Morgenstjernen på himmelen

Publisert 8. desember 2017 | Oppdatert 4. januar 2018

Dette er den sjette artikkelen i serien Katolske skatter, som publiseres ukentlig frem til nyttår. Tema for artikkelen: Maria. Les også de foregående artiklene om helgenene, lectio divina, Olavsrelikvien, kirkemusikken og kroppens teologi.

DEN NYE EVA: "Jomfruen av den uplettede unnfangelse" av den flamske barokkmaleren Peter Paul Rubens (1577–1640). Jomfru Maria tråkker her på slangen som fristet Eva i Edens hage. Slangen har syndens frukt i sitt gap. De to englene bærer en krans og en palmegren. Alt dette symboliserer Jomfru Marias seier over synden – men ikke ved egen vinning, men ved Guds nåde

Den 8. desember feirer Kirken høytiden for Jomfru Marias uplettede unnfangelse. Den forteller oss noe ikke bare om hennes avgjørende rolle i frelsesverket, men i de troendes liv.

Tekst: Eirik A. Steenhoff

– Å snakke om "de moderne Mariadogmene" som om de stammer fra 1800-tallet, blir som å snakke om "treenighetsdogmet fra 300-tallet."

Det sier pastor dr. Ole Martin Stamnestrø, sogneadministrator i Vår Frue kirke i Ålesund og generalvikar i Trondhjem katolske stift.

I dag, den 8. desember, feirer Kirken høytiden for Jomfru Marias uplettede unnfangelse. Festen går helt tilbake til oldkirken. Men det var først i 1854 at Kirken bekreftet hennes uplettede unnfangelse som et dogme som skal fastholdes av alle troende. Sammen med dogmet om hennes himmelfart, som ble erklært i 1950, brukes det ofte av protestanter som en hovedinnvending mot Den katolske Kirkes autoritet.

Mer menneskelig

– Definisjonen av et dogme er slutten, ikke begynnelsen på en prosess, understreker p. Stamnestrø. – Dogmene blir ikke på magisk vis til på et bestemt tidspunkt.

Han forteller at tanken om Marias uplettede unnfangelse har lange historiske røtter. Det var først i moderne tid at Kirken ble klar til å bekrefte det som hadde latt seg modne over mange århundrer. Det vakte bestyrtelse i deler av kristenheten da Kirken erklærte dogmet om unnfangelsen i 1854. Og gjør det fremdeles. Men bestyrtelsen beror, ifølge p. Stamnestrø. på misforståelser.

– Det er ikke et dogme som gjør Maria til en slags halvgudinne, slik man ofte hører fra protestantisk hold, sier han. – Det er en grunnleggende feilslutning at syndfrihet er noe umenneskelig. Tvert imot var mennesket opprinnelig syndfritt. Det var slik vi fra begynnelsen av var skapt i Guds tanke. Maria blir ikke mindre, men mer menneskelig når hun er blitt unnfanget uten arvesynden. Dette dogmet viser oss rett og slett mennesket på sitt mest menneskelige.

TRE GENERASJONER: Ett av to malerier av Leonardo da Vinci (1452–1519) som fremstiller den hellige Anna, Marias mor, sammen med Maria og Jesusbarnet. Kirken lærer at Maria var født uten arvesynd, fordi hun skulle føde Gud. Foto: Wikimedia

En annen misforståelse knyttet til dogmet, er den slutning at også Marias forfedre – eller formødre – må ha vært uten synd. Var Marias mor, St. Anna, og hennes bestemor igjen, født uten synd?

– Det er feil, sier p. Stamnestrø. – Det er den som skal føde Gud som må være syndfri. Det sier oss først og fremst noe om Jesu inkarnasjon. Det er Maria som er utvalgt som gudføderske fra begynnelsen av. Det er i Maria at Herren har klargjort et tempel for seg selv.

Maria morgenstjernen

Han viser til hymnen Tota pulchra es, som stammer fra 300-tallet. "Fullkomment skjønn er du, Maria, og arvesyndens plett [macula] finnes ikke i deg," heter det. Det latinske ordet macula gir også navnet på høytiden, Immaculata Conceptio, den uplettede (eller "ubesmittede") unnfangelse. Denne gamle hymnen sier både noe om Mariadevosjonens veldig lange røtter, og noe om hvordan hun ble oppfattet.

P. Stamnestrø forteller at høytiden den 8. desember knytter an til adventstidens tematikk, og deler noen av dens tekster. Evangelielesningen denne dagen er engelens budskap til Maria i Luk. 1,26–38, og foregriper dermed teksten for fjerde søndag i advent. Høytiden er i seg selv av tung symbolsk betydning.

