Pavens budskap til Verdensdagen for fred 2025

Forlat oss vår skyld, gi oss din fred

I. Å lytte til ropet fra en truet menneskehet

1. Ved inngangen til dette nye året som vår himmelske Far har gitt oss, et jubelår viet håpet, ønsker jeg av hele mitt hjerte fred til alle kvinner og menn. Jeg tenker spesielt på dem som føler seg nedtrykt, tynget av sine feil, undertrykt av andres dom og ute av stand til å ane selv et glimt av håp for sine egne liv. Håp og fred til dere alle, for dette er et nådens år som er født av Forløserens hjerte!

2. I 2025 feirer Den katolske kirke jubelåret, en begivenhet som fyller hjertene med håp. «Jubelåret» går tilbake til en gammel jødisk tradisjon, der lyden av et bukkehorn (på hebraisk jobel) hvert 49. år skulle kunngjøre et år med nåde og frigjøring for hele folket (jf. 3 Mos 25,10). Denne høytidelige kunngjøringen skulle lyde i hele landet (jf. 3 Mos 25,9) og gjenopprette Guds rettferdighet i alle aspekter av livet: i bruken av jord, i eierskap av goder og i forholdet til andre, fremfor alt de fattige og eiendomsløse. Hornblåsingen minnet hele folket, både rike og fattige, om at ingen kommer til verden dømt til undertrykkelse: Vi er alle brødre og søstre, sønner og døtre av den samme Faderen, født til å være frie i samsvar med Herrens vilje (jf. 3 Mos 25,17, 25, 43, 46, 55).

Bilde

3. Også i vår tid er jubelåret en begivenhet som inspirerer oss til å søke Guds frigjørende rettferdighet i hele verden. I stedet for bukkehornet ønsker vi ved inngangen til dette nådens år å høre det «desperate ropet om hjelp» [1] som, i likhet med ropet fra den rettferdige Abels blod (jf. 1 Mos 4,10), stiger opp fra mange deler av vår verden – et rop som Gud aldri unnlater å høre. Vi for vår del føler oss forpliktet til å rope ut i de mange situasjonene der jorden blir utnyttet og vår neste undertrykt. [2] Disse urettferdighetene kan til tider ta form av det den hellige Johannes Paul II kalte «syndens strukturer», [3] siden de ikke bare skyldes urett begått av noen få, men konsolideres og opprettholdes av et nettverk av medskyldighet.

 Ved inngangen til dette året ønsker vi derfor å lytte til den lidende menneskehetens rop, slik at vi sammen og hver for oss kan føle oss kalt til å bryte urettferdighetens bånd og forkynne Guds rettferdighet.

4. Hver og en av oss må på en eller annen måte føle seg ansvarlig for ødeleggelsene som jorden, vårt felles hjem, blir utsatt for. Vi må begynne med de handlingene som, om enn bare indirekte, gir næring til konfliktene som i dag plager vår menneskelige familie. Slik skapes systemiske utfordringer som er forskjellige, men som likevel henger sammen, og som samlet sett skaper kaos i vår verden. [4] Jeg tenker spesielt på alle slags misforhold, den umenneskelige behandlingen av migranter, miljøødeleggelse, forvirringen som bevisst skapes av desinformasjon, avvisningen av enhver form for dialog og de enorme ressursene som brukes på krigsindustrien. Alle disse faktorene utgjør en konkret trussel mot hele menneskehetens eksistens. Ved inngangen til dette året ønsker vi derfor å lytte til den lidende menneskehetens rop, slik at vi sammen og hver for oss kan føle oss kalt til å bryte urettferdighetens lenker og forkynne Guds rettferdighet. Sporadiske filantropiske handlinger er ikke nok. Kulturelle og strukturelle endringer er nødvendige for at varig endring kan skje. [5]

