«Guds barmhjertighet er vår befrielse og vår lykke. Vi lever av barmhjertighet. Vi kan ikke tillate oss å være uten barmhjertighet: Den er den luft vi puster. Vi er altfor fattige til å kunne stille betingelser, vi trenger å tilgi, for vi trenger å bli tilgitt.» Om det er ett budskap som mer enn noe annet har kjennetegnet pave Frans' pontifikat og som vil bli stående, så er det budskapet om barmhjertighet. Paven forlot oss plutselig i dag morges, etter å ha gitt sin siste Urbi et Orbi-velsignelse påskedag fra Peterskirkens sentrale loggia, etter å ha tatt en siste rundtur gjennom folkemengden for å velsigne og hilse.
Om det er ett budskap som mer enn noe annet har kjennetegnet pave Frans' pontifikat og som vil bli stående, så er det budskapet om barmhjertighet.
Mange var de temaer som ble tatt opp av den første argentinske paven i Kirkens historie, spesielt omtanke for de fattige, søskenskap, omsorg for vårt felles hjem og et klart og ubetinget nei til krig. Men kjernen i hans budskap, det som utvilsomt har trengt mest inn, er hans evangeliske påminnelse om barmhjertighet. Om Guds nærhet og ømhet mot dem som erkjenner sitt behov for hans hjelp. Barmhjertighet som «den luft vi puster», altså det vi trenger aller mest og ikke kan leve uten.
Hele pontifikatet til Jorge Mario Bergoglio var preget av dette budskapet, som er kristendommens kjerne. Helt fra sin første angelus den 17. mars 2013 fra vinduet i den pavelige leiligheten han aldri skulle komme til å bo i, talte Frans om hvor viktig barmhjertighet er. Han mintes ordene til en eldre kvinne, som kom for å skrifte da han nylig var blitt hjelpebiskop i Buenos Aires: «Herren tilgir alt» og «hvis Herren ikke tilga alt, ville ikke verden eksistere.»
«Paven fra verdens ende» endret ikke læren etter to tusen år med kristne tradisjoner, men han endret manges oppfatning av Kirken, ved at han på en ny måte satte barmhjertigheten i sentrum for sitt læreembete. Han vitnet om det moderlige ansiktet til en Kirke som bøyer seg ned over dem som er såret, spesielt over dem som er såret av synd. En Kirke som tar det første skrittet mot synderen, akkurat som Jesus gjorde i Jeriko, da han inviterte seg selv hjem til den upassende og forhatte tolleren Sakkeus, uten å kreve noe, uten betingelser. Og det var fordi Sakkeus for første gang følte seg sett og elsket og i nasareerens blikk fant drivkraften til å omvende seg, at han erkjente at han var en synder.
«Paven fra verdens ende» endret ikke læren etter to tusen år med kristne tradisjoner, men han endret manges oppfatning av Kirken, ved at han på en ny måte satte barmhjertigheten i sentrum for sitt læreembete.
Mange ble forarget, for to tusen år siden, da Mesteren gikk inn i akkurat tollerens hjem i Jeriko. Mange er blitt forarget disse årene over at den argentinske paven har tatt imot og vist nærhet til alle slags mennesker, spesielt «upassende personer» og syndere. I en preken under en messe med folket, i kirken Sankta Marta i Vatikanet, sa Frans: «Hvor mange av oss fortjener vel ikke å bli fordømt! Det ville være rettferdig. Men han tilgir! Hvordan? Med barmhjertighet, som ikke utsletter synden: Bare Guds tilgivelse kan utslette den, mens barmhjertigheten går mye lenger. Det er som himmelen: Vi ser opp på himmelen, på mange stjerner, men når solen kommer om morgenen, med sitt sterke lys, synes ikke stjernene. Slik er Guds barmhjertighet: et stort lys av kjærlighet, av ømhet, for Gud tilgir ikke med et dekret, men med et kjærtegn».
Under sitt pontifikat viste Peters 266. etterfølger ansiktet til en Kirke som er nær, i stand til å vitne om ømhet og medfølelse ved å ta imot og omfavne alle, villig til å ta sjanser og uten bekymring over de rettenkendes reaksjoner. «Jeg foretrekker en Kirke som er skadet, såret og skitten fordi den har gått ut på gatene,» skrev Frans i Evangelii gaudium, veikartet for hans pontifikat, «framfor en Kirke som er syk av innestengthet og bekvem klamring til det sikre». En Kirke som ikke setter sin lit til menneskelige evner, selvpromoterende influensere og religiøs markedsføringsstrategi, men som gjør seg gjennomsiktig for å gjøre kjent det barmhjertige ansiktet til ham som grunnla den og som har holdt den i live, på tross av alt, i to tusen år.
Det er det ansiktet og den omfavnelsen som så mange har gjenkjent i Romas gamle biskop fra Argentina, som begynte sitt pontifikat med å dra til Lampedusa og be for migranter som mistet livet på havet, og som avsluttet det bundet til en rullestol. Helt til sin siste stund gjorde han alt han kunne for å vitne for verden om den barmhjertige omfavnelsen til en Gud som er nær og trofast i sin kjærlighet til alle sine skapninger.
Les mer
- Teksten hos Vatican News
- Frans – pave nr. 266
- Skriv din siste hilsen i vår digitale kondolanseprotokoll
