Ridha fra Irak forteller: «Jeg vokste opp på gaten. Kirken er mitt hjem.»

– Jeg ble sendt til militæret som 7-åring, da IS kom til Irak. Oppgavene mine var å lage mat til soldatene, ta oppvasken og hente lik fra slagmarken og stelle dem. Også jobbet jeg i et begravelsesbyrå og som slakter for å få penger til å overleve, forteller Ridha Khalaf (18).

TENKTE MEST PÅ OVERLEVELSE: Fordi han har opplevd så mye, føler Ridha seg mer som en 40-åring enn en 18-åring. Som gatebarn i Irak tenkte han mest på hvordan han skulle overleve. 

 

Tekst: Caroline Belaúnde Brynsrud

Foto: Kristin Svorte 

 

– Fordi jeg har opplevd så mye, føler jeg meg mer som en 40-åring enn en 18-åring, sier den unge irakeren.

Ridha tilbragte store deler av barndommen på gaten. Moren døde to timer etter at han ble født, og faren bodde i Norge. De første årene av livet bodde han med slektninger. «Nå som du ikke har en mor, må du huske at Maria er din mor» sa bestefaren til ham, som fortsatt lever i dag og er 106 år gammel.

– Jeg visste at Maria var moren min, at hun støttet meg til alle tider og at jeg kunne søke trygget hos henne, selv om jeg ikke kunne se henne. Og jeg visste at Jesus også passet på meg. Jeg har alltid hatt en kristen tro, men jeg kunne lite om kristendommen. Frem til jeg ble 16, hadde jeg bare gått på skolen ett år av livet mitt. Troen har vært en trøst for meg ele livet, selv om jeg ikke kunne så mye.

 

Bodde hos prester som barn

Familien til Ridha klarte ikke å ta vare på ham. Han forteller at i Irak havner barna på gaten hvis familien ikke klarer å ta vare på dem. På gaten blir de etterlatt til samfunnet. Ridha søkte ly hos ulike trossamfunn. Han sov i moskeen og i synagogen. Og i flere perioder var kirken hans hjem.

– Prestene tok meg imot. De skjønte hva jeg trengte. De prøvde også å lære meg litt om troen, men de så at tankene mine var et annet sted; jeg tenkte først og fremst på å overleve. Jeg trengte stabilitet før jeg kunne begynne å lære mye. Men de lærte meg å be, å tenne lys, og om hvem Maria og Jesus er.

 

BARNDOMSMINNE: Da Ridha så brødrene fra St. Dominikus, dukket et barndomsminne opp. Han skjønte at det var dominikanere som hadde passet på ham og gitt ham husly som barn. Her står han ved St. Dominikus kirke i Oslo. 

 

Vanskelig å være kristen i Irak

Ridha sier at det ikke var lett å være kristen i Irak.

– Det er veldig vanskelig å være kristen der, man føler seg overvåket hele tiden. Politiet står utenfor kirkene og registrerer alle som går inn. For hvis en kristen gjør noe som politiet anser som galt, kan vi bli hengt. Hele menigheten blir straffet om noen gjør noe galt.

Som 9-åring valgte han å spise lite for å spare penger til et krusifiks. Han bar det med meg over alt. Da onkelen hans så det, kastet han det i gulvet og sa at man ikke skal be til figurer. Ridha forteller at han ble veldig lei seg. Han måtte finne en smartere måte å bære Jesus med seg på.

– Jeg hadde et bilde av Jesus som jeg kunne brette og ha i lommen min så folk ikke skulle oppdaget det. I dag har jeg 15 krusifiks hjemme!

Når Ridha forteller om oppveksten sin, syns han det er vanskelig å huske ting og å sette de i riktig rekkefølge. Livet var hardt, så han tenkte mest av alt på hvordan han skulle overleve. I tillegg sov han veldig lite, ofte bare fire timer per natt, fordi han måtte jobbe for å skaffe penger til mat.

 

Var første innom den protestantiske kirken, så den ortodokse

Som 16-åring kom han til Norge. Han hadde familie som bodde her, blant annet faren. I dag har han lite kontakt med dem.

– Da jeg kom til Norge ville pappa sende meg tilbake til Irak. Jeg var veldig redd. Jeg gikk til politiet for å be om hjelp. De sendte meg til barnevernet. Jeg har bodd på mange barnevernsinstitusjoner siden da; 19 steder på fire år. Men da barnevernet tok vare på meg, kunne jeg fokusere mer på skolen, og jeg begynte å finne interessene mine og hva jeg tror på.

Han oppsøkte den protestantiske kirken, uten å vite at det finnes ulike grener av kristendommen. Han syns gudstjenestene manglet høytidelighet, og han opplevde at Maria, som er så viktig for ham, ikke fikk stor nok plass. Fordi han snakket lite norsk, hadde han tolk i møte med barnevernet. Han fortalte tolken om kristendommen han kjente fra Irak, og hvor annerledes den var fra protestantismen. 

