Det gir alltid en helt spesiell følelse å være i Israel og Palestina, Det hellige land. Uansett om jeg går går på Via Dolorosa, i andre bibelske fotspor, eller bare tenker på at gatene jeg vandrer langs nærmest har endeløse lag med historie, er resultatet en slags sitring i kroppen.
Tekst: Ingrid Rosendorf Joys
Foto og video: Hans Olav Arnesen
Denne gangen er det imidlertid ikke helt det samme. Kanskje skyldes det de relativt «tomme» gatene? De sedvanlige flokkene med turister og pilegrimer ser jeg lite til. Den israelske befolkningen er traumatisert etter terrorangrepet 7. oktober, og det påvirker stemningen i Jerusalem. Vissheten om at ikke langt unna, på Gaza, finnes det over to millioner mennesker som lever i frykt for sine liv og som mangler husly, mat og medisiner overskygger begeistringen over å befinne seg i Det hellige land.
Video med refleksjoner fra Ingrid om kontrasten mellom (veldig) rolige Jerusalem og Gaza
Caritas Norge, hvor jeg er generalsekretær, støtter befolkningen på Gaza gjennom våre partnere Catholic Relief Service (CRS) og Caritas Jerusalem (CJ). Organisasjonene er del av den samme familien av katolske hjelpeorganisasjoner, Caritas Internationalis. CRS har vært tilstede på Gaza, så vel som Vestbredden, siden 1961. De er godt skikket til å hjelpe til. Caritas Jerusalem ble opprettet ved seksdagers krigen i 1967. Organisasjonen drives av lokale ansatte, og er vår hovedpartner.
Målet for reisen var å nå Gaza, slik at jeg med egne øyne kunne se hvordan hjelpearbeidet vi støtter, fungerer i praksis. Da vi reiste var vi klar over at det ikke var mulig å komme seg inn via Egypt, men vi hadde et håp om at det ville la seg gjøre å nå reisemålet gjennom noen nyåpnede korridorer i nord. Det gikk dessverre ikke, men vi fikk en grundig gjennomgang av situasjonen og de mange utfordringene som både befolkningen og hjelpeorganisasjonene står ovenfor.
Oppfinnsomme og tilpasningsdyktige
Sett fra Norge kan situasjonen på Gaza fremstå som nokså statisk. Slik er det ikke sett fra bakken. Omstendighetene endrer seg hele tiden, og både befolkningen og Caritas må hele tiden tilpasse seg. Bevegelsesrommet er bestandig innskrenket. Hvor man kan operere til en gitt tid, dikteres av militæroperasjonene og israelske sperringer. Da jeg var i Palestina var grenseovergangen til Egypt stengt. Et par nye overganger var imidlertid åpnet i nord. Så måtte vi flytte hovedkvarteret for hjelpearbeidet til den nordlige delen av Gaza. Det er ikke bare organisasjonene som må flytte på seg, også de ansatte må stadig vekk bytte bosted, simpelthen fordi boliger blir bombet.
Lokalbefolkningen er også tvunget til å bli oppfinnsomme. Og det er de. Eksempelvis blir pappkartongene fra hjelpesendinger tatt i bruk som liggeunderlag. Fallskjermene fra flydroppene, som Caritas har kritisert fordi de er dyre og ineffektive, blir brukt som improviserte tak og telt.
Telt har Caritas for øvrig mengder av, men vi får dem dessverre ikke inn i Gaza. Forklaringen er at det israelske forsvaret mener aluminiumsstengene kan brukes til militære formål av Hamas.
Situasjonen på Vestbredden
I mediene havner Vestbredden i skyggen av den humanitære katastrofen på Gaza. Det forstår jeg. Likevel er det er viktig ikke å miste den stadig mer kritiske situasjonen på Vestbredden av syne. Palestinerne på Vestbredden har i mange år hatt problemer med begrenset bevegelsesfrihet, manglende borgerrettigheter og ekstreme bosettere, som driver dem bort fra eiendommene sine.
Disse problemene er der fortsatt, og de er blitt langt verre siden Hamas’ terrorangrep 7. oktober 2023. I tillegg har de fått en rekke nye problemer: Mest urovekkende er at hundretusenvis av familier har mistet inntekten. Dette har skjedd dels fordi de fleste palestinere som arbeidet i Israel, ikke har hatt mulighet til det de siste åtte månedene, dels fordi israelerne har frosset de palestinske selvstyremyndighetenes skatteinntekter. Da får ikke offentlig ansatte lønn. Og til sist fordi den dramatiske nedgangen i turisme har hatt en ødeleggende effekt på palestinsk næringsliv. Nedgangen rammer også israelerne, men palestinerne er langt mer avhengige av turistinntektene.
HINDRER VEKST: Ingrid Rosendorf Joys (generalsekretær i Caritas Norge) og Anton Afsar (generalsekretær i Caritas Jerusalem). Sikkerhetsmuren går tvers igjennom åkeren. Å reise rundt er i blant umulig, andre ganger særdeles tidkrevende.
Må dyrke landet for ikke å miste det
For palestinerne er det viktig å dyrke landet. Ikke bare for avlingenes egen skyld, men også fordi de kan miste jorden om den ikke brukes. Det høres ut som et enkelt krav å innfri, men fullt så tilforlatelig er det ikke når deler av eiendommen befinner seg på «feil» side av sikkerhetsmuren mellom israelske og palestinske territorier. I verste fall kan det bety at man slett ikke kommer seg til eiendommen på andre siden. I beste fall betyr det at en kort spasertur, blir til en lang og besværlig reise.
