Biskop Arborelius: – Viktigst har vært å hjelpe folk å vokse i troen

MØT KARDINAL ARBORELIUS I OSLO: Onsdag 29. mai kl. 17.00–18.30 kan du møte Nordens første kardinal Anders Arborelius på Litteraturhuset. Du kan også følge lanseringen digitalt via strømming på katolsk.no's forside. Hjertelig velkommen! Foto: Stockholm stift.

I september i år fyller biskop Anders, kardinal Arborelius, 75 år. Det er vanlig pensjonsalder for en biskop. I dette intervjuet, 25 år etter innsettelsen som biskop, forteller han om kontrastene til klosterlivet, milepælene i embedet, konfliktene og kontroversene innad i Kirken – og svenskenes hunger etter Gud.

Tekst: Erik Helmerson

«Arborelius ny katolsk biskop etter 30 år i kloster». Slik lød den overraskende overskriften fra nyhetsbyrået TT i november 1998.

– Så biskop Anders, la oss begynne med det klassiske sportsspørsmålet: Hvordan føles det nå?

– Først og fremst er jeg takknemlig for å ha fått Guds hjelp til å holde nesen over vannet i 25 år. Oppgaven er jo blitt større og større med årene, ettersom jeg også må reise til Roma og alt det der. Men samtidig tenker jeg at det er på tide å overlate oppgavene til noen andre. Og da reflekterer man over hva man vil etterlate seg, hvordan vi skal gå videre, hvordan man skal rydde opp slik at det ikke blir for vanskelig for den som kommer etter deg. Og på hva som bør vektlegges videre uten at det begrenser min etterfølger.

Behov for nye ideer

– Det er interessant at det første du kommer på er at du ser slutten på embedet?

– Jo, jo, men det er man jo på sett og vis forpliktet til ettersom 75 år er den normale avgangsalderen for en biskop. Og 25 år i embedet er lang tid. Det kan være behov for noen med ny energi og nye ideer. For det er så uendelig mye som kan gjøres.

– Jeg har alltid vært nysgjerrig på hvordan Vatikanet fikk øynene opp for deg. At de ikke fant en utadvendt sogneprest, en mediekyndig person, men en karmelittbror, forfatter og retrett-leder. Hvorfor valgte de deg?

– Det er ikke uvanlig i Kirkens historie å velge folk fra klostre og det tilbaketrukne livet. Det kan kanskje være forståelig, spesielt i et sekularisert miljø som i Sverige, for hvis man skal møte en sekularisert verden, må man gjøre det ydmykt og se hva en sekularisert person kan åpne seg for. Så ville de kanskje ha en innfødt, fordi Kirken i Sverige hovedsakelig består av innvandrere som vokser inn i det nye landet, med alle de vanskelighetene det kan medføre for dem som ønsker å bevare sin katolske identitet.

Dessuten var Sverige i år 2000 et land i endring, fra et homogent luthersk land til et flerreligiøst samfunn. Den katolske kirke fikk en annen oppgave: Den kunne tiltrekke seg mennesker som hverken frikirkene eller statskirken kunne nå. For å forene alle disse ulike menneskene var det kanskje behov for noen som ikke var så høylytte og bestemte, men som noen ganger kan lytte mer enn å si ifra.

Vinne tillit

– Før dette intervjuet spurte jeg noen svenske katolikker om hva de synes om deg. En av dem beskrev deg som en person som er flink til å «snakke rundt» konflikter fremfor å gå inn i dem med brask og bram?

– Det er mange som sier det: «Du må være tøff og ta på jernhanskene!» Men man kan vinne tillit på andre måter.

– Det må ha vært en enorm kontrast mellom stillheten i klosteret og eksponeringen som katolsk biskop. Hvordan håndterte du det åndelig?

