Da Jesus var kommet over til den andre siden igjen [med båten], samlet det seg en stor folkemengde hos ham. Mens han var nede ved sjøen, kom en av synagogeforstanderne; han het Jairus. Da han fikk se Jesus, kastet han seg ned for føttene hans og bønnfalt ham: «Min lille datter holder på å dø. Kom og legg hendene på henne så hun kan bli frisk og få leve.» Jesus gikk med ham, fulgt av en stor folkemengde som trengte seg inn på ham. Det var en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. […]
Her følger alt det pave Frans sa før angelusbønnen:
Kjære brødre og søstre, god søndag!
I dag forteller evangeliet om to undre som ser ut til å være flettet i hop. Mens Jesus er på vei hjem til Jairus, en av synagogeforstanderne på grunn av hans alvorlig syke datter, dukker det underveis opp en kvinne med stadige blødninger. Hun rører ved kappen hans, og han stanser for å helbrede henne. I mellomtiden kommer det melding om at Jairus’ datter er død, men Jesus fortsetter likevel å gå, kommer til huset, går inn på jentas rom, tar henne i hånden og reiser henne opp, og bringer henne tilbake til livet (jf. Mark 5,21–43). To undere: en helbredelse og en oppvekkelse.
Ingen berøringsangst
Disse to helbredelsene blir som en eneste fortelling. Begge skjer gjennom fysisk kontakt. For kvinnen rører ved Jesu kappe, og Jesu tar jenta i hånden. Hvorfor er det viktig er disse «berøringene» viktige? Fordi disse to kvinnene – den ene fordi hun har blødninger og den andre fordi hun er død – blir betraktet som urene, og kan derfor ikke komme i fysisk kontakt med noen. Men Jesus derimot lar seg berøre og er ikke redd for å bli berørt. Allerede før han helbreder dem fysisk utfordrer han en feilaktig religiøs oppfattelse, som går ut på at Gud skiller de rene fra de urene. Men Gud foretar ikke en slik adskillelse, for vi er alle hans barn, og urenhet skyldes ikke mat, sykdom og heller ikke død. Urenhet skyldes et urent hjerte.
Gud hjelper oss opp
Så la oss lære dette: Verken fysiske og åndelige sykdommer, sjelelige sår eller knugende situasjoner, selv ikke synd, får Gud til å holde seg på avstand. Gud skammer seg ikke over oss, Gud dømmer oss ikke; tvert imot nærmer han seg for å la oss røre ved ham og for å røre ved oss, og han reiser oss alltid opp fra døden. Han tar oss alltid i hånden for å si oss: Datter, sønn, stå opp! (jf. Mark 5,41), gå, fortsett framover! «Herre, jeg er en synder» – «Fortsett framover, jeg ble synd for deg, for å frelse deg.» – «Men du, Herre, er ingen synder» – «Nei, men jeg har lidd under alle følgene av synd for å frelse deg.» Dette er skjønt!
Båsmentalitet?
La oss legge oss dette bildet, som Jesus gir oss, på hjertet: Gud er en som tar deg i hånden og reiser deg opp, en som lar seg bli berørt av din smerte og som berører deg for å helbrede deg og gi deg livet tilbake. Han diskriminerer ingen, for han elsker alle.
Og da kan vi spørre oss: Tror vi at Gud er slik? Lar vi oss bli berørt av Herren, av hans ord, av hans kjærlighet? Går vi inn i relasjoner med våre søsken og rekker dem en hjelpende hånd for å reise dem opp? Eller holder vi oss på avstand og setter merkelapp på mennesker etter smak og behag? Vi setter merkelapp på mennesker. Jeg vil stille dere et spørsmål: Gud, Herren Jesus, setter han merkelapp på mennesker? Hver enkelt kan svare. Setter Gud merkelapp på mennesker? Og jeg da, setter jeg stadig merkelapp på mennesker?
Brødre og søstre, la oss se til Guds hjerte, for at Kirken og samfunnet ikke skal stenge noen ute, ikke behandle noen som «urene», for at hver enkelt, med sin egen historie, kan bli tatt imot og elsket uten merkelapper, uten fordommer og uten adjektiver.
Bønn
La oss be til Maria om at hun, som er Ømhetens mor, må gå i forbønn for oss og for hele verden.
