La oss vandre sammen i håp
Kjære brødre og søstre!
Med askens botstegn på hodet tar vi i tro og håp fatt på fastetidens årlige pilegrimsgang. Kirken, vår mor og lærer, innbyr oss til å gjøre våre hjerter klare og åpne oss for Guds nåde, for å kunne feire Kristi, Herrens, påskeseier over synden og døden med stor glede, slik den hellige Paulus uttrykker: «Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» (1 Kor 15,54–55). For Jesus Kristus, død og oppstanden, er kjernen i vår tro og garantisten for vårt håp til Faderens store løfte, som allerede er blitt virkeliggjort i ham, hans elskede Sønn: det evige liv (jf. Joh 10,28; 17,3).[1]
Jesus Kristus, død og oppstanden, er kjernen i vår tro og garantisten for vårt håp til Faderens store løfte, som allerede er blitt virkeliggjort i ham, hans elskede Sønn: det evige liv (jf. Joh 10,28; 17,3).
I denne fastetiden, som berikes av jubelårets nåde, ønsker jeg å komme med noen refleksjoner til dere om hva det vil si å vandre sammen i håp, og bringe klarhet i de kall til omvendelse som Gud i sin barmhjertighet retter til oss alle, både som enkeltindivider og som fellesskap.
I
For det første: å vandre. Jubelårets motto, «håpets pilegrimer», får oss til å tenke på Israels folks lange reise mot det lovede land, som det fortelles om i Andre Mosebok: Denne vanskelige vandring fra slaveri til frihet er ønsket og ledet av Herren, som elsker sitt folk og alltid er det tro. Og når vi minnes den bibelske utferden må vi også tenke på de mange brødre og søstre som i dag flykter fra elendighet og vold og søker et bedre liv for seg selv og sine kjære. Her fremkommer et første kall til omvendelse. Vi er jo alle pilegrimer i livet, så hver og en kan spørre seg: Hvordan lar meg denne tilstanden utfordre meg? Er jeg virkelig på vandring, eller er jeg snarere frossen og stiv, av engstelse og håpløshet, eller fordi jeg er innelåst i min komfortsone? Søker jeg utveier fra syndige og uverdige situasjoner? Det ville være en god fasteøvelse å møte den konkrete virkeligheten til en migrant eller pilegrim og prøve å ta den inn over oss, for å kunne oppdage hva Gud vil av oss, hvordan vi kan bli bedre vandrere mot Faderens hus. Dette er en god «prøve» for alle som er underveis.
Er jeg virkelig på vandring, eller er jeg snarere frossen og stiv, av engstelse og håpløshet, eller fordi jeg er innelåst i min komfortsone? Søker jeg utveier fra syndige og uverdige situasjoner?
II
For det andre: å vandre sammen. Å vandre sammen, å være synodal, dette er Kirkens kall.[2] Kristne er kalt til å vandre sammen, aldri som enkeltreisende. Den hellige ånd driver oss til å gå ut av oss selv, mot Gud og våre søsken, og aldri lukke oss i oss selv.[3] Å vandre sammen betyr å bli vevd og selv veve sammen, ut fra vår felles verdighet som barn av Gud (jf. Gal 3,26–28); det betyr å gå side ved side, uten å tråkke på og tråkke ned andre, uten å ruge over misunnelse eller hykleri, uten å etterlate noen bak eller la dem føle seg utestengt. La oss gå i samme retning, mot det samme mål, mens vi med kjærlighet og tålmodighet lytter til hverandre.
I denne fastetiden ber Gud oss verifisere om vi i vårt liv, i våre familier, på våre arbeidsplasser, i våre menigheter og i våre ordensfellesskap er i stand til å vandre med andre, til å lytte, til å overvinne fristelsen til å forskanse oss i vår selvreferensialitet og bare gi akt på våre egne behov. La oss trå fram for Guds ansikt og spørre oss om vi er i stand til å arbeide sammen som biskoper, som prester, som gudviede og som legfolk, til tjeneste for Guds rike; om vi, på en konkret måte, er innbydende både overfor dem som nærmer seg oss og dem som er langt borte; om vi får mennesker til å føle seg som en del av fellesskapet, eller om vi holder dem på en viss avstand.[4] Dette er et andre kall: omvendelse til synodalitet.