– Jeg pleier ofte å si «i klosteret må du gjøre Guds vilje, og som biskop må du også gjøre det». Hvis du er vant til å prøve å overlate alt til Gud, blir det på en måte naturlig. Og så hadde jeg allerede fra begynnelsen av mange gode medarbeidere. Noen ganger går det selvsagt skeis, men jeg har aldri dvelt lenge ved det. Det er en av de store gavene ved å vokse opp i et liv i Guds nærvær, at du hver kveld kan kle av deg problemene og utfordringene og overgi dem. I klosteret må man også lære seg ikke å være så avhengig av omgivelsene. I dag er klostercellen ofte som en togkupé, og da må man også der lære seg å bevare roen selv om folk roper og snakker i sine mobiltelefoner.

Samme spørsmålene

– Hva ser du som de største forskjellene mellom Den katolske kirke i Sverige i dag og for 25 år siden?

– Det er ikke så stor forskjell. Vi baler med omtrent de samme spørsmålene: Hvordan når vi ut med budskapet vårt i en post-sekulær verden? Hvordan styrker vi den indre enheten med de nasjonale og kulturelle forskjellene som finnes? Og ikke minst alle meningsforskjellene, nå forsterket av internett. Der finnes det grupper som ikke er så store, men som høres og synes svært tydelig, mens den store massen av katolikker faktisk ikke er så påvirket av dette.

Så har Den katolske kirke blitt en mer naturlig del av den religiøse geografien i Sverige. Hun føler seg stadig mer hjemme. Katolikker blir sjelden sett på av andre kristne som farlige og dårlige. Det er en gjennomgående tillit til oss selv om det fortsatt finnes dem som ønsker oss dit pepper’n gror. Men hele samfunnet har forandret seg, vi er ikke lenger et homogent land - selv om vi har ganske smale meningskorridorer. Før var alle for fri innvandring, nå er alle imot, men det ligger ikke mange prinsipper og ideer bak standpunktene. Nå blir folk sinte når det bygges moskeer, før ble de arge når det ble reist en katolsk kirke, som i Fittja på begynnelsen av 2000-tallet. Folk var da redde for at husene deres skulle rase i verdi.

«Vi kan også se Ulf Ekmans konvertering som en milepæl. At mennesker med frikirkelig bakgrunn vender seg til Den katolske kirke, er noe nytt.»

Andre generasjon katolikker

– Og hva er forskjellen når det gjelder den svenske katolikken?

– På en måte har hun kanskje forandret seg fordi hun ikke lenger trenger å forsvare troen sin hele tiden, selv om noen opplever det slik. Men jeg tenker på de unge i menighetene våre. I Fisksätra for eksempel møter de ingen «vanlige» svensker, og det er mange som ikke har to svenske foreldre.

Her på Söder i Stockholm bor det 1000 registrerte katolikker, men de tilhører andre generasjon katolikker som er vokst opp her og som forlater det katolske livet. Det er vår store utfordring: at vi mister så mange i andre generasjon. Samtidig gir de ikke helt slipp. Det er som noen sa: De har omtrent samme forhold til Den katolske kirke som svenskene har til sin kirke, de går dit av og til, beholder visse ritualer ... Men de har ikke det katolske synet på hva det innebærer å leve som kristen. De har tilpasset seg den «svenske» holdningen til det å være religiøs.

Samtidig er det tegn til at flere unge voksne, etter fylte 20 år, prøver å ivareta sin tro. Og vi ser flere kall til preste- og ordenslivet. Det er vanskeligere med kvinnelige ordener, men dette gjelder nok over hele verden.

Pavens besøk i 2016

– Hvilke milepæler vil du trekke frem fra din 25-årige vandring som biskop?

– Den første er år 2000, da forholdet mellom staten og trossamfunnene endret seg. Den katolske kirke ble et registrert trossamfunn og kunne begynne å kreve inn kirkeavgifter gjennom skattesystemet. Det var en stor utfordring for oss å finne en måte å håndtere dette på, det var mange juridiske og politiske spørsmål som dukket opp, og det var en veldig turbulent tid. Folk var sinte for at «biskopen tar pengene våre». Det er fortsatt opptil tusen katolikker som forlater Kirken hvert år, men vi vokser også med noen tusen.