Bilde

II. En kulturell endring: Vi er alle skyldnere

5. Feiringen av jubelåret ansporer oss til å gjøre en rekke endringer for å konfrontere dagens urettferdighet og ulikhet ved å minne oss om at jordens goder ikke er ment for noen få privilegerte, men for alle. [6] Vi gjør klokt i å minnes ordene til den hellige Basilios av Caesarea: «Si meg, hvilke ting tilhører deg? Hvor har du fått dem fra for å gjøre dem til en del av ditt liv? [...] Kom du ikke naken fra din mors liv? Kommer du ikke til å vende naken tilbake til jorden? Hvor kom eiendommen din fra? Hvis du sier at den kom til deg ved en tilfeldighet, fornekter du Gud ved ikke å anerkjenne Skaperen og være takknemlig overfor Giveren.» [7] Uten takknemlighet er vi ute av stand til å anerkjenne Guds gaver. I sin uendelige barmhjertighet forlater Herren likevel ikke den syndige menneskeheten, men bekrefter i stedet livets gave ved den frelsende tilgivelse som tilbys alle gjennom Jesus Kristus. Det er derfor Jesus, da han lærte oss Fadervår, ba oss om å be: «Forlat oss vår skyld» (Matt 6,12).

Det internasjonale systemet, hvis det ikke er inspirert av en ånd av solidaritet og gjensidig avhengighet, gir opphav til urettferdigheter som forsterkes av korrupsjon og holder de fattigere landene fanget.

6. Når vi mister vårt forhold til Faderen av syne, begynner vi å innbille oss at våre forhold til andre kan styres av en logikk basert på utnyttelse og undertrykkelse, der makt gir rett. [8] I likhet med elitene på Jesu tid, som tjente på de fattiges lidelser, ser vi i dag, i vår sammenkoblede globale landsby, [9] at det internasjonale systemet, hvis det ikke er inspirert av en ånd av solidaritet og gjensidig avhengighet, gir opphav til urettferdigheter som forsterkes av korrupsjon og holder de fattigere landene fanget. En mentalitet som utnytter de gjeldstyngede, beskriver godt den nåværende «gjeldskrisen» som tynger en rekke land, fremfor alt i det globale sør.

7. Jeg har gjentatte ganger påpekt at utenlandsgjeld er blitt et kontrollmiddel som gjør at enkelte regjeringer og private finansinstitusjoner i de rikere landene skruppelløst og vilkårlig utnytter de menneskelige og naturlige ressursene i fattigere land, bare for å tilfredsstille kravene i sine egne markeder. [10] I tillegg ser flere folkeslag, som allerede er tynget av internasjonal gjeld, seg også tvunget til å bære byrden av den «økologiske gjelden» som de mer utviklede landene har pådratt seg. [11] Utenlandsgjeld og økologisk gjeld er to sider av samme sak, nemlig den utnyttingstankegangen som har kulminert i gjeldskrisen. [12] I jubelårets ånd oppfordrer jeg det internasjonale samfunnet til å arbeide for å ettergi utenlandsgjelden i erkjennelsen av den økologiske gjelden som eksisterer mellom nord og sør. Dette er en oppfordring til solidaritet, men først og fremst til rettferdighet. [13]

I jubelårets ånd oppfordrer jeg det internasjonale samfunnet til å arbeide for å ettergi utenlandsgjelden i erkjennelsen av den økologiske gjelden som eksisterer mellom nord og sør.

8. Den kulturelle og strukturelle endringen som er nødvendig for å overvinne denne krisen, vil skje når vi endelig erkjenner at vi alle er sønner og døtre av den ene Faderen, at vi alle står i gjeld til ham, men også at vi trenger hverandre, i en ånd av delt og mangfoldig ansvar. Vi vil være i stand til å «gjenoppdage en gang for alle at vi trenger hverandre» og står i gjeld til hverandre. [14]

Bilde

III. En håpets reise: Tre forslag

9. Hvis vi tar til oss disse sårt tiltrengte endringene, kan nådens jubelår tjene til å sette hver og en av oss ut på en fornyet reise i håp, født av erfaringen av Guds grenseløse barmhjertighet. [15]

