Preken ved rekviem for munk Robert

Publisert 7. oktober 2020 | Oppdatert 16. oktober 2023

R.I.P.: Munk Robert Kevin Anderson (1932 – 2020)

Bilde

HELLIG MANN: – Det er én ting å være eneboer i Egypts klima, en ganske annen å være det i Telemarks fjellsider. Jeg har neppe kjent noen som har frosset så meget som munk Robert, som har spist så lite og så enkelt, sa biskop Bernt I. Eidsvig i sin preken i Atrå kirke onsdag 7. oktober. Foto: Nils Heyerdahl

Kjære bror Serafim og bror Miikael,

kjære munk Roberts venner, kjære troende,

munk Robert Anderson ble født 23. januar 1932 i Hartford, USA, og trådte i ung alder inn i cistercienserabeddiet av den strenge observans i Spencer, Mass..

Han ble presteviet bare 23 år gammel.

Munk Robert var en markant og tydelig personlighet i sitt fellesskap, ikke minst i sin tid som novisemester, en medbrødrene respekterte og så opp til, ikke minst fordi han var streng med seg selv – og glad. Han var munken som mislikte alt som smakte av kompromisser med et bekvemmere liv, fordi det var et tegn på åndelig slapphet: En munk skal leve asketisk, ellers er det noe i veien med hans og klosterets forståelse av kallet.

Ordensregelen gir anledning til eneboerliv, og det var som eneboer munk Robert kom til Tinn i 1967 for å leve sin askese, i bønn, messefeiring og fysisk arbeid. Dette fortsatte han trofast med helt til siste slutt. Hans energiske motstand mot kompromisser varte også livet ut.

Munk Roberts livsform tar oss helt tilbake til klosterlivets eldste tid, det 4. århundre, først i Egypts varme klima. Klostrene begynte ikke som fellesskap, men med enkeltpersoner, eremitter, som valgt å leve alene i ødemarken uten byenes uro eller verdslig forfengelighet og mas.

Folk oppfattet disse som hellige menn og, sjeldnere, kvinner, og de fikk ikke være i fred. De som søkte forbønn og råd, fant eneboerne, og forstyrret dem, men fikk de råd og den forbønn de bad om. Det jeg sier nå, kan selvsagt bestrides, men såvidt min livserfaring rekker, finnes det ikke noen mer tiltrekkende menneskelig egenskap enn hellighet - som ikke er noe annet enn en Guds gave mottatt i glede.

Noen av dem som kom til fedrene i ødemarken, nektet å dra hjem. Vi kan si at små og, senere, store fellesskap vokste frem rundt menn som ville være alene med sin bønn og betraktning, og motvillig tok imot andre. De råd disse fedrene gav, ble imidlertid sitert og brakt videre, og det finnes nedskrevne samlinger av deres utsagn. Mange øser fortsatt av disse kilder, hvis jeg skulle antyde litt åndelige lesning for dere.

Det er én ting å være eneboer i Egypts klima, en ganske annen å være det i Telemarks fjellsider. Jeg har neppe kjent noen som har frosset så meget som munk Robert, som har spist så lite og så enkelt. Forsakelsen var ikke ment som en prestasjon, den hadde bare én hensikt: Å vinne frihet til å leve som munk for Gud.

Hva hadde han å vise for sine forsakelser? Svaret kjenner dere alle: En dyp og inderlig glede, en sjelden åndelig intuisjon, evnen til å se andres nød. Noen moderne prester ser seg selv som terapeuter. Hva kunne de ikke ha lært på Hylland?

Dette er ikke ment som en historietime; jeg henviser til historien, fordi dere kjenner dere igjen. Noen av dere kom til munk Robert for å få råd eller for å be om hans forbønn, eller for å komme nær en person som løftet hjertene, eller fordi stedet gav deres trette sjel noen øyeblikks hvile fra sorg og bekymring. Noen ble et par år hos ham; to ble for godt. Såvidt jeg kjenner til, har munk Robert aldri sagt noe slikt, men jeg har en følelse av at han håpet å være salt og surdeig her i bygdene, for nå å bruke bibelske uttrykk.

Det ville være altfor enkelt å si at han var her bare for å be og kontemplere. Han hadde en instinktiv kjærlighet til folket her, til landskap og landbruk, til tradisjoner og kultur - og, ikke minst, til deres talemål. Han ville ikke leve som en fremmed blant dere, og han døde som en av dere.

Mange har skrevet til meg og bedt om at han kunne bli begravet her – som et såkorn i Tinns fruktbare jord. Han tenkte som kirkefedrene skrev: Mitt fedreland er hos Gud i himmelen. I sitt stille sinn la han nok til: Av alle former for utlendighet, er Tinn den beste.

Munk Roberts dype overbevisning var at bønnen virker hva den nevner: Hos den som ber, hos dem bønnen er for, hos Gud. Ikke bare var han overbevist om dette, han erfarte det gang på gang.

Munk Robert var mer profet enn prest. Han var en stabeis, kompromissløs i alt som var hellig for ham. Be for hans sjel i takknemlighet for at hans stahet og kompromissløshet ble til vidnesbyrd om Guds kjærlighet og imøtekommenhet iblant dere.

Måtte han, Guds munk og tjener, gå inn til den evige glede.

+Bernt Eidsvig