En annen milepæl er selvfølgelig pavens besøk i 2016. Det var også et økumenisk gjennombrudd. Det var tydelig hvor mye det betydde for Svenska kyrkan og for erkebiskop Antje Jackelén personlig at paven kom. Den gjensidige økumeniske tilliten har vokst med årene, og dette var høydepunktet.

Så vil jeg fremheve Newman-instituttet, som vokste frem rundt år 2000. Det var veldig viktig å få en filosofisk-teologisk høyskole akkurat i Uppsala, som også ble veldig godt mottatt blant ikke-katolikker. Og så kanoniseringen av Maria Elisabeth Hesselblad, en moderne svensk helgen. De hellige betyr veldig mye for folk, også for dem utenfor Kirken.

Vi må heller ikke glemme at vi har fått en stadig større skatt av katolsk litteratur på svensk, jeg vil for eksempel trekke frem Wilfrid Stinissen, som har påvirket mennesker med helt ulik bakgrunn.

Vi kan også se Ulf Ekmans konvertering som en milepæl. At mennesker med frikirkelig bakgrunn vender seg til Den katolske kirke, er noe nytt. Og stadig flere tidligere prester fra Svenska kyrkan har blitt ordinert, slik at vi får stadig flere gifte prester. Jeg er overrasket over hvor smertefritt dette har gått. Det har nesten ikke skapt noen gnisninger i menighetene.

Sosiale medier

– Noe som knapt fantes for 25 år siden, er sosiale medier. Hvordan ser du på deres velsignelse og forbannelse?

– Det er som med alt annet nytt. De kan brukes til evangelisering, men de kan også føre til at man blir sittende fast i skyttergravene. Noen gjør det, men jeg er likevel positivt overrasket over at så få vanlige katolikker er berørt av dette. De har neppe interesse av, eller tid til, å skrive noe særlig.

På den annen side hører jeg folk utenfra spørre: «Hva er det de egentlig driver med i Den katolske kirke?» De blir skrekkslagne når de ser katolikker bombardere hverandre med ukvemsord, og så tenker de at i dette selskapet har ikke jeg lyst til å havne.

Her ser vi hvor viktig det er at folk har en noenlunde velfungerende bønnerytme. I stedet for å ta frem datamaskinen, kunne de åpne Bibelen eller bønneboken og prøve å fordøye det som opprører dem.

«Jeg reagerer alltid når folk sier ‘jeg er tradisjonalist’ eller ‘jeg er progressiv’. Man overfører sine politiske merkelapper til Kirken. Det er aldri sunt.»

Polarisering

– Da jeg snakket med katolikker før dette intervjuet, kom de fleste av dem tilbake til ett tema: Hvordan kan man få bukt med den pågående polariseringen i Kirken, der «tradisjonelle» katolikker står mot de «liberale». Det er angrep på paven, det er opphetede debatter om den latinske messen og synet på LHBT-katolikker. Hvordan ser du på denne kløften innad i Kirken?

– Den er over hele verdenskirken, men noen land er mer berørte enn andre. USA, Tyskland, Polen... Man ser mer på det som splitter enn det som forener. Man blir styrket i sitt eget syn, fordi det settes i konflikt med et annet, og det kan være svært ødeleggende åndelig sett. Det vi savner mest, er åndelige veiledere for mennesker. Jeg kan spørre: «Har du en skriftefar, noen som kan hjelpe deg med å håndtere dette?» Altfor ofte er det veldig emosjonelt og tyder på en åndelig mangelsykdom. Det er dette synoden om synodalitet i stor grad bygger på, at folk har kunnet legge frem sine synspunkter i fred og ro, og prøve å forstå hverandre uten å gå i forsvarsposisjon. Det gjør det litt lettere å holde fast ved sitt eget grunnsyn, og samtidig forstå at andre tenker annerledes.

Kirkens tro

– Tror du det er en reell fare for splittelse i Kirken?

– Nei, men vi ser at folk forsvinner fra Kirken overalt i Europa og i hele den vestlige verden. Det kan henge sammen med at disse meningsforskjellene ofte er av politisk art, og at folk ikke ser at Kirkens tro er hevet over dette.