– Tolken spurte om jeg hadde hørt om den ortodokse kirke. Det hadde jeg ikke. Så jeg ble tatt med dit, men trosuttrykket der var også fremmed for meg. Det var for eksempel gardiner som gjorde at man ikke kunne se alteret. Jeg var på vei til å gi opp, og tenkte at det ikke fantes noe kirkesamfunn for meg her i Norge. 

 

Veien hjem til den katolske kirken

Men ting snudde da han besøkte Nidarosdomen en dag.

– Jeg bodde på barnevernsinstitusjon i Trondheim en stund. Da dro jeg til Nidarosdomen. Jeg sa til presten der at denne kirken ikke kunne være protestantisk, den var så annerledes fra de andre protestantiske kirkene jeg hadde sett i Norge. Her var det bilder av Hellige Olav, det var det ikke i de andre kirkene jeg har sett. Da ga pesten meg en bok på arabisk om Nidarosdomen.

– I boken leste jeg for første gang om Den katolske kirken. Jeg søkte opp hva «katolsk» betyr, og hva den katolske kirken står for. Litt senere fikk jeg høre om St. Olav domkirke i Oslo, og tenkte at jeg ville besøke den. Da jeg kom til St. Olav, var det som å komme hjem. Jeg skjønte at kirkene jeg hadde bodd i Irak, var katolske.

 

HJEMMEKOSELIG: Dette er ordet Ridha bruker for å beskrive St. Dominikus kirke i Oslo. «Det er en stor glede å bidra i kirken. Kirken er alt for meg, det er familien min», sier han. 

 

«Hvem er mennene i hvite drakter med rosenkrans?»

Ridha tilbragte mye tid i domkirken. I messen en dag fikk han øye på brødrene i St. Dominikus som hadde kommet til domkirken den dagen. Et barndomsminne dukket opp i tankene, og han innså at han hadde sett den dominikanske drakten før. I etterkant har han skjønt at det var dominikanerne som tok vare på ham i Irak da han var barn.

– Jeg så de hadde rosenkransen som en del av drakten. Jeg spurte de barnevernsansatte som var med meg, om hvem mennene i hvite drakter med rosenkrans var. «Vi kan ikke noe om det, vi er ikke religiøse, men vi kan undersøke for deg», sa de.

De ansatte fra barnevernet forklarte at det var dominikanere. Jeg syns det var et rart navn, «dominikanere». Jeg leste mer om de, og spurte de ansatte om hvor dominikanerne bodde.

– Slik fikk jeg høre om St. Dominikus kloster i på Majorstuen i Oslo. Jeg begynte å gå i messen der, og da jeg følte meg trygg nok, begynte jeg å snakke med prestene. 

For en redd gutt som var ny i storbyen ble domkirken rett og slett for stor. Ridha beskriver St. Dominikus kirke som «hjemmekoselig», han følte seg trygg der.

– I starten trivdes jeg bedre hos dominikanerne enn i St. Olav, men nå føler jeg meg hjemme begge steder, og ministrerer i begge kirkene.

 

Lengter etter å fortelle alle om Jesus og Maria

Ridha forteller at han kunne tenke seg å bli prest. Han elsker å tjene ved alteret. Og etter at han kom til Norge og begynte å føle seg tryggere, vokste lengselen etter å fortelle andre om Jesus og Maria.

– Folk må få vite om dem. Jeg vil at nordmenn skal lære om kristendommen. Jeg blir bekymret når jeg leser om krig rundt om i verden. Jeg ønsker å lære nordmenn om at kjærlighet er det største budet, som Jesus sier. Slik kan vi sikre freden i landet vårt.

Ridha er klar over at presteutdannelsen er en lang vei å gå; det er mange år med lesing og studier. Han lærer raskt nå han får bruke hendene og jobbe praktisk, men han trenger mer tid om han skal lese; han forteller at han har dysleksi og lærevansker, og han har fortsatt har bagasje å bearbeide fra barndommen.

– Men jeg er også klar over at jeg kan bidra som lekmann, for eksempel som ministrant. Det er en stor glede å bidra i kirken. Kirken er alt for meg, det er familien min.

Artikkelen ble først publisert i St. Olav katolsk tidsskrift 4-2023.  

 

Abonner gratis på St. Olav kirkeblad

Ønsker du å motta kirkebladet gratis i posten, må du registrere deg som abonnent på én av følgende måter:

• Via dette skjemaet
• Send en SMS til nr 969 43 490 med kodeord STOLAV etterfulgt av navn og adresse
• Send E-post med navn og adresse til abonnement@katolsk.no