– Maria er som morgenstjernen på himmelen, sier p. Stamnestrø, med henvisning til et velkjent Mariasymbol. – Høytiden for hennes uplettede unnfangelse er som et første glimt av dagen som skal komme etter det lange mørket fra syndefallet.

Og Maria er ikke bare en helgen blant mange. Hun er særlig utvalgt av Gud til å føde Guds Sønn i menneskenes verden. Jomfru Maria har av denne grunn hatt en sterk posisjon i Kirkens liturgiske liv, fromhetsliv, billedkunst og musikk. Og selv om hennes posisjon ble utfordret av reformatorene på 1500-tallet, har den katolske Mariafromheten ikke avtatt siden den gang. Ikke bare har to viktige Mariadogmer blitt erklært i nyere tid. Mange nye marianske fromhetstradisjoner har oppstått.

Floke og knuteløser

I et foredrag i serien Katolsk grovbrød, arrangert av St. Olav domkirkemenighet i Oslo, snakket p. Stamnestrø i fjor høst om Maria som "floke og knuteløser." For mange protestanter er Maria en floke, sier p. Stamnestrø. En som forstyrrer og forvirrer. Det er ikke minst dogmet om hennes uplettede unnfangelse et eksempel på.

Begrepet "knuteløser" kommer fra en bestemt andaktsform med opprinnelse i det gamle katolske Bayern, der Maria fremstilles som en som løser opp i "knuter" – små, hverdagslige problemer – for vanlige mennesker i deres liv.

– Jeg mottok en gang et kort av Maria knuteløseren av noen, og syntes det var et pent bilde, sier p. Stamnestrø. – Siden har det bare blitt viktigere for meg.

Bildet han sikter til, henger i kirken St. Peter am Perlach i Augsburg i Bayern. Det ble malt av Johann Schmidtner (1625–1705) omkring 1700. Utbredelsen av andakten til Maria som knuteløser har en interessant historie, forteller han.

– Pave Frans er kanskje den enkeltperson som har gjort mest for å utbre denne devosjonen.

Jorge Mario Bergoglio var i Tyskland som student på 1980-tallet. På et tidspunkt besøkte han kirken i Augsburg, og ble sterkt grepet av dette bildet. Han bragte et postkort med motivet tilbake til Argentina, som senere ble masseprodusert og utbredt i Latin-Amerika, særlig i Argentina og Brasil.

MARIA KNUTELØSER: Denne Maria-tradisjonen ble særlig populær
i Latin-Amerika etter at pave Frans besøkte kirken som student på 1980-tallet.

Helgen for det hverdagslige

– Vi snakker ikke bare om et vakkert maleri, sier p. Stamnestrø. – Det dreier seg om Marias rolle i å løse problemer mange kan kjenne seg igjen i. Maria knuteløseren er en helgen for det helt hverdagslige. Hun hjelper med de store og små ting. Hjemlige problemer som alle mennesker har i livet.

Den teologiske begrunnelsen er å finne i selve inkarnasjonen, ifølge p. Stamnestrø.

– Maria hjelper oss til å få det rette perspektivet på inkarnasjonen. Mange tenker at Gud er så stor at han bryr seg ikke om våre små ting. I virkeligheten er det helt motsatt. Gud bryr seg virkelig om våre hverdagsliv og våre minste bagateller.

Skepsis til Maria

– Du har en bakgrunn både fra Den norske kirke og Den anglikanske kirke. Hva slags rolle har Maria i disse kirkesamfunnene?

– Luther hadde et forhold til Maria som var litt anderledes enn det som moderne lutheranere har, svarer p. Ole Martin Stamnestrø. – Han fortsatte å være glad i Maria også etter at han brøt med Kirken. Han satt i en borg i Wartburg og skrev en kommentar til Marias lovsang, Magnificat. Hans holdning var at vi skal ære helgenene, at de ber for oss – men at vi ikke skal henvende oss til dem.

P. Stamnestrø forteller at lutherdommen av i dag har et nokså uavklart forhold til Maria. Lengselen etter å få et dypere forhold til henne, er likevel mer markant enn tidligere.

– I de senere tiår har vi sett tendenser til en luthersk Marialengsel, sier han. – Men det er fremdeles svært få lutheranere som henvender seg til henne i sitt fromhetsliv.

En bønn som for oss katolikker er en selvsagt del av hverdagen, Hill deg, Maria, er av den grunn fremmed vare for de fleste lutherske kristne. Blant mange andre bønner.

– Jeg ønsker å understreke overfor dem at det aldri er snakk om et konkurranseforhold, sier p. Stamnestrø. – Det finnes en ubevisst logikk blant mange protestanter som tilsier at hvis vi elsker Maria eller helgenene, elsker vi Jesus mindre. Men man beviser ikke hvor glad man er i Jesus ved å ignorere hans Mor. Og uansett hvor høyt vi elsker Maria, klarer vi ikke å elske henne like høyt som Jesus elsket henne.

