Hopp til hovedinnhold
Bilde
Publisert 25. juni 2024 | Oppdatert 25. juni 2024

Bilde

FORTALTE VILLIG: Kardinal Filoni kom godt forberedt til intervjuet. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

 

Kardinal Fernando Filoni, Stormester for Ridderordenen av Den hellige grav i Jerusalem, var i Norge helgen 21. til 23. juni. I dette intervjuet forteller han om hva det vil si å være medlem av ordenen, dens historiske røtter og støtten den gir til Det hellige land. Han reflekterer også over utfordringene med å skape fred i Midtøsten, og Kirkens misjon i verden i dag.

 

Tekst: Øyvind Johannes Vardenær Evenstad

 

Fredag 21. juni satte kardinal Fernando Filoni seg ned for et intervju med katolsk.no. Gravriddernes Stormester var i Norge for å slå tolv kandidater – deriblant seks norske – til riddere og damer av Den hellige grav. Han overrakte også Jerusalemspalmen i gull, ordenens høyeste utmerkelse, til biskop Bernt Eidsvig.

Gravridderordenen fikk sitt første norske medlem i 2004, og har vært i stadig vekst siden. Lørdag 22. juni ble p. Ole Martin Stamnestrø, Anne Rigmor Stock-Evje, Ilse Rodrigez Castellanos, Ragnhild Helena Aadland Høen, Mogens Albæk og Petter Steen tatt opp under investiturmessen i St. Olav domkirke i Oslo. 

 

Les mer

 

– Deres Eminense, hva innebærer det å være ridder eller dame?

– Vi anser kirken i Jerusalem for å være moderkirken, og alle andre kirker i verden for å være hennes barn. Det er barnas plikt å ta vare på sin mor. Derfor er det viktig at riddere og damer av ordenen forstår dette, og at de deltar i arbeidet med å støtte Det hellige land.

 

«Vi anser kirken i Jerusalem for å være moderkirken, og alle andre kirker i verden for å være hennes barn.»

 

Kardinalen understreker at betydningen for den enkeltes liv vil være personlig og til dels forskjellig, og at han bare kan snakke ut fra sitt eget ståsted.

– Vi er ikke en religiøs orden, men en legfolksorden. De geistlige er der for å hjelpe og støtte medlemmene, men det er legfolket som styrer arbeidet. Og når du først er blitt medlem, er det ikke en engangsforeteelse. Du er forpliktet for livet, påpeker han.

– Hvordan blir man ridder eller dame?

– Alle riddere og damer må være katolikker, det er grunnleggende. De må også oppfylle en viss standard. For det første må de ha fått god åndelig formasjon. Du kan ikke bli medlem av ordenen bare fordi du vil ha status eller et fint diplom.

 

«Du kan ikke bli medlem av ordenen bare fordi du vil ha status eller et fint diplom.»

 

– For det andre må de elske Det hellige land, på vegne av seg selv og på vegne av hele Kirken. For det tredje må hver ridder og dame også være et godt medlem av sin lokale kirke. Dette er som de tre bena på et trebensstativ, sier kardinalen og gestikulerer mot gulvet som for å vise en krakk med tre ben.

Han forklarer at man først må søke om å bli medlem av ordenen, og deretter følger en formasjonsperiode før investiturseremonien. Den kan ikke gjennomføres uten en vigilie, som tidligere varte hele natten i forveien. I dag holder man en vigiliebønn kvelden før.

– Du er her også for å overrekke Jerusalemspalmen i gull til biskop Eidsvig. Hvilken betydning har denne utmerkelsen?

– Det er en utmerkelse for å påskjønne lang og tro tjeneste for ordenen og Det hellige land. Biskop Eidsvig har vært veldig godhjertet, han har støttet ordenen og arbeidet for å etablere den her i Norge. Derfor ønsker vi å hedre ham i nærvær av mange delegater fra ordenen. Med denne utmerkelsen ønsker vi å si: Vi setter pris på deg og takker deg.

