«De stjernekyndige»: Forholdet mellom tro og vitenskap er bærebjelken i denne historien

De stjernekyndige har fått strålende anmeldelser, men det har kostet blod, innrømmer forfatteren. I Vetle Lid Larssens nyeste roman legger to jesuittiske astronomer og en protestantisk teolog ut på en livstruende reise. Målet er å forske på venuspassasjen for å fastlegge jordens avstand til solen.

VIL BARE FORTELLE EN GOD HISTORIE: «Det verste er romaner med en hensikt», sier forfatter Vetle Lid Larssen. Foto: Linda Therese Utstøl

Tekst: Caroline Belaúnde Brynsrud

– Det som står i boken er min tolkning av hva som skjedde og hva som kunne ha skjedd. Den verdensberømte astronomen, pater Maximillian Hell, hans ungarske medarbeider, og deres norske assistent, den protestantiske teologen Jens Finne Borchgrevink, håper på et mirakel. De har dratt på en 5000 km lang reise for å observere århundretsstørste astronomiske begivenhet: venuspassasjen i Vardø. Men Vardø er overskyet 347 dager i året, og prestene er helt avhengige av sol for å kunne se det astronomiske fenomenet.  

Romanen er dramatisk på et ytre plan, men den beskriver også en indre reise. De stjernekyndige tar opp trosspørsmål, blant annet forholdet mellom tro og vitenskap, katolisisme og protestantisme.  

– Jesuittene hadde ikke adgang til det protestantiske Norge. Etter reformasjonen var de nektet adgang til riket, så de måtte reise i forkledning. Av og til blir de tatt godt imot, som når de blir bedt om å feire messe for de utenlandske soldatene på borgen i Trondheim, og andre ganger, oppstår det komplikasjoner. Man var jo livredde på den tiden for at vi i Norge igjen skulle bli et katolsk land. Reisen ble ikke lettere av at astronomene hadde med seg store teleskoper, meteorologiske instrumenter og forsyninger for et år, som de måtte frakte over Dovre og langs kysten. Det var et halsbrekkende prosjekt, sier forfatteren, som selv er katolikk. 

– Kjenner du deg igjen i karakterene? 

– Ett hundre prosent! I alle sammen, på ulike måter, og på godt og vondt. Alle personene i boken har gode og dårlige sider. Og jeg kjenner meg igjen i deres holistiske verdenssyn. For disse forskerne henger vitenskapen sammen med troen på Gud. Naturen var for dem et bevis på Guds eksistens. Jesuittene var blandt de fremste vitenskapsmennene i Europa, og den vitenskapelige revolusjon skyldes langt på vei jesuittene. Dette har vi glemt i våre dager. Mange tror de var mørkemenn som ville holde vitenskapen nede. Det stemmer ikke.  

– Hvilke tanker vil du at leseren skal sitte igjen med etter å ha lest De stjernekyndige? 

– Min hensikt er ene og alene å fortelle en god historie. Det verste jeg kan tenke meg er romaner med en hensikt, da havner man raskt over i lærerbokavdelingen. Jeg hatet elendige lærebøker på skolen, så det er ikke lærebøker jeg vil skrive. 

– Jeg ønsker leseren skal bli underholdt, i ordets dypeste mening. Jeg ønsker å ta med leseren på et eventyr, en reise. Jeg vil at leseren skal reflektere om alt fra Norges fascinerende historie til forholdet mellom tro og vitenskap, som er hele bærebjelken i boken. Men jeg er sirkusartist, ikke pedagog. Jeg vil selvfølgelig at leseren skal legge boken fra seg å si «Jøss, når kommer neste bok av denne forfatteren?» Samtidig må det være noe mer.  
 

 

«Mange tror de [jesuittene] var mørkemenn som ville holde vitenskapen nede. Det stemmer ikke.»  

 

– Hvor fikk du høre om jesuittene som skulle forske på venuspasasjen?  

– Jeg snublet tilfeldig over historien da jeg besøkte Vardø for lenge, lenge siden. Jeg skulle låne en bok på biblioteket der, men det fikk jeg ikke lov til, fordi jeg var turist. Men jeg fikk låne noen gamle blader som lå i et i et hjørne. Ett av bladene var Kystartillerinytt fra 1960. Det var dødskjedelig. Men like før jeg holdt på å sovne, falt øynene mine på en artikkel om Maximilian Hells reise til Vardø i 1769. Da tenkte jeg at «Det var en helt fantastisk historie på alle plan, denne må jeg utforske». Og det har jeg gjort. De stjernekyndige er inspirert av det som faktiske skjedde. Men det er også viktig å understreke at dette er en roman.  

Men det var ikke før han dro til Vardø omtrent 20 år senere, og så at Kystartillerinytt fra 1960 fortsatt lå på biblioteket, at arbeidet med romanen startet for alvor.   

– Det har kostet blod. Jeg har reist i hovedpersonenes fotspor, lest brevene deres, spist maten de spiser og lett meg frem til den giftige planten som mennene i boken prøver å drepe hverandre med. Jeg besøkte universiteter og arkiver, leste brev og dagbøker for at innholdet skulle bli korrekt.  

«Her ligger det noe større bak» er en tanke som har slått forfatteren mens han arbeidet med boken. På de merkeligste måter har han blitt satt i kontakt med mennesker som kunne hjelpe ham. Et eksempel er da han skulle skrive om hvordan presten Sanjovics, som også var språkforsker, oppdaget slektskapet mellom det samiske og det ungarske språket da han var på en øy ved norskekysten. 

– Jeg ringte til en professor i uralske språk i Larvik. Han ble helt stille da jeg spurte om han var i stand til å hjelpe meg. Så utbrøt han at det kunne han, for konen hans ble født nøyaktig på den øya!  

– En annen morsomhet er at 9. november, dagen boken ble lansert, var det en venusformørkelse, og det var ikke planlagt! 

VERDT STREVET: For å kunne skrive romanen har forfatteren reist i hovedpersonenes fotspor, spist maten de spiser og lett seg frem til den giftige planten som mennene i boken prøver å drepe hverandre med. Foto: Bonnier Forlag