Jubileene står i kø for tiden. Er det god nok grunn til feiring at en eller annen begivenhet fant sted for et rundt antall år siden? Bør ikke det som feires også ha noe viktig å si til vår egen tid? Hvis svaret på det første spørsmålet er nei, og svaret på det andre spørsmålet er ja, kan vi med god samvittighet i år feire at Hellig-Olavs kristenrett ble stadfestet på Moster for tusen år siden, at Magnus Lagabøters landslov fulgte etter i 1274, og at Thomas Aquinas døde samme år.
Humane impulser
Alle tre – to lovsamlinger og en filosof – har hatt langvarige ettervirkninger. Og de henger sammen på en måte som ikke er så lett å oppdage for en sekularisert nåtidsbetrakter. Herfra går det en linje frem mot den rettsstat og det velferdssamfunn vi nyter godt av i dag på våre kanter av verden. De hadde noen av sine historiske forutsetninger i den tro og tenkning som Thomas Aquinas var den fremste eksponent for.
Rettshistorikeren Jørn Øyrehagen Sunde peker på slike sammenhenger i den nylig utgitte jubileumsboken Kongen, lova og landet. Magnus Lagabøters landslov fra 1274 var med å forme, skape og samle Norge. Den videreførte den kristenretten som Olav Haraldson stadfestet i 1024. Og den er influert av humaniserende impulser som fransiskanerordenens sosiale praksis, og den naturrettstenkningen som blant andre Thomas Aquinas sto for.
Magnus Lagabøters landslov fra 1274 ... er influert av humaniserende impulser som fransiskanerordenens sosiale praksis, og den naturrettstenkningen som blant andre Thomas Aquinas sto for.
I sin tale på årsdagen for St. Thomas Aquinas’ død, 7. mars i år, sa pave Frans at kirkelærerens innsikter fremdeles er gyldige på en rekke områder av moderne etikk og rettstenkning, og at han har gitt oss en overbevisende begrunnelse for menneskets verdighet.
I tankens tjeneste
Thomas ble født i 1224 eller 1225, og kom fra gode kår. Han var sønn av grev Landolfo av Aquino, et grevskap midt mellom Roma og Napoli. På morsiden var han beslektet med to tysk-romerske keisere: Fredrik Barbarossa og Fredrik II Hohenstaufen, konge av Sicilia. Familiemedlemmer var vekselvis i keiserens og pavens tjeneste. Som yngste sønn i en stor søskenflokk var han eslet til en kirkelig livsbane. Familiens ambisjon var at han skulle bli abbed for det nærliggende benediktiner-abbediet Monte Cassino, grunnlagt av ordensstifteren Benedikt av Nursia på 500-tallet. Allerede i femårsalderen ble Thomas sendt dit for utdannelse og forberedelse til en geistlig karriere.
Benediktinerordenen var en stabil og konserverende institusjon i middelalderens føydale agrarsamfunn. Hvert kloster var selvstendig, styrt av en abbed, og lå gjerne på landet. Munkene var stedbundne og deres liv vekslet mellom liturgi og jordbruk. På 1200-tallet fikk de imidlertid konkurranse fra to nye ordener som var svært annerledes. Fransiskanerne og dominikanerne var tiggermunker, og de virket i byene, som på denne tiden var i sterk ekspansjon. De levde ikke innenfor klostermurer, men prekte og evangeliserte ute blant folk. Fransiskanerne tok seg av fattige og syke, mens dominikanerne prekte, studerte og underviste. Mange var knyttet til nok en ung institusjon: universitetene. Der ble nye og kritiske metoder tatt i bruk i forskning og undervisning. Her lå mye av det moderne Europa i kim. Dette ville Thomas være med på!
Bruddet
14 år gammel brøt han derfor opp fra benediktinerne og ble student ved universitetet i Napoli. Det var et radikalt skritt, for i dette første rent statlige universitet, nylig opprettet av keiser Fredrik II, ble det undervist over en før-kristen filosof som var forbudt å studere andre steder – Aristoteles. Både møtet med den greske filosofens tenkning og med dominikanerordenen ble avgjørende for ungguttens videre liv. Det endte med at han trådte inn i ordenen, 19 år gammel. Men da sa familien: nok er nok!
For en grevesønn å slutte seg til en tiggerorden var en ren skandale. På morens bud ble Thomas resolutt tatt til fange av sine brødre og satt i husarrest.
For en grevesønn å slutte seg til en tiggerorden var en ren skandale. På morens bud ble Thomas resolutt tatt til fange av sine brødre og satt i husarrest. Men hverken trusler eller lokkemidler, hvoriblant en skjøge, fikk ham på andre tanker. Etter ett års isolasjon ga familien opp. Thomas fortsatte sin utdannelse, først ved universitetet i Paris og deretter i Köln, hvor han fikk undervisning av tidens fremste naturforsker og filosof, dominikaneren Albertus Magnus.
