Hopp til hovedinnhold
Bilde
Publisert 8. april 2022 | Oppdatert 12. april 2022

Palmesøndag 2022: En sekularkarmelitts meditasjoner over påskens mysterier 

Bilde

MEN ER JEG KLAR? «Jo, jeg er klar. Jeg har fastet så det har gjort litt vondt, jeg har gitt almisser og strukket meg i alle retninger til sent på natt», skriver Anne Samuelsen i meditasjonen over palmesøndag.  Ilustrasjon: «Jesu inntog i Jerusalem» av Jean-Hippolyte Flandrin (1809 – 1864)

  

Velsignet er han som kommer! 

På den tid drog Jesus videre frem på veien opp mot Jerusalem.

Og som han nærmet seg Betfage og Betania, nær det høydedraget som kalles Olivenberget, sendte han to av disiplene avsted og sa: «Gå inn i landsbyen her ovenfor. Når dere kommer inn der, finner dere en fole stående bundet, en som ingen ennå har ridd på; løs den og før den hit. Og hvis noen spør dere: ‘Hvorfor løser dere folen?’ så skal dere svare at Herren har bruk for den.»

De to gikk da avsted og fant alt slik som han hadde sagt. Og da de løste folen, spurte de som eide den: «Hvorfor løser dere folen?»

De svarte: «Fordi Herren har bruk for den.»

Så førte de den til Jesus, la kappene sine over den og lot ham sitte opp. Og som han red frem, var det andre som bredte kappene sine ut over veien; og da han nådde dit hvor veien bærer ned fra Olivenberget, begynte hele flokken av disipler i jubel å lovsynge Gud av all sin kraft, for alle de undergjerninger de hadde sett: «Velsignet er han som kommer, kongen i Herrens navn! Fred i himmelen, og ære i det høye!»

Men noen fariseere som var blant mengden, sa til ham: «Mester, tal dine disipler til rette!»

Men han svarte: «Jeg sier dere, at skulle disse tie, ville stenene rope.»

(Luk 19, 32 – 40)

 

Meditasjon: Møte med Jesus i påsken 

Jeg åpner Ordet og er der ryktene går. Min konge, min Herre og Mester er på vei mot Jerusalem. Jeg kan se for meg fedre, mødre, barn og unge som haster i vei mens de bryter nyutsprungne palmegreiner. Jeg hører forventningsfulle rop og gledefylt sang. Velsignet er han som kommer, kongen i Herrens navn! Fred i himmelen, og ære i det høye! (Luk 19, 32 – 40) Jeg vil også hylle min Herre. Tenk de har nå kronet ham til konge!

 
Tekst: Anne Samuelsen ocds 

 

Men er jeg klar? Jo, jeg er klar. Jeg har fastet så det har gjort litt vondt, jeg har gitt almisser og strukket meg i alle retninger til sent på natt. Jeg kjenner det i kroppen. Jeg har både salvet mitt hode og vasket mitt ansikt, jeg smiler til speilbildet og strekker armen ut etter kappen. Stryker over det hvite finvevde ulltøyet. Jeg har selv klippet, spunnet, bleket og vevd. Jeg har arbeidet i sene nattetimer, stjålne minutter over flere år. Kjærlig har jeg brodert krage og knapphull. Jeg hyller meg i den, slik jeg har bedt mine barn om å svøpe meg i den når jeg skal legges i jorden. Jo, jeg er klar til å bøye kne for min Konge! Jeg kan allerede i mitt indre se hans hevete banner, de stramme soldatene til hest.

 

Vi står langs veien. Det synges, mumles, trippes og ropes. Først rolig ventende, så ivrig. Nå skjer det noe. Jeg speider, men ser ingen ting. Så skimter jeg etter hvert konturene av en mann som sitter på et lite esel, takten er urolig som om det er første gang noen rir på det. Bak ham går kappeløse menn. Kvinnene er også der. Følget kommer nærmere, en kvinne ved min side roper: Salig er det morsliv som bar deg. (Luk 11.27) Hans mor, er hun også der?

 

Så skjer det: Noen hiver sin kappe foran eselets føtter mens de faller på kne. Andre følger etter. Om bare så alt for kort tid er det meg som må hive kappen. Jeg nøler. Den er hvit, den er ny! Er det virkelig min Konge som kommer slik? Idet følget kommer bare så alt for nært, skjønner jeg at det er Ham. Jeg kjenner hans vesen. Det var jo han som en gang, denne forferdeligste dagen, stod bøyd og skrev i sanden, og som sa: Heller ikke jeg fordømmer deg. (Joh 8, 1-11)

 

I siste liten hiver jeg min kappe og faller på kne. Som mine knær, lander også den på noen litt for store stener som ligger i veien. Det blir et øyeblikks pause idet eselet snubler og må henter seg inn igjen. Lyden av tøy som revner river i hjertet og gjør mer vondt enn forslåtte knær. Møkk og sand gnis inn i stoffet. I brøkdelen av et sekund, i et urolig øyeblikk, møter mine øyne hans. Uforberedt og skjelvende av skam bøyer jeg ansiktet i sanden. Hvordan kunne jeg komme så langt bort fra dette blikket, som en gang så på meg og sa: Gå bort og synd ikke mer fra nå av.

 

 Bønn

Min Herre og Konge! Du som igjen og igjen sier til meg: Gå bort og synd ikke mer. Hvordan kan du holde ut med meg? Du vet at jeg ønsker å være med deg, være din tjener, og når jeg møter ditt blikk er det intet annet sted jeg vil være. Alt i meg roper: ta meg med! Gang på gang rekker du hånden ut for å gjøre nettopp det, men jeg er så opptatt med mitt eget, ja til og med i forsøket på å være deg til lags!

Igjen har ditt blikk fortalt meg at du ikke har gitt meg opp, at du elsker meg. Igjen har ditt blikk vekket lengselen i mitt indre etter å følge deg. Jeg vet ikke hva det innebærer. Du har dradd forbi, dine slitne venner lukter av svette og lang reise, og du sitter på deres kapper. Denne gangen vil jeg ikke slippe deg! Jeg skal følge deg helt inn i Jerusalem. Da du kom, var jeg for overrumplet til å hylle deg. Gi meg en ny anledning, et nytt og trofast hjerte! Hjelp meg i min avmakt!