Gud skylder ingen noe, men likevel skjenker han stadig sin nåde og barmhjertighet til alle. Som Isak av Ninive, en østlig kirkefader fra det syvende århundre, uttrykte det i en av sine bønner: «Din kjærlighet, Herre, er større enn min gjeld. Havets bølger er små i forhold til antallet av mine synder, men lagt på en vektskål og veid opp mot din kjærlighet, forsvinner de som et støvkorn.» [16] Gud veier ikke de syndene vi begår, men han er «rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet» (Ef 2,4). Likevel hører han også de fattiges og jordens rop. Om vi ved begynnelsen av dette året ganske enkelt stopper opp et øyeblikk og tenker på den barmhjertighet med hvilken han stadig tilgir våre synder og ettergir all vår gjeld, så overstrømmes våre hjerter av håp og fred.

For at vi skal kunne forlate andre deres skyld og gi dem håp, må jo våre egne liv være fylt av det samme håpet, som stammer fra Guds barmhjertighet.

10. I Fadervår plasserer derfor Jesus det meget krevende «som vi òg forlater våre skyldnere» etter vår bønn til Faderen om å få vår egen gjeld ettergitt (jf. Matt 6,12). For at vi skal kunne forlate andre deres skyld og gi dem håp, må jo våre egne liv være fylt av det samme håpet, som stammer fra Guds barmhjertighet. Håpet flyter over av gavmildhet; det er fritt for beregning, stiller ingen skjulte krav, er ikke opptatt av vinning, men har bare ett mål: å løfte opp dem som har falt, helbrede hjerter som er knust og sette oss fri fra enhver form for trelldom.

11. Ved begynnelsen av dette nådens år vil jeg derfor komme med tre forslag som kan gi hele folkeslag verdigheten tilbake og sette dem i stand til å begi seg ut på håpets reise på nytt. På denne måten kan gjeldskrisen overvinnes, og vi kan alle igjen innse at vi er skyldnere hvis gjeld er blitt ettergitt.

For det første vil jeg fornye oppfordringen som den hellige Johannes Paul II kom med i anledning det store jubelåret i år 2000, om å vurdere en «betydelig reduksjon, om ikke direkte ettergivelse, av den internasjonale gjelden som tynger mange nasjoners fremtid». [17] I erkjennelsen av sin økologiske gjeld burde de mer velstående landene føle seg kallet til å gjøre alt som står i deres makt for å ettergi gjelden til de landene som ikke er i stand til å betale tilbake det de skylder. For at dette ikke bare skal bli en isolert veldedighetshandling som simpelthen starter på nytt den onde sirkelen av finansiering og gjeld, må det samtidig utarbeides et nytt finansielt rammeverk som fører til opprettelsen av en global finanspakt basert på solidaritet og harmoni mellom folkene.

Her vil jeg nok en gang foreslå en konkret handling som kan bidra til å fremme livets kultur, nemlig å avskaffe dødsstraff i alle land. 

Jeg ber også om en fast forpliktelse til å respektere menneskelivets verdighet fra unnfangelse til naturlig død, slik at hver enkelt kan verdsette sitt eget liv og alle kan se med håp mot en fremtid med velstand og lykke for seg selv og for sine barn. Uten fremtidshåp blir det vanskelig for de unge å se frem til å sette nye liv til verden. Her vil jeg nok en gang foreslå en konkret handling som kan bidra til å fremme livets kultur, nemlig å avskaffe dødsstraff i alle land. Denne straffen kompromitterer ikke bare livets ukrenkelighet, men eliminerer også ethvert menneskelig håp om tilgivelse og rehabilitering. [18]

