Skriftemålet kalles også «botens sakrament». Nylig har det fått navnet «forsoningens sakrament». «Forsoning» er mer dekkende, fordi det innebærer at to parter handler: Gud og mennesket. «Å gå til skrifte» legger bare vekt på menneskets andel. Likevel bruker folk flest stadig betegnelsen «skriftemålet». Det gjør også den norske messeboken fra 2011 (s. 1252).
Kirken erklærer synd tilgitt på vegne av Gud. Den stoler på Kristi ord påskedag: «Motta den hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om de holder syndene fast for noen, er de fastholdt» (Joh 20,22–23).
I sin første tid tilga Kirken synd på Kristi vegne ved å gi dåpen. Dåpen setter mennesket i vennskapsforhold med Gud, og tar bort all skyld.
Forfølgelse i de første århundrene førte til frafall. Grov synd som drap og ekteskapsbrudd ble også straffet med at man ble utelukket fra menigheten. Ville man bli opptatt i menigheten igjen, måtte man gjøre offentlig bot. I lange tider var dette tillatt bare én gang i livet.
Omkring år 600 oppsto skikken blant munker å få erklært synd tilgitt privat. Dette er stadig praksis i Den katolske kirke.
Å gå til skrifte er en omvendelse. Begrepet synd forutsetter et gudsforhold. Man synder mot Gud. Man ber Gud om tilgivelse. Alvorlig synd er handlinger eller unnlatelser som er mot Guds vilje. Alt som skader medmennesker eller en selv eller ens gudsforhold, bør skriftes. For at en handling skal være synd i streng forstand, må man vite at den er ond, og man må ha frihet til å handle anderledes. «Dødssynd» kalles en synd som innebærer at mennesket vender seg bort fra Gud. Sjelens liv med Gud dør. Ørkenfedrenes tema «de syv dødssynder», hovmod, gjerrighet, grådighet, osv., bruker ordet anderledes. Her betyr «dødssynd» en last, ikke en handling. De burde kalles «de syv hovedlaster», eller lignende.
Unnlatelser og negative handlinger som ikke innebærer vilje til å bryte med Gud, kalles «tilgivelige synder». Uttrykket er dårlig, for Gud tilgir også «dødssynd» når man ber ham om det. «Tilgivelige synder» er det ikke nødvendig å skrifte. Spontane reaksjoner av sinne, sjalusi osv., er ikke synd. Først når man fritt går med på å være sint eller sjalu, og lar sin holdning preges av det, blir det synd.
Under samvittighetsransakelsen før skriftemålet kan man bruke de ti bud som «skriftespeil» for å se sin synd. Man kan spørre: «Har jeg sviktet i tro, håp og kjærlighet?», eller man kan tenke over: «Har jeg syndet mot Gud, min neste eller mot meg selv?»
Når man har erkjent sin skyld, angrer man, det vil si at man tar avstand fra sine destruktive handlinger og holdninger med forstand og vilje. Mangler angeren, er skriftemålet ugyldig. Men angeren kan være ekte, selv om sorg og tårer uteblir. Anger fører til forsett om ikke å synde igjen. (Når gjengifte etter skilsmisse utelukkes fra sakramentene, er det fordi dette forsettet mangler. Samliv i ekteskap nr. 2 betraktes som ekteskapsbrudd. Se avsnitt 3. Ekteskapet.)
Når man bekjenner sin synd for skriftefaren, nevner man andre mennesker bare når det er nødvendig for klarhetens skyld, og aldri ved navns nevnelse. Man ber om tilgivelse for sin egen synd, ikke for andres.
Presten hjelper til med å skille mellom irrasjonell skyldfølelse («Jeg fikk min mann til å ta et tidligere fly. Flyet falt ned. Det er min skyld at min mann døde.») og fornuftig syndserkjennelse: («Jeg skadet min manns tillit til meg ved å lyve for ham.»). Presten påviser at det ofte ikke er noen skyld, selv om man føler seg skyldig. Han hjelper å se den synd man virkelig er ansvarlig for.
