Jeg skjønner ikke hvordan dere kan si at paven er ufeilbarlig, han er jo bare et menneske!
Peter – den første pave – var en svak mann som fornektet Jesus da de dramatiske hendelsene med arrestasjon og korsfestelse skremte ham. Likevel var det Peter Jesus utpekte som leder for Kirken. Når den første paven – direkte håndplukket av Frelseren selv – kunne være så svak, har katolikker et realistisk syn også på senere paver. Likevel tror vi at Kristus – for at ikke Kirken skal falle fra hverandre i uenighet og splittelse – har beskyttet paveembetet på en overnaturlig måte mot å ta feil i lærespørsmål. Vi tror at når Gud har gitt en åpenbaring, har han også gitt oss muligheten til å vite hva denne åpenbaringen er og til å bevare den gjennom tidene. Vi tror ikke at Gud vil tillate at åpenbaringen «går tapt» i løpet av Kirkens historie ved at Kirken begynner å lære feil, men at alle mennesker til alle tider, også vi i dag, skal kunne ha tilgang til den ekte åpenbaringen. Det er blant annet dette som ligger i Jesu ord til Peter i Matt 16,18: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.»
Ikke alt paven sier, betraktes som ufeilbarlig – eksempelvis skal ikke den til enhver tid sittende paves syn på øl, biler og fotball regnes som kirkelig lære. Men dersom det oppstår usikkerhet om et viktig trosspørsmål, kan paven uttale seg om saken på en måte som er bindende for alle katolikker. Vi sier at paven i en slik situasjon uttaler seg ex cathedra, dvs. «fra lærestolen». En slik uttalelse vil også tydelig understreke hva den er; det vil si både at paven sier at han har til hensikt å uttale seg ufeilbarlig, og også nøyaktig hva han snakker om. Derfor er ufeilbarlige uttalelser formulert så presist som mulig. Verken vår nåværende pave eller den forrige har uttalt seg under henvisning til sin ufeilbarlighet, rett og slett fordi det ikke har vært behov for det. Ufeilbarligheten beror altså ikke på den enkelte paves personlige egenskaper, men er et løfte som Kristus har knyttet til selve paveembetet.
Hvor i Bibelen står det noe om paven?
Ordet «pave» brukes aldri i Bibelen, men hele grunnlaget for paveembetet finner vi i Bibelen. Jesus velger 12 apostler. De lever sammen med ham i tre år, og er dermed de som vet mest om Jesu liv og budskap. Blant disse 12 viser Bibelen oss at Peter har en særstilling. Det er til Peter Jesus sier:
«Og det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» (Matt 16,18–19)
«Fø mine lam! (…) Jesus sier: Vær hyrde for mine sauer! Jesus sier til ham: Fø mine sauer!» (Joh 21,15–17)
Det er også Peter som er den første som får gå inn i den tomme grav etter Jesu oppstandelse. Johannes, som kommer først frem, venter utenfor og lar Peter gå inn først (se Joh 20,1–7).
Det er Peter som står frem for folket på pinsedag etter at apostlene har mottatt Den Hellige Ånd (se Apg 2,14).
Under møtet i Jerusalem hvor apostlene og de eldste var samlet for å avgjøre om alle kristne måtte følge de jødiske lover og skikker, ser vi at Peter også her har en nøkkelrolle (Apg 15,1–35).
De fleste bibelforskere, uavhengig av kirketilhørighet, er i dag enige om at Peter hadde en spesiell stilling i den første disippelflokken. Uenigheten begynner når man ser på fortsettelsen. Protestantiske teologer vil vanligvis mene at Peters stilling ikke «gikk i arv» til noen andre, men opphørte ved hans død. Vi katolikker (og dels de ortodokse, men på en litt annen måte) mener derimot at oppdraget Peter mottok, ble overtatt av hans etterfølgere like til i dag.
Det faktum at det med en gang etter Peters død velges en stedfortreder for ham og at denne praksisen har fortsatt like frem til i dag, viser at de første kristne mente at hans embete er villet og opprettet av Kristus selv. Pavens fremste oppgave er å fremme enhet i hele den verdensomspennende kirke og være enhetens symbol. Ser vi på den tidlige kirkehistorie, ser vi at både Kirken i øst og vest vendte seg til biskopen av Roma (paven) for å få en avgjørelse når det var uenighet om Kirkens lære eller praksis.