Ny bok fremhever det katolske elementet i kristendemokratiet
Bilde
Publisert 30. november 2023
|
Oppdatert 5. mars 2024
Linken er kopiert til utklippstavlen!
Bilde
ØKUMENISK:Biskop Bernt Eidsvig har vært åpen, og har selv blitt vist åpenhet fra resten av kristen-Norge. Her sitter han sammen med representanter for Den norske kirke, Norges Kristne Råd, Frelsesarmeen og Det Norske Baptistsamfunn under en fredsgudstjeneste for Ukraina, 1. mars 2022. Foto: NTB, Tom Hansen
Hvordan kan det ha seg at en katolsk biskop i 2009 anbefalte å stemme på Kristelig Folkeparti, mens en katolsk biskop i 1957 forbød det? Under lanseringen av en ny bok om kristendemokratisk tenkning, redigert av doktorgradsstipendiat Eilev Hegstad, ble det katolske elementet i kristendemokratiet fremhevet. Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik understreket at norske katolikker har gitt verdifulle bidrag til KrF.
Tekst: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad
I forkant av stortingsvalget i 2009 overrasket biskop Bernt Eidsvig ved å kunngjøre at han kom til å stemme på KrF. Avisen Dagen kunne fortelle at «biskop Eidsvigs forgjenger i bispestolen, Jacob Mangers, ved stortingsvalget i 1957 skal ha uttalt seg i motsatte vendinger av det biskop Eidsvig nå gjør. Biskop Mangers gav da uttrykk for at katolikkene kunne stemme på alle partier, med unntak av Norges Kommunistiske parti og Kristelig Folkeparti.»
På femtitallet advarte Den katolske kirke i Norge mot det som ble oppfattet som et ultra-protestantisk og anti-katolsk parti, og ikke uten grunn. Høsten 1956 stemte hele KrF på Stortinget mot et forslag om å endre den såkalte jesuittparagrafen i Grunnloven. Det hindret ikke at forbudet mot jesuitter ble fjernet. I 2009 var det helt andre saker som var aktuelle i valgkampen: abort, ekteskap, bioetikk og privatskoler.
Jesuittparagrafen
«Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at oppdrage deres Børn i samme. Jesuiter maae ikke taales.»
Grunnlovens § 2, slik den lød fra 1897 til 1956
Biskop Eidsvig påpekte at ingen katolikker var bundet av hans valg: «Jeg gjør ikke dette på vegne av Kirken eller i kraft av min stilling. Alle katolikker oppfordres til å stemme i overensstemmelse med sin samvittighet og helhetlige vurdering av norsk politikk.» Likevel viste dette at forholdet mellom Den katolske kirke og KrF hadde endret seg.
En del av forklaringen er at det ble større aksept for katolikker i «kristen-Norge» generelt. Men det skjedde også endringer i Kristelig Folkeparti. Fra syttitallet ble partiet beskrevet av KrF-nestoren Jakob Aano som «kristen demokratisk», deretter som «kristen-demokratisk» og til slutt som «kristendemokratisk». Det identifiserte seg mer og mer med en politisk tankeretning som har sine røtter i katolsk sosiallære og katolske legfolksbevegelser i Europa.
Denne tankeretningen blir utforsket i den nylig utgitte boken Kristendemokrati (2023), en antologi med tekster av tenkere i den kristendemokratiske tradisjonen. Mange av dem er katolikker, fra pave Leo XIII og Jacques Maritain til Edith Stein og Dorothy Day, for ikke å nevne den tyske forbundskansleren Konrad Adenauer. Noen av disse er nå blitt oversatt til norsk for første gang. Eilev Hegstad, doktorgradsstipendiat ved OsloMet – storbyuniversitetet, er redaktør for boken.
Hvem var «kristendemokratiets far»?
