I. Ikke-kristent syn på Guds åpenbaring
Opplysningsfilosofene
Det finnes filosofisk-telogiske retninger som nok er overbevist om at Gud eksisterer, men som benekter at han har åpenbart seg for oss mennesker. Vi kan i denne forbindelse nevne deistene. De franske opplysningsfilosofene Rousseau og Voltaire tilhørte denne retning. De mente Gud var en genial ingeniør. Han hadde planlagt universet i alle detaljer og satt planen ut i livet. Verden var nå en stor, sinnrik maskin, og Gud satte maskineriet i gang. Deretter trakk han seg bort fra sitt skaperverk, og lot det gå sin bene gang. Viktig for Gud var det at ingen i ettertid tuklet ved maskineriet. Hvis det bare fikk gå sin gang uforstyrret av innblanding fra menneskenes side, ville alt bli fryd og gammen på jord. Naturen selv ville sørge for det. Men Gud hadde håpet forgjeves. Menneskelige autoriteter tok til å fingre med maskineriet. Det ble til ulykke for alle.
Det var nå for det første prestene. De bar stor skyld i at mye gikk galt, at det kom sand i det velsmurte maskineriet. De påstod at Gud slettes ikke hadde trukket seg bort fra sitt skaperverk. Han inntok ingen fjern plass bak alle skyer. Nei, han ønsket nærkontakt med oss, han åpenbarte seg for menneskene. Selv gjorde prestene krav på å være de riktige fortolkere av Guds åpenbaringer.
Andre som tuklet utilgivelig med maskineriet var politikerne. De begynte å regulere forholdet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. De ga lover som gjaldt menneskenes adferdsmønster i samfunnet. Slik forstyrret de naturens bene gang og skapte elendighet hvor de stod og gikk. Etter den franske revolusjon i 1789 gjaldt prinsippet laissez faire. Staten skal ikke blande seg inn i forholdet oss mennesker imellom. Uten innblanding fra prester og politikere utvikler naturen seg til menneskehetens beste.
II. Jødisk-kristent syn på åpenbaringen
Etter jødisk-kristent syn er Gud interessert i sitt skaperverk, også etter at han har skapt og satt det i bevegelse. Det er Guds uendelige kjærlighet som fikk ham til å rope tingene i eksistens. Han ville dele sin lykke med den skapning han i overstrømmende kjærlighet hadde frembrakt.
Den naturlige, indirekte åpenbaring
I videste forstand kan vi si at hele skapningen er Guds åpenbaring til oss mennesker. Myldret av fjerne stjerner minner oss om Guds uendelighet. Havet med sine mektige bølger forteller om hans allmakt. Det vegetative og sensitive liv - med sitt sinnrike samspill -vitner om Guds visdom. Blomstens ynde, det dype, uutgrunnelige tjernet, som speiler trærnes høstlige fargeprakt, forteller om Guds ufattelige skjønnhet. Gud etterlater seg spor i skaperverket, Hver ting som er til, vitner om Guds eksistens og egenskaper.
Den overnaturlige, direkte åpenbaring
Gud åpenbarer seg ikke bare indirekte gjennom skaperverket, men også gjennom direkte tale til oss. Det er det Bibelen vitner om.
Våre stamforeldre
Våre stamforeldre Adam og Eva hadde Gud en inderlig nærkontakt med. Bibelen vitner om inderlig, umiddelbar kommunikasjon. Gud plasserer dem i Edens have og lærer dem å dyrke plantene som vokser der. Gud taler til dem, forteller hvilke frukter de skal spise, og frukt de for all del ikke må røre. -Åpenbaringene fortsetter også etter syndefallet. Den viktigste peker fremover mot en Frelser som skal redde menneskene ut av den elendighet som opprøret mot Gud hadde brakt dem inn i.
I 1 Mos 3,15 leser vi at etter at våre stamforeldre falt for slangens - djevelens - fristelser, og ble jaget ut av Paradiset, tente Gud en håpets stjerne på den ellers så beksvarte himmel. Gud sier anklagende til slangen (djevelen): «Jeg vil sette fiendskap mellom deg (slange) og kvinnen, mellom ditt avkom(slange) og hennes avkom. Den (kvinnens avkom) skal knuse ditt hode (slange), men du (slange) skal hogge den (kvinnens avkom) i hælen. Den katolske kirke har til alle tider forstått denne profetien som myntet på Jesus, som skulle knuse slangens hode, og Maria som sammen med sin Sønn skulle leve i aktivt fiendskap med djevelen. Slik forstått ble det naturlig å kalle disse ordene for urevangeliet.