Jeg reagerer alltid når folk sier «jeg er tradisjonalist» eller «jeg er progressiv». Man overfører sine politiske merkelapper til Kirken. Det er aldri sunt. Samtidig: Hvis du kommer til Gävle og snakker med menighetsmedlemmer fra Eritrea ... de er sjelden berørt av dette, de følger ikke med på hva som blir sagt på nettet. Jeg vil ikke bagatellisere fenomenet, men mange har knapt tid til å gå i kirken. For da vil de ha bønn, stillhet og fellesskap over en kopp kaffe. Det finnes en gruppe som er veldig påvirket av dette, og som er blitt sittende fast i et politisk ordskifte.

–Synes du at Kirken burde gjøre noe med dette?

– Hele synoden om synodalitet er en måte å håndtere disse spørsmålene på. Man kan bygge bro over polariseringen ved å engasjere folk på ulike måter: i vårt katolske forum i den katolske menigheten St. Eugenia i Stockholm, i Caritas, i menighetene der folk med ulik bakgrunn kan samhandle. Jeg prøver å ikke bidra til uenigheter. Det er synd at det har gått så langt, for det sløses bort så mye energi som i stedet kunne vært brukt til evangelisering.

Kryssild

– I dag ser konservative på det nåværende pavedømmet som en venstreorientert kraft som vil utvanne Guds ord, mens venstreorienterte ser Vatikanet som en konservativ organisasjon som undertrykker homofile og kvinner. Hvordan kan Kirken manøvrere i denne kryssilden?

– Jeg pleier å si at Kirken er det hun alltid har vært: en mor med balstyrige barn. Noen ganger spør jeg folk: Hvilket pronomen bruker du om Kirken, den eller hun? Så lenge vi kan se Kirken som en mor, er det fortsatt håp. Hvis hun blir et «den», en institusjon, er man ute på dypt vann. Men man kan bli sint på en mor og ha overdrevne forventninger til henne.

– Hva har du sett på som din viktigste oppgave som biskop?

– Å hjelpe mennesker til å vokse inn i en levende tro på Kristus som forvandler livene deres. At de ser at de har et kall i Kirken i verden, at de har en egenverdi uansett hvem de er, at de aldri trenger å føle seg alene eller foraktet. At de forstår at spiritualiteten som er forankret i Kirkens konkrete liv, er svært viktig. Uten den risikerer man å gli bort.

Heller et fengsel

– En prest jeg snakket med, mente at du så diakonalt og karitativt arbeid som din viktigste oppgave. Du legger stor vekt på å tilbringe tid med de sårbare, å være fysisk til stede, men dette er et aspekt av arbeidet ditt som ikke er så synlig for omverdenen. Stemmer det, og er det i så fall bevisst?

– Jeg pleier å si at jeg synes det er vanskelig å være med på alt, men at jeg heller besøker et fengsel enn Slottet. En kristen ønsker å tjene, ønsker å gjøre noe for de fattige. Men vi ønsker ikke å reklamere for det. Vi gjør det litt i bakgrunnen. Den gruppen som vi kan kalle psykisk svake, ligger også mitt hjerte nær når det gjelder åndelig veiledning. De kan ofte oppleves som litt vanskelige i menighetene.

– Hvilket arbeid har gitt deg mest glede som biskop?

– Det meste. Ikke minst det å komme ut i menighetene og våre misjoner. Man møter alltid mennesker som gjør en glad. Ofte er det de som ikke blir sett eller hørt. Noen ganger blir de ikke lagt merke til i menighetene før de dør. De ydmyke og stille i landet. De finnes alltid. Overalt.

– På den andre siden, hvilket arbeid har skapt sorg og skuffelse for deg?

– De interne konfliktene, som en pågående konflikt i den eritreiske misjonen. Personlige konflikter. Når prester forlater oss. Det resulterer alltid i folk som står der og føler seg helt foreldreløse.

