her oppstå utfordringer som i de førstnevnte tilfeller ikke er aktuelle.
Dokumentet fra 13. november omhandler frimureri, og fastslår at «aktivt medlemskap i frimureriet for en troende er forbudt på grunn av uforenligheten mellom katolsk lære og frimureri». Heller ikke her vil Olsen peke på noe særlig nytt.
– Det reflekterer de vanskeligheter som oppstod mellom frimurerbevegelsene og flere institusjoner på 1800-tallet. Ved en apostolisk konstitusjon 12. oktober 1869 foreskrev pave Pius IX ekskommunikasjon for frimurere. Da vi fikk den første kanoniske lovbok i 1917, opprettholdt man der ekskommunikasjon som straff for medlemskap i frimurerordenen (kan. 2335).
Olsen forklarer at i land som Italia har det alltid vært betydelig kirkelig skepsis mot frimurerbevegelsene, og dette synspunktet har sannsynligvis påvirket generelle holdninger til fenomenet globalt.
– Man har derfor fra norsk hold ikke fått forståelse for at det nordiske system skulle være vesentlig forskjellig fra andre systemer. Her er det nok en saklig uenighet mellom forskjellige personer og instanser, sier han.
Frimureriet i Norge
I Norge behandlet Stortinget i 1892 og 1897 et forslag om at Grunnlovens § 2 skulle endres for å inkludere et forbud mot frimurerordener. Forslaget ble fremmet av stortingsrepresentantene Ole Olsen Five og Johannes Karlsen Okkenhaug fra partiet Venstre, men ble tydeligvis forkastet uten debatt.
Ifølge Den Norske Frimurerorden fikk frimureriet i Norden i 1818 «en markert kristen profil». Det såkalte svenske system (frimureriet i Norden) skiller seg dermed nevneverdig fra frimureriet i andre land, som blir beskrevet som «allmennreligiøst» og «basert på troen på et høyere vesen». Det svenske system «krever tilslutning til den kristne tro».
Bilde
OMDISKUTERT:Den norske frimurerordens Stamhus ligger på Wessels plass i Oslo sentrum. Foto: katolsk.no
Da den gjeldende kanoniske lovboken ble innført i 1983, var det flere som merket seg at det manglet en bestemmelse om ekskommunikasjon for medlemskap i frimurerordenen.
– Tvilsspørsmål om hva det innebar, førte til en erklæring der det heter at en frimurer «befinner seg i en alvorlig synd og kan ikke gå til den hellige kommunion». Men ekskommunikasjon ble ikke innført. Mange har ment at premissene for denne konklusjon ikke uten videre holdt. Samtidig forbød kongregasjonene biskopene lokalt å tolke ting annerledes.
Olsen antyder at endringer i denne situasjonen kanskje er på vei, med tanke på hvordan den lokale bispekonferansen blir involvert i dokumentet. Han påpeker at da kirkeretten ble justert for et par år siden, var kanon 1374 en av de få kanonene som forble urørt. Den omtaler straff for dem som melder seg inn i, fremmer eller leder «en forening som motarbeider Kirken», men inkluderer ikke noen eksplisitt henvisning til frimurerorganisasjoner.
– Et viktig spørsmål vil antagelig være om frimureri fører folk nærmere Gud, troen og Kirken, eller ikke. For noen fremstår ordenen som en parallell kvasikirke, for andre som et selvstendig kristent mannsarbeid i spesielle former, sier han.
På spørsmål om hvorvidt det er nevneverdig at Dikasteriet for troslæren har kommet med flere svar på spørsmål den siste tiden under Fernández, svarer Olsen at han ikke har merket det som noe spesielt.
– Det er neppe særlig påfallende at Dikasteriet offentliggjør ulike erklæringer. Disse er formelt rettet til en bestemt spørrer. Men ved å offentliggjøre svarene, blir betydningen reelt mer omfattende. Dette er en temmelig vanlig «metode» i Kirken, konkluderer han.
Det gjenstår å se om det kommer enda flere dokumenter fra Dikasteriet i nærmeste fremtid, og i så fall hva de tar for seg.
