generalsekretær i Caritas Norge.
Pave Frans er borte. Hans liv og virke har vært preget av en dyp kjærlighet til menneskeheten – særlig til dem som lider mest. Han forlater en verden preget av uro og konflikt, men han etterlater seg også håp, inspirert av hans handlinger og ord.
Pave Frans var en utrettelig forkjemper for fred, forsoning og menneskelig verdighet. Valget av pavenavn, som er av stor symbolsk betydning, reflekterer dette. Da Jorge Mario Bergoglio, ble valgt til pave i 2013, tok han navnet Frans, etter helgenen fra Assissi som viet sitt liv til de fattige og til Guds skaperverk.
Paven hadde et utvidet syn på fredsarbeid. Alt henger sammen. Utover diplomati prioriterte han også interreligiøs dialog. At miljø- og klimakrisen må håndteres om freden skal vinne frem, var han tydelig på. På dette feltet har han gitt et av sitt mest oppsiktsvekkende bidrag.
Klima- og flyktningkrise
Pavens rundskriv Laudato Si’ (2015) ble et gjennombrudd i klimadebatten. Verket, som løftet frem de moralske, sosiale og åndelige dimensjonene ved klimakrisen, ga styrke til den globale klimabevegelsen. Det kom også på et helt riktig tidspunkt, i forkant av Parisavtalen samme år. At Laudato Si’ bidro til dette klimatoppmøtets suksess, er det bred enighet om.
Pavens første reise gikk til flyktningene på øyen Lampedusa. I møte med flyktningkrisen i Middelhavet og i Amerika, var pave Frans medmenneskelighetens og samvittighetens talerør. Migranter og flyktninger er ikke tall, men mennesker, var pavens budskap. Det var ikke bare ord, Frans besøkte flyktningleirer og tok imot familier i Vatikanet.
Diplomati og fredsarbeid
Ett av flere høydepunkter i pavens diplomatiske arbeid var gjennombruddet i gjenopprettelsen av diplomatiske relasjoner mellom USA og Cuba i 2014. Det ble oppnådd gjennom personlig dialog med president Barack Obama og Raúl Castro og fortrolige møter med Vatikanets utsendinger.
På hans eget kontinent, Sør-Amerika, viste Frans stort engasjement. Blant annet som mekler i konflikten mellom Nicolás Maduro og opposisjonen i Venezuela. Det i utgangspunktet oljerike landet lider av stor nød og fattigdom, men de fleste humanitære organisasjoner ble nektet tilgang. Den katolske kirke, med sin humanitære bevegelse, Caritas, var unntaket.
Også borgerkrigen i verdens yngste land, Sør-Sudan, opptok paven sterkt. Da lederne for de stridende partene, Salva Kiir og Riek Machar, møtte paven i Vatikanet i 2019, bøyde han seg ned og kysset føttene deres i en symbolsk oppfordring til forsoning. Vatikanet har spilt en viktig rolle som tilrettelegger for fredssamtaler i det konfliktherjede landet.
Pave Frans var også en brobygger mellom religioner. I en tid hvor religion ble brukt til å mobilisere til vold, fremholdt han troens evne til å samle. I 2019 ble felleserklæringen om menneskelig brorskap signert, et resultat av tett dialog med sjeik Ahmed al-Tayeb, stormuftien av al-Azhar. Erklæringen vil bli stående som en demonstrasjon på hva religiøse ledere kan oppnå når de møter hverandre med respekt og et gjensidig ønske om å forstå hverandre.
Arbeidet til siste slutt
Til tross for sin alvorlige helsetilstand arbeidet paven frem til sitt siste åndedrag. Hans siste besøk gikk til et fengsel i Roma. Han holdt også en meget kort audiens for den amerikanske visepresidenten, J.D. Vance, som konverterte til katolisismen i voksen alder. Det hvite hus og Vatikanet har nokså ulike beretninger om hva de snakket om. Sett i lys av pavens liv og virke er det liten grunn til å tvile på at det er Vatikanets gjenfortelling som er den mest korrekte: «Det var en meningsutveksling om den internasjonale situasjonen, spesielt med hensyn til land som er berørt av krig, politiske spenninger og vanskelige humanitære situasjoner, med særlig oppmerksomhet rettet mot migranter, flyktninger og de som er i fengsel.»
Dette er åpenbart ikke den amerikanske visepresidentens favorittsamtaleemner, men det er det han trenger å bli konfronterte med av sin åndelige leder. Slik sett er denne siste, korte audiensen en god påminnelse om hva vi mister ved pavens bortgang.
Vi må likevel tro at pavens eksempel i ord og handlinger vil overleve ham, og vi må håpe at den nye paven vil være i stand til å snakke sårbare menneskers og miljøets sak i møte med mektige ledere som setter sine egne interesser foran alt annet.