Den franske nythomistiske filosofen Jacques Maritain blir kalt «kristendemokratiets far» i boken Kristendemokrati (2023). Det er allment anerkjent at den kristendemokratiske bevegelsen i Europa var inspirert av katolsk sosiallære, som ble formulert i moderne tid av pave Leo XIII i encyklikaen Rerum Novarum (1891) – om arbeid og kapital.
Det er uklart hvem som lanserte begrepet, men pave Leo var tidlig ute med å bruke det i encyklikaen Graves de Communi Re (1901). Paven skrev at en viss bevegelse blant katolske legfolk hadde fått mange navn, men det var et han foretrakk: «Andre steder omtales bevegelsen som kristendemokrati og dens tilhengere kalles kristendemokrater, i motsetning til det sosialistene kaller sosialdemokrati» (nr. 4).
Tirsdag 21. november 2023: Det er boklansering og panelsamtale i lokalene til Senter for profesjonsforskning (SPS) ved OsloMet. Et tyvetall mennesker har møtt opp for å lytte til medlemmene i panelet, som inkluderer Hegstad selv og to Henrik-er: Henrik Syse, filosof og forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO), og Henrik Friberg-Fernros, universitetslektor i statsvitenskap ved Gøteborgs universitet. Moderator for samtalen er Nils Gilje, professor emeritus i filosofi.
Bilde
ENGASJERT PANEL:I tillegg til moderator Nils Gilje (til venstre) besto panelet av Eilev Hegstad, Henrik Syse og Henrik Friberg-Fernros. Alle viste sitt engasjement for temaet. Her lytter de til et innspill fra rommet. Foto: OsloMet
I rommet ligger et eksemplar av Kristendemokrati ved siden av boken Konservatisme (2011), redigert av Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse. Begge inngår i en rekke med antologier om politiske tankeretninger som er utgitt av Universitetsforlaget på initiativ fra den liberale tankesmien Civita. Den første i rekken, Liberalisme, redigert av Lars Fr. H. Svendsen, kom ut i 2009.
Gilje innleder ved å vise til en eldre antologi som ble utgitt i 1965: Konservatismen fra Hume til idag, redigert av Lars Roar Langslet. Interessen for politiske tankeretninger var stor på sekstitallet, og utgivelsen av nye antologier i disse dager er et tegn på at den er stor igjen. Syse uttrykker stolthet over at stafettpinnen nå går videre til det som kanskje er en naturlig oppfølger til boken han selv var med på å redigere.
Hegstad påpeker at det har vært lite forskning på kristendemokrati, sammenlignet med for eksempel sosialdemokrati. Historikeren Francis Sejersted beskrev det tyvende århundre i Norge og Sverige som «sosialdemokratiets tidsalder», men Skandinavia utgjør et unntak i europeisk sammenheng. Dagens Europa ble, ifølge den tyske politiske filosofen Jan-Werner Müller, skapt av kristendemokrater.
«Hvis man måtte velge én idé- og partipolitisk bevegelse som har skapt den politiske verden som europeere lever i i dag, så må svaret være kristendemokrati.»
Kristelig Folkeparti har brukt betegnelsen «kristendemokratisk» om seg selv, men i boken Norske partier og velgere (2023) påstår statsviteren Tor Bjørklund at KrF ikke egentlig er et kristendemokratisk parti. Han begrunner det med at partiet har et protestantisk utgangspunkt, til forskjell fra de katolsk-inspirerte partiene i resten av Europa.
Ett av poengene med boken til Hegstad er å fremheve det katolske elementet i kristendemokratiet, samtidig som han finner igjen mye av det samme tankegodset hos protestanter. Dette beskriver han som et nybrottsarbeid.
– I boken har jeg tekster om subsidiaritetsprinsippet, men også sfæresuverenitet (Kuyper) og tanken om «livsgrupper» (Berggrav) som ligner mye på dette. I litteratur om kristendemokrati fremheves ofte økonomisk tenkning – sosial markedsøkonomi – som protestantenes bidrag. Men her er det også større likheter enn det som tradisjonelt er blitt påpekt, sier han.