Diskusjonstemaer

– Da jeg konverterte i 1997, pleide de sekulære vennene mine å si: «Dere snakker hele tiden om sex i den katolske kirken.» Jeg kunne da enkelt svare: «Vi snakker nesten aldri om sex, men alle snakker med oss om sex.» Men det har endret seg. I dag snakkes det mye mer om seksualmoral, homofili, transpersoner og slike temaer. Er du enig i det, og i så fall hvorfor, tror du?

– Det kommer an på hva du mener med Kirken. Forkynnelsen har nesten ikke endret seg. Men fordi samfunnet er så fokusert på seksualitet, blir det sånn at folk spør hva Kirken mener om dette eller hint: abort, likekjønnet ekteskap, trans og kjønn. Noen mener at Kirken må være tydeligere, men jeg pleier å si at det er mer et spørsmål om individuell sjelesorg. Hvis man ikke vet noe særlig om Kirken, vet de fleste at hun er mot abort og likekjønnet ekteskap, så da behøver man kanskje ikke gjenta det hele tiden. Men det blir for enkelte bare enda en grunn til å krangle på nettet.

– Kvinnelige prester og nattverd for fraskilte er to andre hete diskusjonstemaer. Hva tror du vil skje i Kirken i disse spørsmålene i årene som kommer?

– Vi kan allerede se at Kirken har endret sin dialog. Den har blitt mer lydhør for andre og deres erfaringer uten å endre sin egen trosoverbevisning. En mor som har barn som velger andre veier - skal hun bare kjefte på dem, eller skal hun lytte og prøve å forstå, og si at min kjærlighet til deg forandrer seg ikke, men det gjør heller ikke mitt syn på hva som er rett og galt? Det er dette som ligger bak hele synodaliteten og pave Frans' tilnærming. Mange kritiserer paven for dette, men de har ikke forstått at han ikke har endret noe prinsipielt. Slik er det i Kirken, noen er den profetiske røsten som anklager andre for å ta feil, andre er mer moderlig lyttende til mennesker i nød. I adventstiden har vi både døperen Johannes og Maria. Og som biskop bør du prøve å forene disse to sidene.

Seks tette

Favoritthelgen: Jomfru Maria er selvfølgelig helt spesiell. Jeg vil også trekke frem Therese av Jesusbarnet som har betydd mye for meg.

Favorittbønn: Oj, nå ble jeg litt blank. Jeg prøver jo å leve i bønn ... Men da vil jeg si den stille, ordløse bønnen. Og den trenger man alltid, selv når man ber med ord.

Populærkultur: Det må bli detektivhistorier, hvis du trenger å lufte tankene. Og så handler det også om å finne det som er sant og ekte. Det skrev jeg nettopp om i forordet til Dorothy Sayers bok om kirkemøtet i Nikea; hun var både krimforfatter og teolog.

Undervurdert person i kirkehistorien: Det er mange. Jeg sier Den hellige Elisabeth av Treenigheten, ettersom treenigheten er viktig for mange.

Valg av orden, om du ikke var blitt karmelitt: Oj, nå er vi på gyngende grunn... Det har jeg faktisk aldri tenkt på! Jeg klarer ikke å svare på det. Det er jo et kall man ikke velger selv, slik man for eksempel velger et skjønnhetsprodukt.

Ukjent talent: Jeg liker å lage mat, selv om jeg nesten aldri har tid til det. Når det skjer, blir det ganske enkle greier, som risotto med litt av hvert.

«Hva gjør han her?»

– La oss se på din andre rolle i Kirken, den i Roma. Hvor mye av tiden din er du biskop og hvor mye er du kardinal?

– Kardinalembetet har begrenset med tid. Men det er ikke så lett å være kardinal, å fordele tiden sin. Egentlig skulle jeg vært i Roma to ganger i måneden for møter i Dikasteriet for biskoper, men det er jo umulig, så jeg avgir skriftlige uttalelser i stedet.

Det er litt morsomt hvordan man ser på en kardinal i Sverige. Jeg fikk to oppfordringer fra Roma: å informere Säkerhetspolisen om sikkerheten, og hoffet om at man som kardinal er en Eminense i den offisielle rangordningen. I en seremoniell sammenheng sto jeg foran statsminister Stefan Löfven, som sikkert lurte på «hva gjør han der her?»

