Mer aktiv livshjelp, ikke aktiv dødshjelp
OMSORG: Ofte ser vi at det er bekymringer, angst og uro som er den største utfordringen når livet går mot slutten.
LIVETS SLUTT: Vi vet at det finnes mulighet for lindring, livshjelp og mening helt til det siste når det skapes gode rammevilkår for dette. Man kan leve meningsfulle dager selv om man er uhelbredelig syk.
Tekst: Solveig Øiestad, generalsekretær i Fransiskushjelpen
«En dag skal vi dø. Men alle andre dager skal vi leve», skrev den svenske dramatikeren og forfatteren Per Olof Enquist.
Det var nok ikke debatten om aktiv dødshjelp han siktet til, men ordene hans gir mening også med det som bakteppe.
I Fransiskushjelpen gir vi lindrende behandling og omsorg til alvorlig syke pasienter med kort forventet levetid, i eget hjem. Det har vi gjort siden 1977, og vi har en svært erfaren stab som alle har palliasjon som sitt fagfelt.
Den siste tiden har debatten om aktiv dødshjelp gått i ulike medier. Lege Morten Horn skriver i Aftenposten 27. mai: «Årlig blir tusener av nordmenn og deres pårørende overrasket over hvor verdig og godt lindret døden kan være dersom man får profesjonell hjelp og omsorg, og om det legges gode planer.» Det er våre pasienter Horn snakker om, og vi har samme erfaring som ham.
Frykt i møte med døden
Mennesker som har en alvorlig sykdom, frykter ofte smerter og tap av kontroll senere i sykdomsforløpet. Det er forståelig at man i et forsøk på å kontrollere frykten over hva som kanskje kommer kan tenke at aktiv dødshjelp er et alternativ. Vi håper at våre erfaringer gjennom nesten femti år med lindrende behandling kan nyansere bildet og gi håp.
Det er for eksempel en gjengs misforståelse at det å dø handler om å ha smerter. Smerter som skyldes sykdom kan behandles på ulike måter, og i Norge er vi heldige som har tilgang på medisiner som gir god lindring. Ofte ser vi at det er bekymringer, angst og uro som er den største utfordringen når livet går mot slutten. Da er det ikke alltid medisin alene som er løsningen, men det å skape trygge rammer rundt den det gjelder, med nærvær og eksistensielle samtaler. Helsepersonell, en praktisk filosof, imam eller prest kan bidra til å lindre den indre uroen.
Vi som jobber tett på døden opplever daglig fine øyeblikk, vi ser nære og gode relasjoner og viktige samtaler som blir tatt. Det er krevende å være syk, og det er krevende å ta vare på en som er syk og skal dø. Pårørende har en viktig rolle, og må få mulighet til avlastning og støtte slik at de kan stå i omsorgssituasjoner så lenge det trengs.
Vi vet at det finnes mulighet for lindring, livshjelp og mening helt til det siste når det skapes gode rammevilkår for dette. Man kan leve meningsfulle dager selv om man er uhelbredelig syk.
Å bevare håp
Vårt fagfelt, palliasjon, handler om nettopp livshjelp og håp til det siste. Håpet vil endre seg underveis i et sykdomsforløp. Når det ikke lenger handler om at man kan bli bedre av sykdommen, kan det være å få oppleve en nær venns bursdag en siste gang, eller å få møte barnebarnet som snart skal bli født. Noen håper på en siste jul med sine nærmeste, mens håpet for andre igjen dreier seg om å få en smertefri kveld i sin egen stue, sammen med familiehunden.
Selv om tidsperspektivet på håpet er annerledes for en som er uhelbredelig syk, er det vår jobb som helsepersonell å sørge for at man allikevel kan oppleve håp.
I dagens samfunn har vi stor kontroll over eget liv, men døden er ikke en del av dette. Uansett hvor syk man måtte bli er livet ukrenkelig og alle mennesker har en iboende verdighet.
I Fransiskushjelpen ønsker vi gjerne en debatt om døden velkommen, men kanskje bør denne handle mer om hvorfor vi i så liten grad klarer å forholde oss til sykdom og død som en naturlig del av livet. Vi sier nei til aktiv dødshjelp, og ja til helhetlig og god pleie og lindring til det siste.
Denne kronikken ble trykket i Vårt Land 3. juni 2024. Den kan også leses på Fransiskushjelpen sin sider.
Les mer