PAVEFAVORITT: Ikonet "Salus Populi Romani", Beskytter av det romerske folk, henger i Sta. Maria Maggiore i Roma. Det kom til Roma i tidlig middelalder, og er regnet som blant de viktigste Mariaikoner. Det har blitt æret av mange paver, ikke minst pave Frans, som regelmessig besøker basilikakirken på Eskvilinerhøyden og ber og feirer messe foran ikonet. Foto: Wikimedia.

Romslig anglikanisme

– Enn i Den anglikanske kirke?

– I anglikanismen fungerer Maria i større grad som en identitetsmarkør, svarer p. Stamnestrø. – I den bredkirkelige anglikanske tradisjon, som er representert særlig ved de store katedralene, finnes det en romslighet når det gjelder å henvende seg til Maria. Men det hele ter seg nokså sobert.

Den høykirkelige gren av anglikanismen, som p. Stamnestrø tilhørte da han var teologistudent i England, har på sin side en frodigere Mariadevosjon.

– De som definerer seg selv som "anglokatolikker" ber ofte rosenkransen, går i Mariaprosesjoner og så videre.

– Hvordan fortonet din egen vandring med Maria seg?

– Jeg oppdaget Maria tidlig i tenårene, sier p. Stamnestrø. – Jeg tilhørte menigheten i Gamle Aker kirke i Oslo, hvor man på den tiden ikke var så blyg i forholdet til Maria. På den tiden begynte jeg å be rosenkransen.

Men hans første møter med Maria og de andre helgenene var ikke helt uten utfordringer.

– Det finnes noen barrierer når man beveger seg fra et luthersk til et mer katolsk ståsted, sier han. – Det å henvende seg til en helgen for første gang, er uvant og en terskel.

Maria gudfødersken

– En slik angst for Maria ser man ikke i Kirkens tradisjon, fortsetter p. Stamnestrø. – Den har til dels meget blomstrende Mariabønner.

Han viser til en annen hymne, Sub tuum præsidium, nr. 555 i Lov Herren. Oversettelsen lyder: "Under ditt vern tar vi vår tilflukt, Guds hellige Mor. Ta nådig imot de bønner vi ber i våre trengsler, og frels oss fra alle farer. Du evige Jomfru, velsignet og hellig"

– Den formidler tilsynelatende en meget avansert form for Mariafromhet, skrevet i begeistring en gang utpå 1800-tallet, sier han. – I virkeligheten er den meget gammel, fra 200-tallet.

– Denne sterke Mariafromheten forutsetter i virkeligheten en veldig trygg tro?

– Akkurat. For når vi sier om Maria, sier vi egentlig noe om Jesus, sier p. Stamnestrø. – Hun er som et bolverk som beskytter oss mot kristologiske heresier.

Han nevner konsilet i Efesos i år 431, der dogmet om Maria som Theotokos – gudføderske – ble bekreftet av Kirken.

– Poenget er at vi trenger Maria for å kunne si noe om Jesus.

Maria og enhet

"Det ville være en "stor kjærlighetsgjerning mot våre i troen adskilte brødre, om vi betror Maria disse kristne som i år feirer sitt reformasjonsjubileum," sa p. Stamnestrø på slutten av sitt foredrag i fjor høst. "La oss be om at alle kristne vil motta sannheten om Maria, slik at sannheten om hennes Sønn kan utbres."

– Den katolske Mariadyrkelsen fremstilles ofte av protestanter som et viktig hinder for enhet. Sier du at det egentlig er motsatt – at en felles forståelse av Maria er et vilkår for enhet?

– Ja, det tror jeg, svarer p. Stamnestrø. – I troens vev henger alt sammen, og Maria er ikke hva vi ville kalle en perifer skikkelse. Hun står trygt plantet helt inntil sentrum. Derfor burde hun være felles for alle kristne.

Han minnes sin egen studietid i Durham. Foreleseren, den anglikanske tidligere domprost i byen, påsto at de katolske Mariadogmene er alvorlige økumeniske hindre.

– Da sa jeg: Ser man dette fra en katolsk synsvinkel, dreier dette seg om Den hellige Ånds virksomhet i Kirken. Eller at Mariadogmene klargjør Sannhetens Ånds virke i Kirken. Hvis man ser på det på den måten, kan man da av pragmatiske, økumeniske hensyn si nei til Ånden?

– Det ville være et urimelig krav å stille til Den katolske Kirke av andre kirkesamfunn, avslutter han.