 

«Biskop Eidsvig har vært veldig godhjertet, han har støttet ordenen og arbeidet for å etablere den her i Norge.»

 

Kardinalen forklarer at Jerusalemspalmen skal minne om palmebladene som folket hilste Jesus med da han red inn i Jerusalem på palmesøndag: «Hosianna, Davids sønn! Velsignet er han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!» (Matt 21,9).

 

Bilde

FULGTE MED: Katolsk.no's reporter skrev ned kardinalens svar. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

 

En lang og ærverdig historie

Gravridderordenen sporer sitt opphav tilbake til hertug Godfred av Bouillon, en av lederne i det første korstog som inntok Jerusalem i 1099. Han skal ha nektet å ta tittelen «konge av Jerusalem» (på grunn av Jesu Kristi kongedømme), og ble i stedet kalt «forsvarer av Den hellige grav».

Kardinal Filoni forteller at ordenens historie i moderne tid går tilbake til 1847, da pave Pius IX inngikk en avtale med sultanen av Konstantinopel om å gjenopprette det latinske patriarkatet i Jerusalem. 

 

«Hvordan kan Den katolske kirke bevares i Jerusalem, hvor det er så få kristne?»

 

– Da den latinske patriarken var på plass, ble spørsmålet: Hvordan kan Den katolske kirke bevares i Jerusalem, hvor det er så få kristne? Derfor gjenopprettet paven Gravridderordenen med sin egen struktur og ga den som oppdrag å støtte moderkirken materielt, sier kardinal Filoni.

– Det var pave Leo XIII som innførte damer (til å begynne med var det bare mannlige riddere), så det kvinnelige nærværet i ordenen går tilbake til 1888. Det er ikke noe nytt, eller bare fordi vi er mer opptatt av kvinners plass i Kirken i dag.

 

Kjærlighet for Det hellige land

Det hellige land består ikke bare av Israel og Palestina, men også av Jordan og Kypros (en tidligere korsfarerstat). Kardinal Filoni forteller at Kirken alltid har hatt Det hellige land i sitt hjerte, og at Paulus ba de kristne i Makedonia og Korint om å vise omsorg for kirken der.

– Gravridderordenens oppdrag er å støtte det kristne nærværet i Det hellige land. Hvordan foregår det i dag?

– Vi står ikke på frontlinjen i Det hellige land, men vi står bak det latinske patriarkatet og støtter dem. De forteller oss hvilke behov de har, og vi dekker dem. For eksempel utdanning (44 skoler og 20 000 barn, både kristne og ikke-kristne), sosiale aktiviteter for barn og eldre, og støtte til fattige familier.

 

«Vi står ikke på frontlinjen i Det hellige land, men vi står bak det latinske patriarkatet og støtter dem.»

 

Kardinalen nevner at ordenen og kirken i Det hellige land først og fremst tenker på de kristne, men at den også fremmer fredelig sameksistens mellom mennesker fra ulike religioner. Den diskriminerer ikke i sin støtte, og hjelper for eksempel barn med handikap fra fattige muslimske familier.

– Patriarkatet tar seg blant annet av palestinere som har mistet jobben i Israel, og hjelper dem med å bli økonomisk uavhengige. I tillegg kommer folkets pastorale behov. Mange av patriarkatets aktiviteter er mulige på grunn av støtte fra ordenen, sier kardinal Filoni.

– Det hellige land er for tiden preget av konflikt. Hvordan påvirker dette ordenens arbeid?

– Vi ønsker ikke at Det hellige land skal bli fratatt sine kristne. Hvis vi ikke støtter dem, er det en risiko for at Det hellige land vil bli et arkeologisk minnested for Kirken. Vi ønsker at den lokale kirken der skal være en levende kirke.

 

«Hvis vi ikke støtter dem, er det en risiko for at Det hellige land vil bli et arkeologisk minnested for Kirken.»