Fant tonen med pave Frans

– Fortell om ditt personlige forhold til pave Frans. Det virker som om dere fant hverandre ganske raskt?

– Ja, jeg er selv overrasket over at han viste så stor interesse for meg og Sverige. At han valgte meg som kardinal var helt uventet – men han har en forkjærlighet for periferien. Jeg er ikke en som trenger meg på. Men han er alltid glad for å se meg, og jeg antar at han har en slags tillit til meg, siden han valgte meg til biskop-dikasteriet.

Han har også denne dype og inderlige kjærligheten til den fattige Jesus. Der føler jeg et åndelig fellesskap. Han har gitt stor plass til Den hellige Josef og har en forkjærlighet for nådebildet av den sovende Josef hos karmelittsøstrene i Buenos Aires. Har du sett det? Paven sier ofte at alle problemer han ikke har klart å løse i løpet av dagen, blir bønneemner han legger under det bildet. Josef fikk jo svar i drømmen. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for latinamerikansk spiritualitet. På den måten kan jeg føle et åndelig slektskap med ham.

– Hvorfor er denne spiritualiteten så tiltalende for deg?

– Det skyldes i stor grad at jeg er karmelitt. Vår Frue av Karmel har preget mye av den latinamerikanske fromheten. Det er også en veldig sosialt forankret spiritualitet du finner der. En enkel, glad og engasjert kristendom som man forsøker å bygge opp under, til tross for mye motstand og vanskeligheter. Årene jeg tilbrakte der har betydd mye for meg.

Forblir én familie

– La oss vende tilbake til fjorårets synode om synodalitet. Hvilken effekt tror du den vil ha på Kirken?

– Jeg tror ikke det blir noen synlige resultater. Men jeg håper at folk vil føle at vi er sammen som venner i Kirken, ikke som motstandere, at vi kan ha ulike meninger, men at vi forblir én familie besjelet av den samme troen, det samme håpet og den samme kjærligheten. Det vil ikke fjerne alle vanskeligheter, men kanskje vil det hjelpe Kirken til å bli et mer moderlig, åndelig og Kristus-sentrert fellesskap, der vi ser mer på det som forener enn det som adskiller oss. Men i vår tid ønsker vi jo umiddelbare resultater av alt.

– Jeg vil sitere noe du sa da du tiltrådte for 25 år siden: «Det finnes en hunger etter Gud i Sverige, det er det gode med sekulariseringen». Hvor ser du den sulten i dag?

– Vel ... Sult er fraværet eller savnet av noe. Hos mange gode mennesker ser man at de ikke helt riktig vet hva det er de lengter etter. Men de føler en mangel, en tomhet, en håpløshet fordi de innerst inne føler at ikke alt kan kjøpes, ikke alt kan løses med politikk. Samtidig finnes det fortsatt en ... jeg burde ikke si berøringsangst ... for det religiøse. Folk bruker heller ordet «åndelig» om alt fra stener til yoga og kvinnelige helgener. Kirkens stemme er en sped stemme i alle disse sammenhengene. Men kanskje er det nettopp dette noen søker, noen som ikke snakker med høy røst, men på en stille og ydmyk måte. Da kan det være en fordel å komme fra et kloster og ikke bli oppfattet som pågående. Det ble oppfattet som lettere, ikke minst i økumeniske sammenhenger. Og det er fortsatt vår utfordring å vise mennesker at evangeliet kan berøre dem. Det er lettere å møtes som venner enn om vi oppfattes som ideologiske motstandere.

Lydighet

– Hvordan ser din nærmeste fremtid ut, biskop Anders? Har du fått noen signaler fra paven?

