Corpus Christi: I Jesu legeme og blod blir vi forlovet med Ham

BRUDGOMMEN: Ved å rekke oss vinen stiller Jesus oss et spørsmål. Fra maleriet «Eukaristien» av søster Dana Benedicta Pawlowicz.

En jødisk bryllupsskikk lar oss se både kommunionen og dommedag i et nytt lys.

Tekst og foto: Linda Therese Utstøl

– I vår tid er det ingen selvfølge å gi sitt liv, sier søster Dana Benedicta Pawlowicz som er dominikanerinne og kunstner.

I maleriet «Eukaristi» demonstrerer hun hvor essensielt offer er i en kjærlighetsreligion. Hun viser hvordan inkarnasjonen, Jesu legeme og blod, helliggjør vår fysiske virkelighet.

– Vi trenger å oppleve kjærligheten. Vi trenger å se Jesus på korset, høre og se Ham i brødet som brytes og smake vinen i kalken og nattverdsbrødet.

Hva er Corpus Christi?

Festen for Kristi legeme og blod har vært feiret siden 1200-tallet, på en Den salige Juliana av Mont Cornillon (av Liège) (1193-1258) sitt initiativ. Jenta ble foreldreløs som 5-åring og plassert hos augustinerkanonissene på Mont Cornillon. Hun tilbrakte mye tid på klosterbiblioteket, og ble særlig grepet av skriftene til Augustin og Bernhard av Clairvaux. Hun elsket å være i bønn foran tabernakelet og det sies at i sin mystiske forening med Kristus kunne hun med en gang merke om sakramentet var tilstedte eller ikke. I visjoner viste Kristus henne at det manglet en fest for Herrens hellige legeme i kirkeåret. I 1246 ble det bestemt at det skulle holdes Kristi Legemsfest for bispedømme Liège. I 1261 foreskrev pave Urban IV Kristi Legemsfest, 60 dager etter påske, for hele Kirken, etter å ha opplevd sakramentsunderet i Bolsena. Etter at Det annet Vatikankonsil åpnet for kommunion under begge skikkelser (brød og vin) heter Kristi Legemsfest nå Festen for Kristi Legeme og Blod.

Skjærtorsdag er den egentlige festdagen for Alterets hellige sakrament. Men den dagen er Kirken grepet av sorgen over Kristi lidelse, derfor har Kirken valgt en bedre dag. Feiringen er lagt til en torsdag for å vise sammenhengen med skjærtorsdag. I ikke-katolske land, som Norge, blir festen gjerne feiret søndagen etter. I år feirer vi Corpus Kristi søndag 2. juni.

Les mer om Corpus Christi (Festen for Kristi legeme og blod)

BRUDEMYSTIKK: Maleriet «Eukaristi»
inviterer oss til å se på nattverden som en forlovelse.

Eukaristi – Å høre Jesus

På maleriet til sr. Dana ser man Kristus med kalken, som slettes ikke er noe uvanlig motiv. Men i dette bildet er kalken malt slik at man kan se vinen som bys frem. Vi blir invitert. Og utsnittet illustrerer at Jesus er veldig nærme.

Det nærmest glitrer i sr. Danas øyne da jeg spør henne om hva eukaristien har betydd i hennes eget trosliv. Hun indikerer at om hun først begynner å snakke om det, vil hun ikke kunne stoppe. Men så skjer det motsatte. Det oppstår en lang stillhet som helt åpenbart er fylt av en så sterk glede at den er vanskelig å beskrive med ord.

– Selv om jeg har sagt ja til dette intervjuet, føler jeg nå at det blir rart å snakke om det. Eukaristien er så intim. Det er så mye mellom sjel og Kristus som burde forbli bare mellom de to.

Det hun kan dele, er sin erfaring av å høre Jesus. For de fleste er det mer nærliggende å tenke på å se Jesus, når vi sakker om kommunionen. Hostiet og kalken blir holdt høyt opp slik at hele menigheten skal se Kristus til stede i brødet og vinen.

Sr. Dana forteller at når hun står nærme nok til å høre presten bryte hostien gir det en sterk gjenklang i hennes indre.

– Det er som om noe brekker inni meg også. Det er på en måte den eneste gangen vi virkelig kan høre Kristus, sier hun.

– Den lyden er helt reelt. I den lyden gir han sitt liv fullstendig. Hver gang jeg hører den, lærer jeg det på nytt.

Hun forteller at det å høre den lyden gir henne et sterkt ønske om å gi sitt eget liv, og gjøre seg mottakelig nok til å lære fra Kristus hva det vil si.

Forlovelseskalken

Å trenge dypere inn i nattverdens mysterium er en viktig del av sr. Danas virke som kunstner. Ved å male finner hun et språk som kan peke på det vidunderlige som skjer i eukaristien, og det gir henne en passende måte å dele sitt møte med Jesus med andre. Kunsten gir henne også en anledning til å dele den bibelske konteksten både for maleriet «Eukaristien» og selve sakramentet.

– I jødisk bryllupsskikk ble både forlovelsen og bryllupet stadfestet av vin, forteller hun.

