Caritas' arbeid fremmer blant annet kvinners verdi i et patriarkalsk samfunn. Tiltak som fokuserer mest på ett kjønn, gjør noen ganger mer skade enn nytte, sier Hellen Chanikare, leder for program i Caritas Uganda. Hun mener Caritas har funnet en måte som faktisk hjelper.
Uganda som forbilde
I Uganda får flyktninger et stykke land de kan dyrke og slå seg ned på. De kan ta seg jobb, og har tilgang på helsetjenester og utdanning. Med rundt 1,7 millioner flyktninger er landet blitt trukket frem som eksempel til etterfølgelse.
– Her har Europa med sin strenge asylpolitikk mye å lære, skrev Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær for Caritas Norge i forbindelse med Verdens flyktningdag.
Caritas Uganda samarbeider med Caritas Norge om å samle inn midler til flyktningbosetningen Bidibidi i Yumbe-distriktet, som er en av verdens største. Mange land har kuttet støtten, mens antall flyktninger øker. I 2023 ble det rapportert en markant økning av selvmord i bosetningene.
– Behovet er stort, og vi håper å få på plass finansiering, slik at vi både kan fortsette – og utvide – arbeidet, sier Sunniva Håberg, regional representant for Caritas Norge.
Hjerterom
Det oppholder seg ca. 700 000 innbyggere i Yumbe-distriktet, der Bidibidi ligger, omtrent like mange som i Oslo.
– Tenk over hvordan vi hadde reagert om det skulle bodd 200 000 flyktninger i Lillestrøm, sier Håberg.
Det store antallet flyktninger har ført til noen spenninger, men stort sett er lokalbefolkningen veldig generøse og åpne, forteller hun.
Hellen Chanikare sier det ikke er lenge siden Uganda opplevde turbulente tider. Landet ble herjet av borgerkrig fra 1970-tallet til 1986.
– Ugandere husker hvordan det var å være flyktninger, og vi vil ikke at andre skal måtte gå gjennom det samme.
Selv om flyktningene har høy status og mange muligheter i landet, er det svært vanskelig oppnå statsborgerskap.
– Dette er naboene våre, og vi ønsker å forberede dem, slik at de kan dra tilbake og bygge opp livene sine igjen når landene de kommer fra er blitt stabile, sier hun.
Myndighetene har dessuten satt i gang hjelpetiltak som ikke bare kommer flyktningene til gode, men også den fattige lokalbefolkningen, forteller Chanikare.
– All hjelp fordeles ved å gi 70 prosent til flykningene 30 prosent til lokalbefolkningen. Når det bygges skoler, tilbys helsetjenester eller rent vann, er dette noe alle nyter godt av.
– Dessuten er det blitt flere jobber i et område som sliter med arbeidsledighet, og det er blitt bedre tilgang på teknologi som traktorer og gjødsel. Noe som er viktig i et jordbruksland som Uganda.
Verdighet og eierskap
Caritas' prosjekter går ut på å sørge for mat, yrkesopplæring, medisiner og utdannelse. De hjelper flykningene å få næringsrik mat fra den 30 x 30 meter store jordlappen, som de blir tildelt. For å få plass til de store flyktningeleirene, ble det hugget mye trær og Caritas Uganda hjelper til med å plante nye. De har også hjulpet til med å anskaffe større «block farms», der flere grupper på 30 husholdninger går sammen for å dyrke mat til seg selv og til og med tjene litt penger, slik at de kan ta vare på hjemmene sine.
I katolsk sosiallære tror man det er en sammenheng mellom eierskap og verdighet, noe Chanikare selv har erfart. Verdighet oppnås gjennom personlig ansvar.
– Bare det at du har en adresse, at du selv som flyktning har en jordlapp som er din å kultivere, tror jeg betyr mye for menneskers opplevelse av egen verdighet, forteller hun.
– Arbeid og å produsere mat til seg selv og sin familie realiserer menneskets verdighet, tilfører livet deres mening og gir dem en grunn til å stå opp om morgenen.
Mange steder må flykninger bare sitte å vente. Den maktesløsheten, sier Chanikare, kan være traumatiserende i seg selv.
– Dessuten krever organiseringen av «block farms» at folk og stammer som er i krig med hverandre i hjemlandet, samarbeider. Dette skaper håp for en bedre fremtid.
Fremmer den enkeltes talenter
Chanikare forteller at Caritas har nådd 12 000 husholdninger som tilsvarer 60 000 mennesker med dette arbeidet, (70% av disse er flyktninger og 30% tilhører lokalbefolkningen). Nesten 70% av disse får nå basisbehovet for mat dekket i 12 måneder.
