Publisert 19. august 2024
|
Oppdatert 19. august 2024
Bilde
LEVENDE BRØD:Jesu ord overrasker oss. La det føre til undering og takknemlighet. Maleri: «The Holy Communion of the Blessed Frederick of Regensburg» av Jan van den Hoecke (1611-1652). Wikimedia Commons.
«Himmelbrødet «er mer enn nødvendig for oss, for det stiller den sult etter håp, sannhet og frelse, som vi alle kjenner.»
Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er mitt kjøtt, som jeg gir til liv for verden.» Nå ble det en strid mellom jødene, og de sa: «Hvordan kan han gi oss sitt kjøtt å spise?» […]
Her følger alt det pave Frans sa før angelusbønnen:
Kjære brødre og søstre, god dag!
I dag taler evangeliet til oss om Jesus som i all enkelhet sier: «Jeg er det levende brød» (Joh 6,51). Overfor folkemengden identifiserer Guds Sønn seg med det vanligste og mest dagligdagse næringsmiddelet, nemlig brød: «Jeg er det levende brød». Blant tilhørerne er det noen som gir seg til å diskutere (jf. vers 52): Hvordan kan Jesus gi oss sitt eget kjøtt å spise? Også vi i dag stiller oss dette spørsmålet, men med undring og takknemlighet. Her har vi to grunnholdninger som vi kan reflektere over: undring over og takknemlighet for eukaristiens under.
Undring
For det første undring, for Jesus ord overrasker oss. Men Jesus overrasker oss alltid. Også i dag, i livet til hver enkelt av oss, overrasker Jesus oss stadig. Brødet fra himmelen er en gave som overgår enhver forventning. De som ikke fatter Jesu stil forblir mistenksomme: Tilsynelatende er det umulig, ja til og med umenneskelig, å spise en annens kjøtt (jf. vers 54). Men kjøtt og blod er Frelserens menneskelighet, selve hans liv som tilbys oss som næring for vårt liv.
Takknemlighet
Og dette bringer oss til andre grunnholdningen: takknemlighet – den første var undring, nå takknemlighet –, for vi erkjenner Jesus der han gjør seg nærværende for oss og med oss. Han blir brød for oss. «Den som spiser mitt kjøtt blir i meg og jeg i ham» (jf. vers 56). Den salvede, det sanne menneske, vet godt at man må spise for å kunne leve. Men han vet også at dette ikke er nok. Etter å ha mangfoldiggjort det jordiske brødet (jf. Joh 6,1–14) gjør han i stand en enda større gave: Han selv blir sann mat og sann drikk (jf. vers 55). Takk, Herren Jesus! Med vårt hjerte kan vi si: takk, takk!
Himmelbrødet dekker vårt største behov
Himmelbrødet, som kommer fra Faderen, er nettopp Sønnen som ble menneske i kjøtt og blod for oss. Dette næringsmiddelet er mer enn nødvendig for oss, for det stiller den sult etter håp, sannhet og frelse, som vi alle kjenner, ikke i magen, men i hjertet. Alle trenger vi eukaristien.
Jesus tar seg av det største behovet: Han frelser oss ved å nære vårt liv med sitt, og det for alltid. Og takket være ham kan vi leve i fellesskap med Gud og med hverandre. Det levende og sanne brød er altså ikke noe magisk noe, nei, det er ikke noe som på ett slag løser alle problemer, men det er selve Kristi kropp, som gir håp til de fattige og overvinner arrogansen til dem som mesker seg på deres bekostning.
Spørsmål
Så la oss spørre oss, brødre og søstre: Hungrer og tørster jeg etter frelse, ikke bare for meg selv, men for alle mine brødre og søstre? Når jeg mottar eukaristien, som er barmhjertighetens under, vet jeg å undres over Herrens kropp, han som døde og stod opp for oss?
Bønn
La oss sammen be jomfru Maria om å hjelpe oss ta imot himmelens gave i brødets tegn.
