Det første som skjedde da pave Frans ble valgt til pave, var at Kirken fikk ny relevans. Først ble Pavens fortid gransket av nidkjære journalister. Ikke bare hadde han vært en høy prelat i militærdiktaturets tid, men også jesuittenes provinsial. Formodningen var at han måtte ha viklet seg inn i uakseptable ting. Men de fant ingenting. Tvert imot, hele hans fortid var så presentabel som noens kunne bli: preget av et sterkt engasjement for de fattige, mot til å si ifra – ikke minst innad i Kirken – og evnen til å fatte seg presist og i korthet.
Pave Frans kjente de fattige, og de kjente ham. For mange var han det eneste håp de visste om, både i det han kunne gi dem og gjøre for dem.
HAN BLE HELLER IKKE den pave alle katolikker ønsket seg. Han hørte hverken hjemme på teologiens høyre eller venstre fløy. Som kardinal Anders Arborelius skriver i sine minneord om pave Frans: Han var bare katolsk, rett og slett. Her berører han også vår tids problem med Kirken. Det som er sagt eller skrevet som teologi, blir gjerne oppfattet ideologisk, også av tallrike katolikker.
Den som kjenner de fattige, vil bli berørt av deres savn og lidelser. Pave Frans kjente de fattige, og de kjente ham. For mange var han det eneste håp de visste om, både i det han kunne gi dem og gjøre for dem. Han kledte seg meget beskjedent, blant annet ved å bære – som han gjorde til siste slutt – et enkelt bispekors i sølv. Selv hadde han få behov. Han nektet å bo i Det apostoliske palass. Han kuttet i kuriegeistlighetens lønninger og fratok dem mange av de privilegier de nøt.
FRANS BLE EN PAVE med temperament. Det gjorde neppe hans liv enklere, men vi som er igjen skal være takknemlige. For han talte profetisk. Han kunne ty til harde ord om geistlige som bruker mansjettknapper, biskoper med gullkors og ringer med edle stener. For ham var de fattiges virkelige behov viktigere enn å bevare en kultur hvor de fattige kunne glede seg over å se vakre ting i bruk i kirken, mens de måtte gå sultne hjem.
Pave Frans næret ingen illusjoner om denne verdens ondskap, meget av dens handlingsfrihet gjort mulig av likegyldighet. Middelhavet kalte han «dødens hav», for å ta et eksempel. Han forstod den selvvalgte barnløshet i vår tid som tegn på viljeløshet og bekvemmelighet. Overgrepene mot mindreårige står i en særstilling, og gjorde hans pontifikat ekstra smertefullt. Hvordan kunne Kirkens betrodde medarbeidere gjøre seg skyldige i slike handlinger, og hvilken skade forårsaket de? Da tenkte han ikke først og fremst på Kirkens omdømme, men på dem som hadde vært utsatt for overgrep.
Hans vis å uttrykke seg på var overraskende, og hjalp mange som står troen fjernt til å forstå at Kirken i sin tradisjon, faktisk har noe å fare med.
PAVE FRANS henvendte seg gjerne i skrift og tale til sine troende, ja til alle mennesker av god vilje. I Laudato si, encyklikaen som nådde flest, beskriver han det skaptes verdighet. Samtidig advarer han mot økologiske synder. Det er menneskenes plikt å gjøre alt vi kan for å fremholde skapningens integritet. Han forbinder dette med sosiallærens betoning av de fattiges behov for beskyttelse, likeledes det ufødte liv og verdens urbefolkninger. Hans vis å uttrykke seg på var overraskende, og hjalp mange som står troen fjernt til å forstå at Kirken i sin tradisjon, faktisk har noe å fare med.
På spørsmål om de homofiles kår svarte han, «who am I to judge?». Det er et vanskelig utsagn å tolke. Sikkert er det at han ikke gav opp noe av læren om ekteskapet, men han gav ikke opp de homofile heller. Han har åpnet for en omfattende debatt ved å uttrykke seg vagt. – Homofiles livsform i pave Frans’ tankegang, er ikke ekteskap, men vennskap.
Vi – Norges katolikker – sørger over tapet av en far som har ledet oss og inspirert oss igjennom vanskelige tider. Vi ber for det forestående konklave, og vi ber for pave Frans.
I LIKHET MED JOHANNES XXIII, så pave Frans for seg en modernisering av hele Kirkens administrasjon og arbeidsmetoder. Prosessen kalte han synodalitet; han ville involvere kvinner og legfolk på praktisk talt alle nivåer. Prosessen har vært omfattende, og den fortsetter. Den 1. mars iår ble ordenssøsteren Raffaella Petrini innsatt som leder for Vatikanstatens governerat. Det finnes idag kvinner og legmenn i stillinger som tidligere utlukkende var bekledt av kardinaler.
Mange har oppfattet pave Frans som uforutsigbar. Vi bærer alle på vår egen tids og vårt bosteds fordommer, positive som negative. Han var ingen unntagelse: han var latinamerikaner og skeptisk til USAs hensikter, for å ta et eksempel. Kanskje ikke like uttalt for Ukraina i den pågående konflikt som vestlige ledere? Med sin erfaring fra fattigdommen i egen verdensdel ble nok de fattige en viktigere prioritering for ham enn for eksempel for pave Johannes Paul II. Slik har han nok irritert endel mennesker i Vesten. Jeg vil imidlertid tro at han har gledet flere.
FRANS BEGYNTE sin pavegjerning med å gjøre den katolske tro relevant. Det har han fortsatt med. Han kviet seg ikke for å uttrykke sin misnøye og irritasjon når han mente det var krevet, men han var minst like spontan når det gjaldt de ting som gledet ham. Alltid, når han talte, ble han lyttet til.
Vi – Norges katolikker – sørger over tapet av en far som har ledet oss og inspirert oss igjennom vanskelige tider. Vi ber for det forestående konklave, og vi ber for pave Frans.
Biskop Bernt Eidsvig, can.reg.
Oslo, 21. april 2025
Les mer