Caritas Jerusalem, med støtte fra Caritas Norge, har en rekke såkalte landrehabiliteringsprosjekter. Et kvinneledet drivhusprosjekt sørger for at familiene får avlinger til eget bruk og salg. I tillegg brukes jorden, slik at den ikke kan eksproprieres. Andre steder hjelper Caritas Jerusalem til med å restaurere gamle terrasser, gjerder og historiske konstruksjoner på åkrene. Det er en vei utenom bygningsrestriksjonene, som gjør det særdeles vanskelig å få godkjent nye byggeprosjekter.
Caritas Jerusalem bidrar også med å fylle mange av funksjonene som en palestinsk velferdsstat ville dekket, dersom den eksisterte. Apotektjenester, legehjelp og dagtilbud til vanskeligstilte barn er blant tilbudene.
KONKRET HANDLING I den siste kristne landsbyen i Palestina, har man rehabilitert et hus fra Jesu tid. Caritas Jerusalem bidrar også til å sørge for å veie opp for manglene ved det offentlige helsevesenet og bidrar til å drifte en lokal radiokanal.
Den siste kristne landsbyen
Presset på den palestinske befolkningen er brutalt. For mange i den kristne minoriteten blir det for mye. Mange kristne palestinere emigrerer. Jevnt over har de høyere utdanning enn den gjennomsnittlige palestiner, noe som gjør mulighetene for å flytte fra vanskelighetene større.
Caritas Jerusalem har som mål å gjøre noe med det. I den siste kristne landsbyen i Taybeh har de flere prosjekter som dekker mer enn befolkningens mest grunnleggende behov: De bidrar også til driften av en radiostasjon.
Landsbyen Taybeh er nevnt i evangeliene, og den lokale befolkningen er stolte av det. Jesus og disiplene stoppet her på veien til Jerusalem. Flere kristne trosretninger hører hjemme i Taybeh, inkludert katolikker. Den katolske skolen er den største. Flere kjenner kanskje også igjen lansbynavnet fra det lokale bryggeriet; den eneste palestinske ølprodusenten har nemlig sitt hjem i denne landsbyen.
Møtet med patriark Pizzaballa
Jeg fikk også æren av å møte Den katolske kirkes øverste leder i Det hellige land, kardinal og patriark Pizzaballa. Patriarken gjorde det klart at han mente dette ikke var tiden for de store konferansene og interreligiøse dialogene, men snarere en tid for handling. Ved å vise nestekjærlighet i praksis, eksempelvis med slike konkrete prosjekter som Caritas driver, kan man oppnå noe. De store samtalene må vente til man har fred, eller i hvert fall våpenhvile.
Kardinalen svarte også på spørsmål jeg hadde med fra Oslo katolske bispedømme. De kan du se i videoen nedenfor.
Intervju med Jerusalems latinske patriark Pizzaballa
Ett annet eksempel på hvordan Den katolske kirke bidrar med slike konkrete handlinger, fremfor store ord, er salesianerklosteret i Cremisan utenfor Beit Jala. De dekker mange av behovene vi har vært inne på tidligere, og driver både barnehage og skole, men også et annet ganske så vesentlig behov: rekreasjon. De store områdene de har rehabilitert, er et av de få stedene hvor det er mulig for trangbodde palestinske familier, med begrenset bevegelsesfrihet, å kunne dra på en familieutflukt i det fri. Det er slett ikke uviktig.
Salesianernonnen Vartohi Melkon har følgende budskap til norske katolikker: «Veien foran oss er lang, men drømmene våre er uten grenser. Utfordringene vi møter er farefulle, men våre ambisjoner er grenseløse. Vanskelighetene vi står ovenfor er talløse, men vår tillit til Herren er uendelig».
TILBYR SJELENS RO: Salesianernonnen, Vartohi Melkon, foran det rehabiliterte området som innbyggerne i Beit Jala, og omegn kan bruke til rekreasjon.
Tid for nestekjærlighet
Skal det bli varig fred, er det nødvendig å dekke den israelske befolkningens behov for sikkerhet. Terrorangrepet 7. oktober 2023 rystet den israelske befolkningen. Det er likevel liten tvil om den israelske regjeringens politikk på Vestbredden bidrar til mindre, ikke mer, sikkerhet for israelerne. Å frata palestinske forsørgere muligheten til å ta vare på familiene sine, og å gi bosetterne friere tøyler, bidrar ikke til fred. Snarere tvert om.
Situasjonen på Vestbredden er svært alvorlig. Det var en rekke brutale hendelser med flere drepte under mitt opphold der. Selv i gamlebyen i Jerusalem ble en butikkeier skutt av en israelsk soldat i sivil.
Vi må gjøre alt vi kan for å hjelpe til på Gaza. Situasjonen er katastrofal. Vi må samtidig klare å vie oppmerksomhet til den stadig mer kritiske situasjonen på Vestbredden. Her trengs det handling og nestekjærlighet i praksis, slik patriark Pizzaballa tar til orde for. Caritas bidrar til det, med deres hjelp.
NESTEKJÆRLIGHET: «Her trengs det handling og nestekjærlighet i praksis, slik patriark Pizzaballa tar til orde for. Caritas bidrar til det, med deres hjelp», skriver generalsekretær i Caritas Norge Ingrid Joys.
Les mer:
- Gravriddernes Stormester ser utfordringer og håp for Det hellige land
- Sognepresten i Gaza forteller om kristnes livsforhold
- Refleksjoner fra Det hellige land
- Støtt Caritas' hjelpeinnsats i Det hellige land