La oss trå fram for Guds ansikt og spørre oss ... om vi, på en konkret måte, er innbydende både overfor dem som nærmer seg oss og dem som er langt borte; om vi får mennesker til å føle seg som en del av fellesskapet, eller om vi holder dem på en viss avstand.
III
La oss for det tredje vandre sammen i håp, ut fra et løfte. Måtte håpet som ikke skuffer (jf. Rom 5,5), jubelårets hovedbudskap,[5] være vår horisont under vår fastevandring mot påskeseieren. Slik pave Benedikt XVI lærte oss i encyklikaen Spe salvi: Mennesket «har behov for en betingelsesløs kjærlighet. [Det] trenger den visshet som får [det] til å si: ‘Verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre’ (Rom 8,38–39)».[6] Jesus, vår kjærlighet og vårt håp, er oppstanden[7] og lever og råder i herlighet. Døden er blitt forvandlet til seier, og her ligger de kristnes tro og store håp: i Kristi oppstandelse!
Dette er det tredje kallet til omvendelse: kallet til håp, til tillit til Gud og til hans store løfte, det evige liv. Vi må spørre oss: Er jeg egentlig helt overbevist om at Gud tilgir mine synder? Eller ter jeg meg som om jeg kunne frelse meg selv? Lengter jeg etter frelse og ber jeg Gud hjelpe meg å ta imot den? Lever jeg virkelig i håpet, lar jeg det hjelpe meg å lese historiens hendelser, lar jeg det drive meg til å stå opp for rettferdighet, søskenskap, omsorg for vårt felles hjem – stadig påpasselig med at ingen blir etterlatt bak?
Vi må spørre oss: Er jeg egentlig helt overbevist om at Gud tilgir mine synder? Eller ter jeg meg som om jeg kunne frelse meg selv? Lengter jeg etter frelse og ber jeg Gud hjelpe meg å ta imot den?
Søstre og brødre, takket være Guds kjærlighet i Jesus Kristus, blir vi bevart i håpet som ikke skuffer (jf. Rom 5,5). Håpet er «sjelens anker», trygt og fast.[8] I dette håpet ber Kirken om at «alle mennesker skal bli frelst» (1 Tim 2,4) og forventer i himmelens herlighet å bli forenet med Kristus, dens brudgom. Den hellige Teresa av Jesus uttrykker det slik: «Håp, min sjel, håp. Du kjenner ikke dagen og timen. Vær våken og på vakt, alt går så raskt, selv om din utålmodighet gjør uvisst det som er visst, og lang en kort stund» (Exclamaciones del alma a Dios, 15, 3).[9]
Måtte Jomfru Maria, Håpets mor, gå i forbønn for oss og ledsage oss under vår fastevandring.
Roma, Laterankirken, 6. februar 2025, minnedagen for den hellige Paul Miki og hans ledsagere.
FRANS
Noter
[1] Jf. Dilexit nos (24. oktober 2024), 220.
[2] Jf. Preken ved helligkåringsmessen for de salige Giovanni Battista Scalabrini og Artemide Zatti.
[3] Jf. ibid.
[4] Jf. ibid.
[5] Bullen Spes non confundit, 1.
[6] Spe salvi (30. november 2007), 26. St. Olav forlag. Oversatt av Anne Krohn.
[7] Påskesekvensen.
[8] Jf. Den katolske kirkes katekisme, 1820.
[9] Ibid., 1821.
Les mer
Artikler om fastetiden
- – Frigjør ditt hjerte! (en askeonsdagspreken)
- Fastetidens skriftlesninger og liturgi
- Å frigjøre åndelige krefter – en samtale om fasten
- Hvorfor askekors på pannen askeonsdag?
- Hvorfor er fastetiden førti dager lang?
- Hvorfor abstinens fra kjøtt på fredager i fastetiden?