Skriftefaren idømmer så den skriftende en bot. Boten er ikke soning. Kristus har sonet. Men synd gjør det kristne fellesskap svakere. Kjærligheten svekkes i Kirken. Boten er ment som et bidrag til å bygge opp det kristne fellesskap ved å tilføre noe positivt. Den består som regel i å be en bønn eller å betrakte en tekst fra Evangeliet.
Bare prester kan gi sakramental syndsforlatelse på Guds vegne (absolusjon). Presten har absolutt taushetsplikt om det man har betrodd ham i skriftemålet. Absolusjonsformularet lyder: «Gud, vår barmhjertige Far, har ved sin Sønns død og oppstandelse forsonet verden med seg og sendt Den Hellige Ånd til syndenes forlatelse. Han gi deg ved sin kirkes tjeneste tilgivelse og fred. Så forlater jeg dine synder i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.»
Skriftestolen ble skapt for å hindre sladder om kvinners møte med presten, og for at man skal kunne få erklært synd tilgitt og forbli anonym. I landsbyer hvor alle kjenner alle, skulle man kunne motta botens sakrament uten å grue for å møte presten hos landhandleren ti minutter senere. I våre dager anbefales en skriftesamtale ansikt til ansikt på prestens kontor, eller lignende. Slik kan man bedre belyse den skriftendes situasjon. I større kirker i utlandet – og i Norge – sitter prester vakt i skriftestolene hver dag, og mange benytter anledningen til å skrifte uten å måtte ringe og treffe avtale på forhånd.
Selv om man er så heldig å ha en «fast skriftefar» som kjenner en, er man alltid fri til å skrifte for en annen. Man har ingen plikt til å gjøre rede for dette overfor sin vanlige skriftefar. Dette er for at menneskelige hensyn aldri skal hindre noen i å motta botens sakrament.
Hvor ofte skal man gå til skrifte? Så sent som i 1950-årene gikk man til skrifte flere ganger pr. måned. Kanskje bygget det på en misforståelse. I et århundre da folk mottok nattverden meget sjelden, hadde Kirken gitt en lov: Man skal motta nattverden minst én gang pr. år i forbindelse med påsken. Dette ble kalt «å gjøre sin påskeplikt». Kirken gikk ut fra at man hadde begått synd i løpet av et år, derfor het det også: «Før du går til nattverd, skal du gå til skrifte.» I begynnelsen av vårt århundre begynte folk å motta nattverden hyppigere. Man gikk stadig til skrifte først. Derved gikk mange til skrifte hver uke.
Mange innså likevel at de ikke hadde alvorlig synd å be om tilgivelse for så ofte. Kirken understreker også at vennskapet med Gud styrkes hver gang man mottar nattverden. Skriftemålet føles derfor ofte litt overflødig.
De som var vant til å gå til skrifte meget ofte, har stort sett latt denne praksis falle. Mange har ikke funnet noen god rytme siden.
For å oppmuntre til å motta sakramentet, holdes «botsandakter» med anledning til privatskriftemål innlagt i seremonien. Disse gjør syndens kollektive aspekt synlig ved at man samles som menighet også når man ber om tilgivelse. Mange kommer til botsandakt, men få går til skrifte der. Antagelig vil man heller ta seg tid til en skikkelig skriftesamtale, og vite seg personlig ansvarlig for sin synd.
Noen skrifter nok sjeldnere fordi de ikke lenger er sikre på hva som er synd. Andre plages mer av vissheten om urett i verden og om vår privilegerte stilling i industrilandene. Her nytter det lite med forsett om ikke å synde mer, og absolusjonen tar ikke bort vissheten om skyld. Derfor finner de skriftemålet lite tilfredsstillende, og kanskje litt egosentrisk. Global samvittighet bør imidlertid ikke tjene som påskudd til å overse behov som er innen rekkevidde. Svak nestekjærlighet skulle være grunn nok til å søke botens sakrament.
De fleste forsøker nå å gå til skrifte i advents- og fastetiden, og ellers når de er seg bevisst at de har syndet alvorlig mot Gud.
Kan ikke Gud tilgi uten at man går til skrifte? Jo, Gud kan gi sin nåde uten sakramentalt tegn. Sakramentet er til for menneskets skyld for at vi skal være sikre på at vi har mottatt Guds nåde.