Guds åpenbaring til Noa
Guds åpenbaringer til våre stamforeldre blir opptakten til nye. Gud taler til Noa, gir ham praktisk veiledning om hvordan han skal bygge arken, hvem han skal ta med seg, når han skal forlate den. Han slutter en pakt med Ona og lover aldri mer å tilintetgjøre alt levende på jord (1 Mos 7-8).
Guds åpenbaringer til Patriarkene
Gud taler fortrolig med patriarkene Abraham, Isak og Jakob. Gud befaler Abraham dra bort fra sitt land, sin slekt og sin fars hus og dra til det landet Gud vil vise ham. Han slår seg ned i Kanaan. De fortrolige samtaler fortsetter. Gud forespeiler ham at noe stort skal skje i hans ætt. «I deg skal alle slekter på jorden velsignes» (1 Mos 11,3).
Det samme løftet gir han til Isak og Jakob. Guddommelige spådommer blir klare først ved oppfyllelsen.: Av Abrahams ætt var Jesus, han som ble til velsignelse for alle folkeslag.
Gud åpenbarer seg til Israel
Til sønnen Juda sier Jakob med profetisk klarsyn: «Septeret skal ikke vike fra Juda før Han kommer som skal komme, Han som folkene skal sette sitt håp til» (1 Mos 49,10).
Moses står i stadig kontakt med den Gud som åpenbarer seg: Gud instruerer ham, og Moses er lærenem. Han mottar de ti bud på Sinai. Han formidler til folket Israel lover de skal holde, forskrifter om hvordan paktens ark skal se ut, forskrifter for gudstjeneste, sabbatshvile, rituell renselse, ekteskapet osv.
En merkelig åpenbaring formidles gjennom moabitten og seeren Balaam. Moabitterkongen fører ham opp på et fjell med utsyn til israelittenes hær og vil at Balaam skal forbanne fienden. Men Gud vender forbannelse til velsignelse. Gud taler gjennom Balaams munn: «Jeg ser Ham, men ikke nå, jeg skuer Ham, men ikke nær, en stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel.» (4 Mos 24,17) - en klar messiasprofeti.
Da Moses holdt sin siste tale til israelittene før de krysset Jordanelva og tok til å erobre det forgjettede land sa han: «Av ditt eget folk, av dine landsmenn, vil Herren din Gud la det fremstå en profet som meg. Ham skal dere høre på» (5 Mos 18,15).
Kong David får en rekke åpenbaringer av den Gud han elsker. En gang mottar han et løfte fra Herren: «Jeg vil reise opp en ettermann av ditt avkom, og hans kongstol skal stå til evig tid. Jeg vil være en far for ham, og han skal være en sønn for meg» (2 Sam 7,12-14).
I Davidssalme 22 forutsir Gud de smerter Jesus måtte lide. «Jeg er en makk og ikke en mann, spottet av mennesker, foraktet av folk.» «Min kraft er uttømt som vann, alle mine ben har løsnet … min munn er tørr som potteskår.» «En flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer min hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.»
Jesu oppstandelse blir forutsagt: «Du (Gud) overgir ikke min sjel til døden, din hellige til gravens oppløsning» (Salme 16,10).
Likeså åpenbares at Jesus fører sjelene i dødsriket med seg til Faderen når han farer opp i himmelen. «Du farer opp til det høye, tar fangene til bytte» (Salme 68,19).
De gammeltestamentlige profetene går mer i detalj i sine profetier om Messias.
Profeten Mika spår at han skal fødes i Betlehem:«Men du Betlehem, Efrata, den ringeste blant ættene i Juda! Fra deg lar jeg komme en mann som skal herske over Israel. Han har sitt opphav fra gammel tid, han er fra eldgamle tider» (Mika 5,1).
Profeten Jesaja ser døperen Johannes skikkelse når han sier: «Hør, det er en som roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, legg en kongsvei for vår Gud rett gjennom ørkenen! Hver dal skal heves, hvert fjell, hver haug skal jevnes.» (Jes 40,3-4). Han åpenbarer storheten i Messiasskikkelsen for sine tilhørere: en fredsfyrste skal han bli: « For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste. Så skal herreveldet bli stort og freden være uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og til evig tid» (Jes 9, 6).
Som Guds talerør kan Jesaja åpenbare at barnets mor vil være jomfru: «Se en jomfru skal bli med barn hun skal føde en sønn og gi ham navnet Emmanuel» (Jes 7,14).
Gutten får som voksen den Hellige Ånds gaver. «En kvist skal skyte fra Isjias stubb, (Isai var far til David), et skudd skal renne opp fra hans røtter. Herrens Ånd skal hvile over ham, Ånden med visdom og forstand, Ånden med råd og styrke, Ånden som gir kunnskap om Herren og frykt for ham» (Jes 11,1-2).