Fra «kristent idéparti» til kristendemokratisk parti
Hegstad understreker at KrF var opptatt av mange av de samme sakene allerede før det begynte å identifisere seg selv som kristendemokratisk. Det finnes også flere likheter med andre kristendemokratiske partier.
– Det er en likhet at KrF vokste ut av den protestantiske legmannsbevegelsen i Norge, på samme måte som kristendemokratiet vokste ut av den katolske legmannsbevegelsen i andre land, sier han.
Bilde
PRODUKTIV STIPENDIAT:Eilev Hegstad har redigert bok ved siden av arbeidet med en doktorgrad om etikkomiteer og moralske eksperters rolle i demokratier. Det er det ikke alle som gjør.Foto: Sonja Balci, OsloMet
Ifølge Hegstad har det vært en spenning innad i KrF, mellom de som mener at personlig bekjennelse av kristendommen er viktigst og de som mener at kristne verdier kan fremmes av hvem som helst, uavhengig av bakgrunn. Han beskriver utviklingen over de siste tiårene som en utvikling fra et «kristent idéparti» til et kristendemokratisk parti.
– Begrepet «subsidiaritet» er fremmed for en del i KrF, og noen foretrekker å bruke «nærhetsprinsippet» i stedet. Det er et eksempel på et kristendemokratisk begrep som har blitt tatt inn i prinsipprogrammet, og som ikke var med før, sier han.
Subsidiaritet i katolsk sosiallære
«Sosialisering medfører også farer. For store inngrep fra statens side kan true det personlige initiativ. Kirkens lære har utviklet det som kalles subsidiaritetsprinsippet. Ifølge dette «skal ikke en høyere samfunnsinstans gripe inn i en lavere samfunnsinstans indre liv ved å frata den kompetanse, men den skal om nødvendig snarere støtte den og hjelpe den til å samordne sitt virke med andre samfunnsorganer, med det felles beste for øye».»
På mange måter kan KrF i Norge sammenlignes med det kristendemokratiske partiet i Nederland, Kristendemokratisk appell (CDA), som har vært preget av protestanter – selv om det faktisk oppsto som en sammenslutning av katolske og protestantiske partier på slutten av syttitallet.
Katolsk sosiallære og sunn fornuft
Henrik Friberg-Fernros har bidratt til en ny utgave av boken Kristdemokrati (2022) på svensk, som består av kapitler om ulike temaer av ulike forfattere. Han understreker at de to bøkene komplementerer hverandre, fordi Hegstad har samlet kristendemokratiske tekster i stedet for tekster om kristendemokrati. Han har dessuten lykkes i å binde dem sammen med kontekstualiserende innledninger.
Hvorfor har katolisismen hatt en uforholdsmessig stor innflytelse på den kristendemokratiske bevegelsen? Friberg-Fernros tar for seg spørsmålet og peker på noen vanlige svar: Den katolske kirkes sosiallære er mer enhetlig enn den protestantiske, og man begynte å utvikle den tidligere – allerede med pave Leo XIII på 1800-tallet.
I tillegg kommer det han beskriver som en «strukturell» forskjell: Den katolske kirke betoner menneskets fornuft og dens evne til å oppdage det moralsk rette. Dette gir kanskje bedre grobunn for politisk tenkning i sekulariserte land, der Guds åpenbaring i Bibelen ikke lenger er allment akseptert.
Til tross for dagens utfordringer kan kristendemokrater derfor ha en viss optimisme for fremtiden, ifølge Friberg-Fernros. Kristendemokratiet hviler på en tradisjon som samsvarer med sunn fornuft, nemlig thomismen (Thomas Aquinas’ filosofiske realisme). Mennesker lever ofte som om den er sann, selv om de vil utfordre den på et teoretisk nivå. Det betyr at disse tankene igjen kan finne klangbunn hos folk flest.
Hvor kommer verdiene våre fra?
