Er vi de vise menns etterfølgere?

TILBEDELSEN AV KONGENE: Fra Monforte-altertavlen, et olje-på-eik-panelmaleri av den flamske maleren Hugo van der Goes. (Google Art)

 

Den 6. januar er dagen for en stor kristen fest verden over. Den kalles på gresk Epifania, Herrens Åpenbaring. I det følgende reflekterer p. Waldemar Bożek over festen.

 

Tekst: p. Waldemar Bożek

Oversettelse: Marta Tomczyk-Maryon

 

EVANGELISTEN MATTEUS forteller i sitt evangelium: «Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham." (Mt 2,1-2).

 

Reaksjoner

Hvordan reagerte vismennene da de så stjernen som varslet fødselen til den nye jødiske kongen? Hvordan reagerte kong Herodes og Jerusalem?

Det andre kapittelet i Matteusevangeliet gir svar på disse spørsmålene og viser samtidig hvordan den nyfødte påvirket sin samtid og hvordan folket reagerte på fødselen til den nye kongen.

Matteus skildrer folket for å vise de to hovedgruppene, som du og jeg, kjære leser, også tilhører. For hele evangeliets andre kapittel handler om mennesker som søker og møter Gud, men også om mennesker som stenger seg ute fra dette møtet.

 

Den første gruppen: Vismennene

Den første gruppen er selvfølgelig de vise menn fra øst, hovedpersonene i historien. La oss merke oss at evangelisten ikke oppgir verken antall eller navn. Det er tradisjonen som har fortalt oss at de var tre, og som også har oppgitt navnene deres.

Likevel viser blant annet maleriene i de romerske katakombene, som illustrerer scenen, at det kunne ha vært fire, seks eller til og med 12 besøkende fra øst.

Vismennene, ofte omtalt som magikerne i evangeliene, var ivrige observatører av endringer og fenomener i naturen.  Derfor kan det ikke ha unngått deres oppmerksomhet at det dukket opp en ny stjerne på himmelen.

Og her er jeg inne på noe annet. I mange gamle kulturer var utseendet til en ny stjerne på himmelen et tegn på fødselen til en spesiell person som i fremtiden ville sette et stort preg på menneskehetens historie.

Det som er viktig i denne historien: De vise menn nøyer seg ikke med en vitenskapelig registrering av dette faktum, selv om de kunne ha stoppet der. Siden de er vitne til en så viktig hendelse, tenker de at det er nødvendig å bli kjent med denne enestående skikkelsen som stjernen representerer.

Så de bestemmer seg - med stor risiko -  for å forlate sine komfortable jobber og dra videre. De risikerer å miste jobben, etter mange års vandring. De risikerer å sette sitt vitenskapelige rykte på spill - i tilfelle de ikke finner noen.

Så de begir seg av gårde og følger stjernen som leder dem. Ved ankomsten til Jerusalem, oppsøker de selvsagt det kongelige palasset, i håp om å finne den nyfødte. Husk konteksten fra tiden da Jesus ble født. Det ville vært utenkelig å anta at en person forutbestemt til å endre historiens gang ikke skulle stamme fra en kongelig linje og bli oppfostret ved i det minste en fyrstes hoff.

 

Den andre gruppen: De som ikke gleder seg over Jesus fødsel

Her, i skarp kontrast til vismennenes holdning, møter vi en annen gruppe mennesker med en helt annen forståelse av Gud. Ikke bare viser de ingen glede over nyheten om fødselen av en ny konge, men denne nyheten skremmer også kongen og hele Jerusalem. Evangelisten Matteus forteller:

„Da kong Herodes hørte det, ble han svært urolig, og hele Jerusalem med ham.  Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født." (Mt 2,3-4).

Samtlige overprester og skriftlærde oppga uten nøling Betlehem som stedet hvor Messias skulle bli født, og siterte Jesajas profeti:

«I Betlehem i Judea», svarte de, «for slik står det skrevet hos profeten:

Du Betlehem i Juda land

er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda.

For fra deg skal det komme en fyrste

som skal være hyrde for mitt folk Israel.» (Mt 2,4-6)

 

Paradokser

Her vil jeg fremheve det paradoksale i disse holdningene. Vismennene, til tross for at de ikke var tvunget til å møte den nyfødte kongen, bestemte seg likevel for å ta den farefulle reisen. Israels prester og troslærere på den tiden visste hvor Messias skulle bli født, de visste hvor de skulle møte ham. Likevel foretok de ikke reisen. De trengte ham ikke og søkte ham derfor ikke. De hadde tidligere basert livene sine på kong Herodes, de hadde tatt vare på sakene sine, de hadde allerede ordnet livene sine. De trengte ikke Frelseren.

Herodes trengte heller ikke en Messias. Han oppfattet tvert imot en stor fare, fordi tilsynekomsten av den nye kongen signaliserte enden på hans egen herskermakt. Det var derfor han i all hemmelighet tilkalte de vise menn og forhørte seg om detaljene rundt stjernens tilsynekomst. Det var derfor han tok til list for å gjøre trusselen til skamme. Han underordnet alt til seg selv, sine planer og vitale interesser.

Paradokset jeg nevnte tidligere, kommer enda tydeligere frem her.  Den skremmende og tragiske holdningen til prestene og skriftlærde, som var folkets veivisere og kjente Skriftene og profetiene godt, de som visste hvor de skulle finne: men allikevel ikke søkte. Og på den andre siden de uvitende magikerne som, fascinert av et naturfenomen, til slutt finner Gud.

 

Hvilken gruppe befinner jeg meg i?

Her vil jeg gjerne reflektere over mitt liv. Jeg vil også oppmuntre deg, kjære leser, til å se på ditt eget liv: Hvilken av de to gruppene befinner du deg mest i ?

Hvilken av de to holdningene identifiserer du meg mest med?

Kanskje er du – og jeg - mest som yppersteprestene?

Jeg er oppvokst i et katolsk miljø. Jeg vet hva troens grunnlag er, jeg er godt kjent med moralske prinsipper, (selv om jeg bevisst avviser noen av dem), jeg husker religionsundervisningen om nattverden og skriftemålet, jeg har hørt oppfordringer om å lese Bibelen mange ganger. Men - livet mitt er som om jeg lever «ved siden av» Gud, som er unødvendig for meg, fordi jeg har ordnet livet mitt perfekt uten Ham. Jeg føler meg selvtilstrekkelig!

Eller kanskje er jeg som Herodes? Og kanskje er Gud for meg en trussel, for hvis Han kommer inn i mitt liv, ville det kreve en radikal forandring, en omvendelse?

 

Stjernen lyser også i dag

Måtte så mange som mulig av oss kunne identifisere oss med de vise menn:  Å åpne opp for «det nye» som Gud alltid tilbyr.

For også i dag lyser Betlehemsstjernen, akkurat som den gjorde i sin tid, for hver og en av oss og viser veien til Betlehem.  Kanskje viser den oss i dag veien til den nyfødte gjennom et godt forberedt og etterlevd skriftemål.

Eller kanskje er veien å gå og tilgi noen som har såret meg. Kanskje er veien å se etter Gud i andre mennesker hver dag, selv om Guds bilde ofte er uskarpt i oss;  men det er der!

Eller kanskje Betlehemsstjernen leder oss til å møte den nyfødte gjennom små gester av vennlighet, en enkel telefonsamtale som noen venter på.

Det finnes like mange veier som det finnes mennesker. Vil du ta din personlige vei for å oppleve, som vismennene, et overraskende MØTE som venter oss?

 

Teksten ble først publisert på polsk her