– Forutsigbarhet og trygghet er viktig! Det er et enormt mentalt stress ikke å vite om man har mat til seg selv og barna sine de neste ukene, påpeker hun.
Siden målet er å hjelpe mennesker til å hjelpe seg selv, tar Caritas utgangspunkt i både hva folk faktisk har fra før, og hva deres ønsker og drømmer er. Chanikare forteller at alt de gjør, gjør de for å fremme hvert enkelt menneskes talenter, ferdigheter, verdighet og eierskap til egne liv.
– Når jeg snakker med mennesker som har fått hjelp fra Caritas svarer de meg med stolthet. Nå kan de sende barna sine på skolen, eller kvinnene kan gi penger til mannen sin, slik at han kan gå å se en fotballkamp. Det gir spesielt kvinnene mer innflytelse i sine relasjoner og familier, forteller Håberg.
– Men det finnes mange flere som trenger hjelp. Det er hjerteskjærende å bli møtt av gråtende kvinner vi ikke har kapasitet til, sier Chanikare.
Fokus på hele familien
Caritas Uganda jobber innenfor Kirkens struktur og har 19 kontorer som korresponderer til landets 19 bispedømmer. Men de hjelper og samarbeider med alle uavhengig av religiøs tilknytning. Selv om nesten 40 prosent av Ugandas befolkning på 49,2 millioner er katolikker, er 76 prosent av lokalbefolkningen i Yumbe-distriktet muslimer.
– Stort sett går samarbeidet bra. Vi jobber tett sammen med de lokale imamene, sier Chanikare.
– Vi opplever et fellesskap, fordi vi er troende. Selv om vi ikke deler samme tro, skaper det tillit, for vi forstår hva tro betyr for folk.
Når flyktningene kommer til Uganda, hviler de ofte på plasser utenfor kirkene. Det blir et naturlig sted å orientere seg ut fra.
Den patriarkalske samfunnsstrukturen er den samme i Uganda som landene rundt, men Chanikare forteller at arbeidet med jenter og kvinners likestilling er mest utfordrende i de muslimske miljøene.
Å gi kvinnen en stemme, mens man «glemmer» mannen, kan skape et behov for å slå hardere ned på henne.
– Her er ikke uvanlig for jentene å bli giftet bort når de bare er 14 år. I mange tilfeller har vi greid å utsette dette til jentene er over 18 ved å engasjere jentene i utdanning eller yrkesopplæring.
Chanikare forteller at de har sett at andre organisasjoner, som fokuserer bare på kvinnen og hennes myndiggjøring, risikerer å gjøre en allerede sårbar person enda mer utsatt for vold og kontroll.
– Å gi kvinnen en stemme, mens man «glemmer» mannen, kan skape et behov for å slå hardere ned på henne.
Caritas’ arbeid retter seg ikke bare mot kvinnen, men hele familier. Her er målet å skape mer harmoniske hjem for alle.
– Dette har vært helt sentralt for å kunne jobbe med kvinners likestilling, sier Chanikare.
Familie
Alle som ønsker å bli med i Caritas’ program, gjør det som familie, ikke som individer.
– Vi oppfordrer familier til å bestemme ting sammen, særlig i forbindelse med jordbruksproduksjonen, noe som også inkluderer barna. Slik jobber vi med mentaliteten fra begynnelsen av.
– Vi jobber utfra hva familien har fra før og med familiens egne ønsker for fremtiden. Hele familien oppfordres til å ha et felles prosjekt, hvor alles verdighet er i sentrum. Mennene forstår etterhvert hvilken ressurs kvinnene og jentene er i familien, forteller hun.
Håberg forteller at en av effektene av Caritas’ arbeid, har vært at jenter gifter seg senere. Flere fullfører utdannelsen sin, og i de tilfellene hvor jenta er blitt trent i et yrke og nå tjener penger som bidrar til familien, skal det mer til for at man gifter henne bort altfor tidlig.
– Vi håper å få inn flere midler, slik at vi kan fortsette dette viktige arbeidet, sier Håberg.
Det er også mye annet de skulle ønske de hadde ressurser til å gjøre. Det er et stort behov for kvinnelige hygieneprodukter slik at jente er komfortable med å gå på skolen. Og det er mange som ikke kan lese eller skrive, også av voksne og eldre.
– Men med store kutt i støtte og matrasjoner fra Verdens matvareprogram (WFP), er det største behovet mat. Spesielt blant dem som ikke får ta del i Caritas sine prosjekter eller lignende programmer. Man får ikke gjort mye uten mat og vann, konkluderer Chanikare.
Se Surayas historie her:
Les mer