Bilde

I tillegg, i fotsporene til den hellige Paul VI og Benedikt XVI, [19] nøler jeg ikke med å komme med enda en oppfordring, av hensyn til fremtidige generasjoner. I denne tiden preget av kriger, la oss bruke i det minste en fast prosentandel av pengene som er øremerket til våpen, til å opprette et globalt fond for å utrydde sult og legge til rette for utdanningsaktiviteter i de fattigere landene med sikte på å fremme bærekraftig utvikling og bekjempe klimaendringene. [20] Vi må arbeide for å eliminere ethvert påskudd som får unge mennesker til å se på fremtiden som håpløs eller dominert av tørsten etter å hevne blodet til sine kjære. Fremtiden er en gave som skal gjøre oss i stand til å overvinne fortidens feil og bane nye veier til fred.

La oss bruke i det minste en fast prosentandel av pengene som er øremerket til våpen, til å opprette et globalt fond for å utrydde sult og legge til rette for utdanningsaktiviteter i de fattigere landene.

IV. Målet om fred

12. De som tar til seg disse forslagene og begir seg ut på håpets reise, vil se det høyt etterlengtede målet om fred nærme seg. Salmisten lover oss at: «Miskunn og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred skal kysse hverandre» (Sal 85,11). Når jeg legger fra meg kredittens våpen og gir en av mine brødre eller søstre håpets vei tilbake, bidrar jeg til å gjenopprette Guds rettferdighet på jorden, og sammen med denne personen går jeg mot målet om fred. Som den hellige Johannes XXIII bemerket, kan sann fred bare komme fra et hjerte som er «avvæpnet» fra krigens angst og frykt. [21]

Bilde

13. Måtte 2025 bli et år der freden vokser! En sann og varig fred som går lenger enn å krangle om detaljer i avtaler og menneskelige kompromisser. [22] Måtte vi søke den sanne freden som Gud gir til hjerter som er avvæpnet: hjerter som ikke er innstilt på å regne ut hva som er mitt og hva som er ditt; hjerter som snur egoisme til beredskap til å strekke ut en hånd til andre; hjerter som ser seg selv i gjeld til Gud og dermed er rede til å ettergi gjeld som undertrykker andre; hjerter som erstatter angst for fremtiden med håp om at hvert enkelt menneske er en berikelse for denne verden.

Måtte vi søke den sanne freden som Gud gir til hjerter som er avvæpnet: hjerter som ikke er innstilt på å regne ut hva som er mitt og hva som er ditt.

14. Å avvæpne hjertene er en jobb for alle, store som små, rike som fattige. Noen ganger er det nok med noe ganske enkelt, som «et smil, en liten vennskapsgest, et broderlig blikk, et lyttende øre, en god gjerning». [23] Med slike små, store gester beveger vi oss mot målet om fred. Vi kommer frem desto raskere hvis vi i løpet av reisen sammen med våre brødre og søstre oppdager at vi har forandret oss fra den gangen vi først la ut på veien. Freden kommer ikke bare med slutten på kriger, men med begynnelsen på en ny verden, en verden der vi oppdager at vi er annerledes, nærmere og mer broderlige enn vi trodde var mulig.

15. Herre, gi oss din fred! Dette er min bønn til Gud når jeg nå overbringer mine hjertelige ønsker for det nye året til stats- og regjeringssjefene, til lederne for de internasjonale organisasjonene, til lederne for de forskjellige religionene og til alle mennesker av god vilje.

Herre, forlat oss vår skyld,
som vi òg forlater våre skyldnere.
I denne syklus av tilgivelse, gi oss din fred,
den fred som bare du kan gi
til dem som lar sine hjerter bli avvæpnet,
til dem som i håp velger å ettergi sine brødres og søstres gjeld,
til dem som ikke er redde for å bekjenne sin gjeld til deg,
og til dem som ikke lukker ørene for de fattiges rop.

Fra Vatikanet, 8. desember 2024

Frans

Les mer

• Budskapet på Vatikanets nettsider (flere språk)
• Mer materiale hos Dikasteriet for menneskenes helhetlige utvikling