Prest og professor
Etter endte læreår lever han et regelbundet liv i et fruktbart spenningsfelt mellom ordenslivet og akademiske aktiviteter, mellom tro og tanke, mellom et fromt kristenliv og intellektuell utfoldelse. Han virker som professor ved en rekke universiteter og oppholder seg gjerne 2-3 år på hvert sted: Köln – Paris – Napoli – Orvieto – Roma – Viterbo – Bologna – Paris – Napoli. Dominikanere hadde normalt ikke lov til å ri. Thomas gikk fra sted til sted. Noen har beregnet at han tilbakela 15 000 km – tilsvarende frem og tilbake mellom Oslo og Trondheim 15 ganger! – i løpet av sitt liv. Italieneren beveget seg like ubesværet i franske og tyske lærdomsmiljøer som i sitt hjemlands. Den tidens Europa var et kulturelt fellesmarked, og de lærde kommuniserte på samme språk: latin.
Thomas gikk fra sted til sted. Noen har beregnet at han tilbakela 15 000 km – tilsvarende frem og tilbake mellom Oslo og Trondheim 15 ganger! – i løpet av sitt liv.
Han var 50 år og på toppen av både sitt forfatterskap og sin berømmelse, da han i februar 1274 la av gårde fra Napoli til et konsil som skulle avholdes i Lyon. Underveis ble han syk og tok inn hos en av sine søstre, som bodde i nærheten. Siden ble han flyttes til klosteret Fossanova, og ble pleiet av munkene der. Men i løpet av noen dager ble tilstanden forverret. Tre dager etter å ha mottatt sykesalvingen, sovnet han inn, 7. mars.
Thomas Aquinas’ forfatterskap omfatter over 70 bøker og skrifter, ca. 12 000 boksider med systematiske og skarpsindige analyser av teologiske, etiske, metafysiske, naturfilosofiske, politiske og medisinske spørsmål. Ikke siden Augustin, 900 år før ham, hadde Europa sett en så overlegen og vidtfavnende intellektuell kraft.
Verdensbilde
Thomas’ livsverk er en stor, systematisk tankebygning med mange rom. Hans tanker om mennesket og dets verdighet er knyttet til hans syn på skaperverket som helhet og menneskeslektens plassering der.
Platon og hans etterfølgere var ikke særlig opptatt av denne verdens omskiftelige fenomener. De vendte i stedet blikket innover, mot de evige sannheter, ideenes uforanderlige verden. Platons elev Aristoteles var derimot intenst opptatt av å forstå denne verden og hvilke lover som gjaldt i den. Så også med Thomas Aquinas. For ham begynner all erkjennelse med at våre sanser møter den ytre verden. Det er først når vi ser både helheten og mangfoldet i skaperverket at vi kan begynne å forstå dets lover og menneskets vesen og plassering.
For ham begynner all erkjennelse med at våre sanser møter den ytre verden. Det er først når vi ser både helheten og mangfoldet i skaperverket at vi kan begynne å forstå dets lover og menneskets vesen og plassering.
Thomas viser oss et univers av høyere og lavere ting og vesener. Det fysiske skaperverk vi lærer å kjenne gjennom syn, hørsel, lukt, smak og berøring, har flere nivåer som utgjør en slags stige av lavere og høyere fullkommenhet. Nederst er den livløse materie, som ikke kan bevege seg selv, bare av noe annet. Over den befinner planteverdenen seg med sitt organiske, men ubevisste vekstliv. Deretter følger de levende vesener (animales), med utallige arter av dyr som har organer til å sanse verden med og evnen til å omgjøre sanseinntrykkene til forestillinger og minner.
Menneskets plass
Denne «værensstigen» topper seg med mennesket. I tillegg til alt det har til felles med dyrene, kan mennesket tenke og reflektere over seg selv og verden. Mennesket er et animal rationale, et levende vesen med fornuft og tenkeevne, knyttet til en udødelig sjel – anima. Med kroppen hører vi hjemme i den fysiske verden. Med sjelen tilhører vi den andre delen av virkeligheten: den åndelige. Men Thomas stopper ikke der. Over menneskets nivå finnes andre vesener. De er, som menneskets sjel, usynlige, uten kropp, men med erkjennelsesevne. Han kaller dem «de rene intelligenser». Vi kaller dem gjerne engler. Det er et helt hierarki av dem (serafer, kjeruber, erkeengler osv.). Over dem igjen befinner Gud seg, alle tings usynlige opphav.
Kroppen er ikke et fengsel som sjelen er innestengt i, slik Platons etterfølgere var tilbøyelig til å oppfatte det. Kroppen er tvert imot selve forutsetningen for å kunne erkjenne denne verdens fenomener.
I dette universet har mennesket en sentral plass. Det er skapt i Guds bilde, og det befinner seg i skjæringspunktet mellom det materielle og det åndelige i tilværelsen. Men her er ingen motsetning mellom de to delene. Mennesket er en enhet av sjel og kropp. Kroppen er ikke et fengsel som sjelen er innestengt i, slik Platons etterfølgere var tilbøyelig til å oppfatte det. Kroppen er tvert imot selve forutsetningen for å kunne erkjenne denne verdens fenomener.