En ung mann som ønsker å gifte seg, går til sin utvalgte med en kalk vin for å se om hun vil drikke. Vinen representerer livet hans, som han vil gi til henne. Om hun drikker betyr det at hun er villig til å motta denne gaven, og sier på sin side at hun er villig til å gjøre det samme.

Sr. Dana forteller at de ikke umiddelbart flytter sammen etter å ha inngått dette løftet, men lever en tid i separasjon, hvor deres trofasthet blir satt på prøve.

– Det kunne ta 1, 2, noen ganger 3 år før det endelige bryllpet fant sted, sier sr. Dana.

I løpet av denne tiden skulle brudgommen reise tilbake til sin far slik som i historien om Isak. Han skulle bygge et hus for sin brud, sette alt i stand og få råd fra sin far.

– Når faren så at alt var slik det skulle være, ville faren si: – nå kan du dra å hente din brud. Dette er en parallell til «Men den dagen eller timen kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen.» (Mark. 13, 32)

Bryllup i himmelen

Brudgommens prosesjon dro ofte ut om natten, med fakler over fjellet slik vi leser om i høysangen, bemerker sr. Dana. At frelseren kommer som en tyv om natten handler ikke om en hard dommer som skal ta oss på fersken mens vi minst venter det. Det handler om en brudgom som drar så fort alt er satt i stand, fordi han ikke kan vente med å være hos oss.

– Når de da endelig kommer sammen kan de drikke av vinranken på bryllupsfesten. Vinen gir liv og glede, og nå kunne deres glede bli full og hel, og de kunne være sammen for alltid. Vi kan også ta det valget hver gang vi går til messe.

GI ALT: Søster Dana Benedicta Pawlowicz ga opp kunsten da hun kom tilbake til Kirken, nå er det hennes kjærlighetsspråk. Les mer om hennes trosreise i dette intervjuet: En motvillig kunstner.

Sr. Dana har malt kalken og hendene til Jesus veldig realistisk, mens resten av skikkelsen er inspirert av ikoner. Å blande språk på denne måten er ikke så vanlig, men det måtte til for å finne det rette uttrykket, sier hun. Kristus er konge og Gud, samtidig viser hendene det dypt personlige og relasjonelle.

– Jeg har kjent det selv, at Kristus kommer med kalken til meg, viser meg vinen og sier at den også er for meg. Ved sitt offer gir han sitt liv for mine synder, men kalken er samtidig en bekreftelse på forelskelse.

Det begynner med en forelskelse, og ut fra den vokser det en stor kjærlighet som til slutt kan gi sitt liv for andre, forteller hun. For sr. Dana gjorde dette bakteppe at skjønnheten ved nattverden trådte enda tydeligere frem, og hun håper andre også skal dele den samme opplevelsen. Ved å rekke oss vinen stiller Jesus oss et spørsmål.

– I nattverden finnes en parallell til Marias evige ja til Gud, som utslettet Evas evige nei, sier hun.

OFFER: I å elske ligger en utfordring om troskap.

Offer som kjærlighet

Når sr. Dana maler Jesus bruker hun ofte likkledet i Torino som utgangspunkt, der ser hun noe som på mystisk vis viser henne alt. Men hun inspireres også av andre kunstnere, filmer eller personer hun møter. Det var fullstendig hjerteskjærende for henne og se Jesus-skikkelsen i «The Passion of the Christ», hvor han er så mishandlet at det ser ut som om øynene hans skal falle ut.

– Jesus som dør på korset sier ikke «Se, så mye jeg lider», men heller «Se, jeg gjør alle ting nye» (Åp 21, 5). Det får meg til å tenke på hvordan vi, hvis vi forener vår lidelse med Kristus, også kan gjøre tingene nye.

– Gud ga ikke sitt liv for oss for å hovere. Det var helt naturlig for Gud å gi sitt liv til sin brud.

For katolikker er dette det vakreste som finnes, men sr. Dana tror også at dette er grunnen til at så mange sier nei til Jesus.

– Jeg tror folk blir redde og ikke er klare for, eller vil, gi sitt liv.

Selv utfordres sr. Dana av dette hver dag.

– Ofte tenker jeg «jeg orker ikke mer» eller «jeg vil ikke», sier hun og ler hjertelig av seg selv. Når hun får tenkt seg om, gir hun på nytt sitt ja, men det hjelper å konkret erfare Guds kjærlighet gjennom Bibelen, sakramentene, kunst eller på andre måter.

– Hvis noen sier «jeg elsker deg» er det nesten som å se en fin farge. Den flyter over og du vet ikke helt hvor den befinner seg. Men så snart du må gå ut med søpla når det regner, får kjærligheten en konkret form. Slik er også korset.

I kalken sett i lys av det jødiske forlovelsesritualet konfronteres vi med et valg, vil vi være trofaste og gi vårt liv, eller lunkne, og til slutt kalde? – Vi kan godt synge «Korset vil jeg aldri svikte», men hvis vi ikke virkelig elsker er det bare tomme ord.