– Ikke direkte fra ham. Men jeg har hørt fra andre at han pleier å la kardinaler bli litt lenger som biskoper. Jeg pleier å si at jeg i utgangspunktet står til hans disposisjon. Selvfølgelig ville jeg gjerne trukket meg tilbake til stillheten i klosteret de siste årene, men det er det andre som bestemmer. Det er noe som heter lydighet, selv om det ikke er så populært å snakke om det i dag. Men noen ganger er det viktig.

– Du har fortalt at navnet ditt som karmelitt er Broder Anders av Den hellige ånd. Hvordan har dette navnet påvirket din person og tro?

– Jeg har forsøkt å lytte til Den hellige ånds inspirasjon, selv om jeg ikke alltid har lykkes. Jeg har prøvd å vente, og ikke ta alle avgjørelser med en gang. Det er noen spørsmål man aldri kan løse, og det kan være veldig vanskelig fordi man forventer løsninger av en biskop. Men å tro på at Den hellige ånd kan gjøre det jeg selv ikke kan, det tror jeg er veldig viktig. Og samtidig prøve å få litt distanse til seg selv, slik at man ikke setter seg opp på sin egen høye hest (latter). Å innse sine begrensninger uten å bli deprimert. Jeg burde ha takket folk mer, vært mer oppmerksom. Da trenger du Den hellige ånd for at det ikke skal virke kunstig.

Tre ting

– Jeg har et siste spørsmål. Da du tiltrådte, sa du til meg at man alltid skal ha tre ting med seg på livets reise. Husker du hva det var?

– Nei.

– Nål, tråd og saks. For å sy sammen, reparere og klippe bort når det trengs. Har du hatt dem med deg?

– Ja, på en eller annen måte. Nål og tråd har jeg brukt ofte. Saksen er det kanskje verre med. Å kutte ut visse vaner og adferdsmønstre i livet er noe man må kjempe litt med. Johannes av Korset sa at vi har våre bindinger til følelser og ting og sysler, og broder Wilfrids gode råd var alltid å ha med en saks og klippe dem av. Det tror jeg man må lære seg på ny hele tiden.

Erik Helmerson er forfatter og lederskribent i avisen Dagens Nyheter. Dette intervjuet ble først publisert på svensk i Signum nr. 1/2024.

Intervjuet ble først publisert i St. Olav katolsk tidsskrift 1-2024.

Anders Arborelius

Født i 1949 i Sorengo i Sveits. Vokste opp i Lund sammen med sin bibliotekar-mor.

Konverterte til katolisismen i november 1969 i St Elisabeths kapell i Malmö. Gikk inn i karmelittklosteret i Norraby i 1971 og avla sine evige løfter i Brugge i Belgia i 1977. Presteviet 8. september 1979 i Malmö.

Cand.mag. i engelsk, spansk og tysk fra Lunds universitet. Teologi og filosofi i Brugge og ved Teresianum i Roma.

Ordinert til biskop 29. desember 1998 i St Eriks domkyrka i Stockholm. Motto: «In Laudem Gloriae» - Til Guds pris og ære. Den første katolske biskopen i Sverige av svensk opprinnelse siden reformasjonen på 1500-tallet.

Utnevnt til kardinal i 2017, som den første svensken noensinne. Tildelt basilikaen S. Maria degli Angeli e dei Martiri som sin titularkirke i Roma.

Medlem av Dikasteriet for presteskapet ved Den hellige stol, Dikasteriet for de orientalske kirker og Dikasteriet for fremme av kristen enhet. Medlem av Vatikanets økonomiske råd siden 2020. I juli 2022 utnevnte pave Frans ham til medlem av Bispedikasteriet.

Den 6. juni 2022 ble kardinal Arborelius i Sverige tildelt H.M. Kongens medalje, størrelse 12 i Serafimerordenens ordensbånd, for «betydningsfulle bidrag til svensk og internasjonalt kirkeliv».

Abonner gratis på St. Olav kirkeblad

Ønsker du å motta kirkebladet gratis i posten, må du registrere deg som abonnent på én av følgende måter:

Via dette skjemaet

Send en SMS til nr 969 43 490 med kodeord STOLAV etterfulgt av navn og adresse

Send E-post med navn og adresse til abonnement@katolsk.no