Mennesket er for Thomas en person, et vesen som er noe per se, noe for seg selv. Det har frihet, og kan velge mellom gode og onde handlinger. En person har tenkeevne og et språk å kommunisere med, En person lever i et forpliktende fellesskap med andre, samtidig som det er et unikt og ukrenkelig individ.
Naturretten
Det som skiller mennesket fra andre levende vesener er altså at det har fornuft og fri vilje. Vi er et frie og moralsk ansvarlige vesener som har en naturlig drift i oss til å søke det gode og sky det onde. Men vi kan stadig trå feil. Som medlemmer av et samfunn forholder vi oss til lover og regler som vi kan følge eller bryte. Noen lover er innstiftet av Gud og gjelder for hele skaperverket. Noen er forkynt i Jesu Kristi lære. Men visse normer for rett og moral er også innskrevet i menneskets natur. De er selvsagte og ikke nedtegnet i lovbøker. På dette punkt viderefører Thomas en arv fra antikken og forener det med sitt kristne menneskesyn: forestillingen om en naturlig morallov, lex naturalis, også kalt naturretten. Den er forankret i menneskets vesen og er derfor tilgjengelig og begripelig for alle, uansett religion eller livssyn.
Thomas hevder at verdslige politiske lover må være i pakt med de naturrettslige grunninnsikter. Og ingen, heller ikke kongen, står over loven. Folket er maktens grunnlag. Politisk makt må være fordelt, for å forhindre maktmisbruk. Styring skal alltid skje på et så lavt nivå og så nært til folket som mulig. Dette såkalte subsidiaritetsprinsipp uttrykkes slik i den katolske katekismen: «En høyere samfunnsinstans skal ikke gripe inn i en lavere samfunnsinstans indre liv ved å frata den kompetanse, men den skal om nødvendig snarere støtte den og hjelpe den til å samordne sitt virke med andre samfunnsorganer, med det felles beste for øye» (pkt. 1883).
Thomas hevder at verdslige politiske lover må være i pakt med de naturrettslige grunninnsikter. Og ingen, heller ikke kongen, står over loven. Folket er maktens grunnlag. Politisk makt må være fordelt, for å forhindre maktmisbruk.
Thomas’ naturrettstenkning har vært anvendt i forsvaret av menneskeverd og rettferd, f.eks. blant teologer som på 1500-tallet protesterte mot conquistadorenes overgrep mot indianere i Sør-Amerika. Nürnberg-domstolen dømte mennesker ut fra den naturrettslige tankegang at over herskerens ordre og samfunns lover finnes det en høyere moralsk lov. I vår egen tid har naturrettsprinsipper vært brukt i kampen for demokrati og menneskerettighet, og mot totalitære regimers undertrykkelse av ytrings- og organisasjonsfrihet.
Den katolske idéhistorikeren og naturrettskjenneren Lars Roar Langslet skriver et sted at han er overbevist om at naturrettstenkningen, med sin symbiotiske tilknytning til rasjonalitetsidealet og til konstitusjonalismen, er den humaniserende hovedstrøm som har formet vestlig politisk kultur, der rettsstaten og demokratiet er de viktigste kjennetegn.
Grunnmysteriet
Selve drivkraften i Thomas Aquinas’ hvileløse søken etter sannhet var en dyp undring over tilværelsens grunnfenomen, det vi uttrykker med det latinske verbet esse (være) og substantivet ens (væren). For ham var det store mysterium at alt i det hele tatt er til. Og det var nok en opplevelse han hadde hatt av mysteriøs art som gjorde at han en vinterdag, 6. desember 1273, erklærte at han ville nedlegge sin penn for godt. Han skrev ikke mer. Han hadde opplevet noe som fikk hans forfatterskap til å fremstå som det rene «halm».
Rasjonalitet preget Thomas’ livsverk. Men han hadde også en emosjonell side, knyttet til en dyp Kristus-hengivenhet. Den kom til uttrykk i noen fine salmer vi fremdeles synger: Lauda Sion Salvatorem (Sion, pris din saliggjører), Pange lingua gloriosi (Pris mi sjel, det brød som lyser) og Adoro te devote (Deg eg tilbed, guddom).
I 1323 ble Thomas Aquinas kåret til helgen og i 1567 erklært som kirkelærer. I en encyklika fra 1879 anbefalte pave Leo XIII Thomas Aquinas som et forbilde for teologiske og filosofiske studier. Det ga en viktig impuls til en av vår tids filosofiske retninger, nythomismen, som søker å anvende middelaldertenkerens grunnprinsipper på våre dagers problemer.
Artikkelen sto først på trykk i St. Olav tidsskrift, nr. 2/2024
Abonner på St. Olav – katolsk tidsskrift
Ønsker du å motta kirkebladet gratis i posten, må du registrere deg som abonnent på én av følgende måter:
- Via dette skjemaet
- Send en SMS til nr 969 43 490 med kodeord STOLAV etterfulgt av navn og adresse
- Send e-post med navn og adresse til abonnement@katolsk.no