 

Kardinalen understreker at det kristne fellesskapet i Det hellige land lider som følge av den pågående krigen, og at dette naturligvis påvirker ordenens arbeid. Han nevner den katolske menigheten i Gaza, Den hellige families menighet, som eksempel.

 

Les mer

 

– Vi fortsetter å støtte det latinske patriarkatet økonomisk, og folk gir frivillige bidrag fordi de vet at 90 prosent av det de gir, går til Det hellige land. Folk setter pris på denne åpenheten om hva pengene deres går til, sier han.

– Hva er nødvendig for å oppnå fred mellom israelerne og palestinerne?

– I går hadde jeg et møte og snakket med Norges statssekretær for utenriksministeren, Andreas Motzfeldt Kravik. Norge har et spesielt kall til å skape fred i Midtøsten. Den norske regjeringen kan få til mye der, på grunn av den historiske bakgrunnen.

 

«Norge har et spesielt kall til å skape fred i Midtøsten.»

 

Kardinalen viser ikke minst til Oslo-avtalen mellom Israel og PLO (Den palestinske frigjøringsorganisasjonen), som ble inngått i 1993 med hjelp av norsk diplomati. Den innebar gjensidig anerkjennelse av partene. Likevel fortsetter konflikten i Det hellige land.

– Aktørene i konflikten er israelerne og palestinerne, og det er de som må slutte fred med hverandre. Kirken kan oppmuntre dem til det, men de må selv ønske og arbeide for fred. Først og fremst må de respektere hverandres rett til å eksistere. Uten rettferdighet, uten respekt for menneskerettigheter, er fred umulig.

 

«Aktørene i konflikten er israelerne og palestinerne, og det er de som må slutte fred med hverandre.»

 

– Men vi må ikke være redde for vanskelighetene. Vi må fortsette å presse på for fred og understreke følgende: At kristne må ha rett til å bo på begge sider, hos israelerne eller palestinerne, og at pilegrimer må ha frihet til å besøke helligdommer på begge sider.

 

Bilde

PÅ BESØK: Kardinal Filoni benyttet tiden i Norge godt. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen 

 

Opptatt av Kirkens misjon

Kardinal Filoni har vært Gravriddeordenens Stormester siden han ble utnevnt av pave Frans i 2019. Tidligere har han vært både diplomat i Hong Kong og nuntius til Irak under Irak-krigen. Den forrige stillingen hans, fra 2011, var som prefekt for Kongregasjonen for folkenes evangelisering (Propaganda Fide). 

– Basert på din erfaring fra Kongregasjonen for folkenes evangelisering, hva er det viktigste for Kirkens misjon i dag?

– Evangelisering, i sine to hovedaspekter. For det første: Å forkynne evangeliet til alle folkeslag, det vil si mer enn sju milliarder mennesker, med raushet og respekt for alle. Mange mennesker i verden har ikke hørt de gode nyhetene, og vi kan ikke frata dem denne sjansen. For det andre: Å re-evangelisere de døpte som har mistet smaken på troen.

 

«Mange mennesker i verden har ikke hørt de gode nyhetene, og vi kan ikke frata dem denne sjansen.»

 

– Dette er svaret på Jesu befaling: Gå ut, kunngjør og forkynn.

– Hvilke utfordringer står kristne overfor når det gjelder å leve ut og dele sin tro i Midtøsten i dag? 

– På grunn av kriger og forfølgelser og nye politiske strukturer og ordninger etter det osmanske rikets fall, har dessverre et stort antall kristne emigrert fra området siden begynnelsen av forrige århundre. I dag, som pave Frans skrev i Fratelli Tutti, er håp mulig hvis sameksistens mellom religiøse grupperinger er basert på gjensidig aksept av den andres tilstedeværelse. Det er en vanskelig, men ikke umulig oppgave.

 

Les mer