Henrik Syse peker på boken After Virtue (1981) av den skotske filosofen Alasdair MacIntyre (enda en katolikk), som beskriver en verden der man har mistet konteksten som gir mening til det moralske språket. Hva betyr egentlig begreper som menneskeverd og ukrenkelige rettigheter, og hvor kommer de fra?
Bilde
FILOSOFEN:Henrik Syse skrev doktorgrad om naturrett, som senere har blitt utgitt som bok: Natural Law, Religion, and Rights (St. Augustine's Press, 2007). Her avbildet på et møterom i Nobelinstituttet. Foto: NTB, Heiko Junge
Syse spør om vi ikke trenger en grunnmur av felles verdier i samfunnet, spesielt med tanke på den raske utviklingen innenfor kunstig intelligens og bioteknologi. Det er som grunnmuren i et hus, man tenker ikke over den før man er i ferd med å synke.
Kristendemokratiet er nettopp et forsøk på å formulere en slik grunnmur, mener Syse. Mange av de felles verdiene våre kommer jo fra et sted, nemlig den kristne tradisjonen. Samtidig er det en tradisjon som tilhører oss alle. Naturretten er allmenn og står «skrevet i hjertet» (Rom 2,15) til alle mennesker.
Når det gjelder forholdet mellom det katolske og det protestantiske hevder Syse at skillet betyr mindre og mindre, og at det kan være i ferd med å viskes ut. Han viser til kristne ungdommer i USA, også katolikker, som ikke bryr seg så mye om akkurat hvilken kirke de tilhører. For dem er det viktigste hva man har til felles.
Ulike meninger innad i partiet
På spørsmål om hvorvidt han selv mener at det katolske elementet i kristendemokratiet er viktig, svarer Hegstad:
– De konfesjonelle skillelinjene er nok mindre viktige i dag. Det katolske elementet var viktig for det historiske opphavet til kristendemokratiet, selv om dette har vært fremmed for mange i KrF.
– Hvordan kunne KrF la seg påvirke av katolsk tankegods? Var det noen som så på dette som en motsetning?
– Det har vært ulike meninger om dette innad i KrF. Erling Wikborg, som tilhørte den norske Oxfordbevegelsen, var på stiftelsesmøte i 1947 av Nouvelles Équipes Internationales (NEI), en organisasjon for kristendemokratiske personer og politiske partier. Han siterte også kristendemokratiske tenkere i talene sine. Andre har betonet den kristne bekjennelsen mer enn tankegodset fra kontinentet.
– Kjell Magne Bondevik er en av de politikerne som har sett til kristendemokratiske strømninger i andre land og bidratt til utviklingen av partiet, sier Hegstad.
Bondevik har fremhevet den sosialetiske tenkningen til teologen Tor Aukrust som en viktig faktor i utviklingen. Hegstad anerkjenner betydningen Aukrust har hatt, men påpeker at han også var en viktig inspirasjonskilde for kristensosialistene i Arbeiderpartiet.
Et alternativ til høyre- og venstresiden
Bondevik, som var Norges statsminister i to perioder fra 1997 til 2000 og fra 2001 til 2005, er til stede i publikum og lytter til panelsamtalen. Etterpå uttrykker han glede over at det nå finnes en bok som dette på norsk. Som stortingsrepresentant for KrF skrev han Det tredje alternativet (1994), der han fremstiller kristendemokratiet som et reelt alternativ til individfokus på høyresiden og kollektivfokus på venstresiden.
Bilde
TO KRISTENDEMOKRATER: Eilev Hegstad (venstre) og Kjell Magne Bondevik (høyre). I ungdomstiden var Bondevik nestleder i Kristelig Folkepartis Ungdom. Det har Hegstad også vært. Foto: Øyvind J.V. Evenstad
Partier på begge sider av skalaen kan være enige i kristendemokratiske prinsipper, påpeker Bondevik. I Europa har de kristendemokratiske partiene stort sett vært sentrum-høyrepartier, mens de i Latin-Amerika ofte har plassert seg lenger ut på venstresiden i motstand mot autoritære regimer.
