Følgende tekst fra Lukasevangeliet skulle ha blitt lest opp, på forskjellige språk, før pavens katekese:
Nå kom [Simeon] til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han velsignet Gud og sa: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet.» (Luk 2,27–29 fra Bibel 2024)
Her følger et sammendrag av pave Frans’ manuskript:
Å bære fram et barn for Herren
Maria og Josef var av dem som fulgte Herrens lov og de mange forskriftene. Å bære fram barn i tempelet var ikke obligatorisk i Israel, men det ble ansett som en god ting å gjøre av dem som ønsket å leve etter Guds ord.
Anna, mor til profeten Samuel, hadde gjort det. Hun hadde vært ufruktbar, men etter å ha blitt bønnhørt, brakte hun barnet til tempelet. Hun ga det for alltid tilbake til Herren (jf. 1 Sam 1,24–28).
Fra Jerusalem til Jerusalem
For første gang er Jesus i Jerusalem. Og mange år senere kommer den hellige byen til å være målet hans, helt fra da han, under sine mange reiser rundt omkring, tar beslutningen om å dra opp dit. «Det var dit han ville dra» (jf. Luk 9,51). Det er i Jerusalem han vil fullføre sin sendelse.
Marias og Josefs oppdragelse av Jesus
Maria og Josef nøyer seg ikke med å pode Jesus inn i historien til en familie, et folk og en pakt. De tar seg av hele hans oppvekst og bringer ham inn i en atmosfære av tro og gudsdyrkelse. Og selv vokser de gradvis i forståelsen av et kall som går langt hinsides dem.
Simeon var godt vant med å vente og håpe på oppfyllelsen av de løfter Gud hadde gitt gjennom profetene. Han forstår så at Herrens salvede er til stede i tempelet, han ser lyset, blant folk som lever «i mørke» (Jes 9,2), og han går barnet i møte.
Forløsningen er i sikte, innser Simeon
I tempelet, i «bønnens hus» (Luk 19,46), taler Den hellige ånd til en gammel manns hjerte: Simeon var godt vant med å vente og håpe på oppfyllelsen av de løfter Gud hadde gitt gjennom profetene. Han forstår så at Herrens salvede er til stede i tempelet, han ser lyset, blant folk som lever «i mørke» (Jes 9,2), og han går barnet i møte, det barnet som er «er oss født», sønnen som «er oss gitt», «Fredsfyrsten» (Jes 9,6). Simeon omfavner det lille barnet, men i virkeligheten er det han selv som finner trøst og livsfylde i omfavnelsen. Han uttrykker dette i sin lovsang, som Kirken anvender for å avslutte dagen:
«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,
slik som du har lovet.
For mine øyne har sett din frelse,
som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
et lys til åpenbaring for folkeslagene
og ditt folk Israel til ære.»
(Luk 2,29–32)
Simeons glede er gleden til en som har sett og erkjent, til en som kan formidle møtet med Frelseren til andre. Han vitner om troen, om håpet, om kjærligheten. Han er full av åndelig trøst, og døden betyr ikke slutten for ham. Døden betyr fullbyrdelse, fylde. Døden er en «søster» som ikke tilintetgjør, men som bringer ham inn i det sanne liv, som han har fått en forsmak på.
Han er full av åndelig trøst, og døden betyr ikke slutten for ham... Døden er en «søster» som ikke tilintetgjør, men som bringer ham inn i det sanne liv, som han har fått en forsmak på.
Også Anna innser og profeterer
Også Anna, en gammel kvinne, som tjener Gud i tempelet, aner sannheten om dette helt spesielle barnet, og hun gir seg til å lovprise Gud og profetere om befrielsen.
Håpets pilegrimer
Vi kan ta etter Simeon og Anna, disse «håpets pilegrimer». Med sine klare øyne ser de hinsides det synlige, de har «teft» for Guds nærvær i litenhet, de vet å ta imot Gud med glede og tenne denne gleden også i andres hjerter.
Les mer
- Saken hos Vatican News
- Katekesen på Vatikanets nettsider (flere språk)
