Messens evangelium
På den tid sa Jesus til sine disipler:
Vokt dere for å gjøre deres fromme gjerninger med tanke på at folk skal se dem; for i så fall får dere ingen lønn hos deres Far i himlene.
Når du altså gir en gave, la være å forkynne det med trompetstøt, i synagogen eller på gaten, som de skinnhellige gjør, for at folk skal se opp til dem, – for det sier jeg dere, at dermed har de fått sin lønn. Men når du gir en gave, skal ikke din venstre hånd vite hva din høyre gjør, slik at din gave forblir ukjent; men din Far, for hvem intet er skjult, han skal lønne deg.
Og når dere ber, skal dere ikke gjøre som de skinnhellige; de står gjerne frem i synagogene og på gatehjørnene og ber, for at folk skal legge merke til dem. Men det sier jeg dere, at dermed har de fått sin lønn. Du derimot, når du ber, da gå inn i ditt kammer og lukk døren til, og be til din Far som er i det skjulte; for ham er ingenting skjult, og han skal gi deg din lønn.
Når dere faster, så ta ikke på dere en dyster mine, slik som de skinnhellige; de setter opp et riktig elendig ansikt, for at folk skal se at de faster, – men så sier jeg dere også, at dermed har de fått sin lønn. Du derimot, når du faster, da skal du både salve ditt hode og vaske ditt ansikt, slik at ingen ser at du faster, andre enn din Far i det skjulte; for ham er ingenting skjult, og han skal gi deg sin lønn. (Matt 6,1–6.16–18)
Kjære troende,
Pave Frans har i år gitt oss en oppfordring for askeonsdag og fastetiden som ikke er til å misforstå. Han sier: La oss følge Guds kall, «la oss vandre sammen i håp».
Men hva betyr vel det?
Vi kalles til et oppbrudd. Av instinkt vet vi, erkjenner vi, at det er bekvemt å bli i gamle vaner. Denne menigheten er et godt eksempel på det. Vi legger inn et messebesøk askeonsdag, vi avstår fra å spise kjøtt i dag, og kanskje en eller to ting i tillegg.
Men et oppbrudd er ikke dette. Vi kan ikke engang kalle det begynnelsen på et oppbrudd. Muligens fordi vi ikke vet hvor vi skal, eller hvordan vi skal komme dit.
Uten bønn skjer det intet oppbrudd, og det er med bønnen vi begynner. Vi har allerede lært å be i trengselstider og sorg. Vi ber for å takke, og vi ber for de mennesker vi holder av.
I disse dager ber vi særskilt for pave Frans, at han må bli frisk igjen. Men det er alltid vår plikt å be for paven. Han trenger vår forbønn i gode som i onde dager, fordi han vil bli holdt ansvarlig for meget.
Vi gir oss i kast med pavens fastebudskap, for vi vet at han har evnen til å bevege oss. La oss vandre, ikke stå stille, sier han.
Men det er alltid vår plikt å be for paven. Han trenger vår forbønn i gode som i onde dager, fordi han vil bli holdt ansvarlig for meget.
Vårt ønske er å komme til den virkelighet som beskrives i Matteus kapittel 25, nemlig Herrens dom: Jeg var sulten, og dere gav meg å spise. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg (jf. Matt 25,35).
Alt vi har gjort mot en av disse hans minste brødre, sier han, har vi gjort mot ham (jf. Matt 25,40). Dette holdes «dere» ansvarlig for å forstå. Ordet «dere» brukes selvfølgelig her om Kirken. Og dette betyr også at Kirken opptrer samlet. Den skal ikke gå alene.
Håp er en undervurdert dyd. Det er bare fordi vi håper å komme i mål at vi legger i vei.
Caritas eller andre sier til dem som trenger oss: «Her er vi, vi hjelper.» Men må ikke det også bety av ingen av oss kan lukke øynene for den nød han ser?
Det er altså ikke vår kunnskap til teologiske læresetninger som frelser oss, selv om slik kunnskap kommer godt med i mange sammenhenger. Det er hva vi gjør.
Håp er en undervurdert dyd. Det er bare fordi vi håper å komme i mål at vi legger i vei. Nå står vi altså ved begynnelsen av fastetiden, og pave Frans forteller oss at vi skal «vandre sammen i håp».
Og om vi ikke av egen kraft kommer Kristus så nær som vi ønsker, kommer han oss i møte.
Så vidt meg bekjent har han, som Kristus selv, aldri pålagt noen det umulige, og det gjør han heller ikke nå. Det dreier seg ikke om overmenneskelige ting vi vil bli holdt ansvarlig for. Han har heller ikke forpliktet oss på fullkommenhet, men han kan vente at vi anstrenger oss helhjertert.
Jeg ønsker dere en velsignet fastetid. Lykke til med deres oppbrudd, som menighet og som enkeltpersoner. Og om vi ikke av egen kraft kommer Kristus så nær som vi ønsker, kommer han oss i møte.
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.
Les mer om fasten
- Askeonsdag i kirkeåret
- – Frigjør ditt hjerte! (en askeonsdagspreken)
- Fastetidens skriftlesninger og liturgi
- Å frigjøre åndelige krefter – en samtale om fasten
- Hvorfor askekors på pannen askeonsdag?
- Hvorfor er fastetiden førti dager lang?
- Hvorfor abstinens fra kjøtt på fredager i fastetiden?