Bondevik poengterer at KrF skiller seg noe fra kristendemokratiske partier på kontinentet. I Norge kan Høyre i stor grad sies å ha ivaretatt kristendemokratiske prinsipper, i likhet med søsterpartiet CDU i Tyskland. Dette har begrenset rommet for KrF, men partiet har klart å kjempe seg frem til tross for denne utfordringen.
«Høyre og KrF er på sitt beste når de samarbeider. Det får Høyre til å forstå at politikk handler om mer enn penger, og det får KrF til å forstå at politikken også handler om penger.»
Jan P. Syse, statsminister fra 1989 til 1990
Syse svarer med et kjent sitat fra sin far, Jan P. Syse, som var statsminister fra 1989 til 1990: «Høyre og KrF er på sitt beste når de samarbeider. Det får Høyre til å forstå at politikk handler om mer enn penger, og det får KrF til å forstå at politikken også handler om penger.»
Norske katolikker har bidratt
Den tidligere statsministeren trekker frem statsviteren Janne Haaland Matlary som én av flere norske katolikker som har gitt verdifulle bidrag til KrF.
Matlary var statssekretær i Utenriksdepartementet under Bondeviks første regjering fra 1997 til 2000 og ble satt til å lede arbeidet med «Kristendemokratisk manifest», som ble vedtatt på KrFs landsmøte i 1999. Hun har tidligere vært rådgiver for Det pavelige råd for rettferdighet og fred og Det pavelige råd for familien.
– Hun bidro til bevisstgjøring om kristendemokratisk tenkning i Norge og spilte en viktig rolle før hun «konverterte» til Høyre (i 2012), sier Bondevik.
Bilde
I VATIKANET:I tillegg til statssekretær i det norske Utenriksdepartementet har Janne Haaland Matlary vært rådgiver for Det pavelige råd for rettferdighet og fred og Det pavelige råd for familien. Her avbildet under en audiens med pave Frans, 2. mai 2019. Foto: arkiv
Det fremstår tydelig at Matlarys «konversjon» til Høyre hadde større betydning enn det faktum at hun var katolikk, og ikke protestant. Selv begrunnet hun overgangen med at KrF ville samarbeide med Arbeiderpartiet og derfor, i hennes øyne, hadde beveget seg bort fra sitt kristendemokratiske grunnlag. Det viser at KrF ikke har monopol på kristendemokrati.
Med tiden har det blitt flere katolske medlemmer av partiet. Bondevik nevner Ragnhild Helena Aadland Høen, som blant annet sitter i fylkesstyret til Oslo KrF. I Norge har partiet naturlig nok vært dominert av protestanter, og katolikker i sentrale posisjoner hadde vært omtrent utenkelig for noen tiår siden.
Hegstad sier at protestanter og katolikker samarbeider mer i dag enn før, også politisk. Det gjør det mulig for KrF å være et «økumenisk» eller felleskristent parti, som kjemper for saker som alle slags kristne kan slutte seg til. Hvis hver konfesjon skulle hatt hvert sitt parti, et protestantisk og et katolsk, hadde man naturligvis ikke fått like stort gjennomslag.
Kirken og politikk
Den katolske kirke pålegger ikke noen å støtte bestemte politiske partier eller kandidater – selv om disse er katolikker eller inspirert av katolsk sosiallære.
«Det tilkommer ikke Kirkens hyrder å gripe direkte inn i det politiske liv og i organiseringen av samfunnslivet. Denne oppgaven er en del av legfolkets kall, de som handler etter eget initiativ i samarbeid med sine medborgere. Samfunnsmessig virksomhet kan lede til et mangfold av konkrete løsninger. Den må alltid finne sted med det felles beste for øye og i samsvar med Evangeliets budskap og Kirkens lære. Det tilkommer legfolket «å besjele den timelige virkelighet med kristen nidkjærhet og å te seg som redskaper for fred og rettferdighet».»