Jesajas visjonære blikk øyner en Messias som elsker de syke og fattige: «Herrens Ånd er over meg, for Herren Gud har salvet meg . Han har sendt meg for å forkynne et gledesbudskap for de arme, for å lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger og frigjøring for dem som er i lenker» (Jes 61,1).
Jesaja øyner en Messias som vil gjøre undergjerninger: «Da skal de blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som hjorten, og den stumme skal juble med sin tunge» (Jes 35,5-6).
Jesaja skildrer Jesu lidelser med medlidenhetens blikk: «Min rygg bød jeg frem til dem som slo, mitt kinn til dem som drog meg i skjegget. Jeg gjemte ikke mitt ansikt for dem som hånte meg og spyttet på meg» (Jes 50,6). «Han hadde ingen herlig skikkelse, vi gledet oss ikke over synet av ham. Han var ringeaktet, forlatt av alle mennesker, en smertens mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann, som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle få fred, ved hans sår har vi fått legedom. … Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble mishandlet, men bar det ydmykt. Han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes. .. Han ble utryddet av de levendes land, måtte dø for sitt folks overtredelse. De ga ham en grav blant ugudelige, blant rike menn da han var død, enda han ikke hadde gjort noen urett. … Han tok på seg de manges synd, og gikk i forbønn for oss syndere» (Jes 53,2-12).
Profeten Joel forutsier Den Hellige Ånds komme over den unge kirke: «En gang skal det skje at jeg utøser min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal tale profetord. ... Selv over treller og trellkvinner vil jeg utøse min Ånd i de dager» (Joel 3,1-2).
Profeten Sakarja ser Jesus ride inn i Jerusalem på Palmesøndag: «Rop høyt av glede, Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem! Se din konge kommer til deg. Rettferdig er han, og seier er gitt ham; ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen» (Sakarja 9,9).
Gjennom lidelsesmannen Job åpenbar Gud de dødes oppstandelse: «Jeg vet at min gjenløser lever; og som den siste skal han stå frem på jorden. Når det ikke er noe igjen av min hud, og mitt kjøtt har tæret bort, da skal jeg skue Gud. Jeg skal se ham med egne øyne, jeg selv og ikke en fremmed. Å, jeg fortæres av lengsel» (Job19, 25-26).
Det finnes en rekke andre åpenbaringer om Messias, som profetene forkynte og hagiografene skrev ned. Jeg har bare nevnt noen av de viktigste. Dessuten har Kirken til alle tider forstått de store hendelser i Det gamle testamente som forbilleder på de det som skulle finne sted i Det nye testamentet.
III. En utvikling i Guds åpenbaringer
I de gammeltestamentlige åpenbaringer øyner vi en oppdragelsesprosess fra Guds side. Han ønsker å frelse hele menneskeheten. Men åpenbaringene må ta hensyn til den teologiske og moralske modenhet menneskene befinner i til enhver tid. Etter syndefallet degenerer menneskene. Opprøre mot Gud fortsetter kontinuerlig. Hovmotet driver dem til å bygge Babels tårn. De vil storme himmelen og bli som Gud. Respekten for kvinnen som subjekt forsvinner. Hun blir mannens objekt, og han trenger flere. Polygamiet gjør sitt inntog. Respekten for menneskeverdet er på retur. Mord og annet barbari hører med til dagens orden. Gud vil ta menneskene i skole både teologisk og moralsk. Dette skjer gjennom åpenbaringene. Gjennom tusener av år skjer det en langsom utvikling fra det første primitive gudsbegrep til profetenes åndelige forståelse av den allestedsnærværende, transcendente Gud, fra ættesamfunnets prinsipp øye for øye, tann for tann til profetens bud om en universell kjærlighet, som ligger tett opp mot Jesu dobbelte bud om å elske Gud og nesten - betingelsesløst.
Gudsbegrepets utvikling
Når Gud åpenbarer seg for Abraham, som opprinnelig tilhørte et folk med flere guder, kunne han ikke åpenbare hele sin fylde med en gang. Det er ikke Abraham moden til. Livet igjennom forblir han en polyteist, men med en klar preferanse: Herren, som har ledet ham til Kanaans land, er den største av alle guder. «Jeg er herren din Gud», lyder stemmen fra oven. Abraham holder seg til det. Herren står over alle andre guder. De er maktesløse og duger til intet.
Helt frem til det babylonske fangenskap har israelittene lokalisert Gud. De dyrket den Gud, som er tilstede i Tempelet. Riktignok hadde kong Salomo en bevissthet om at Gud er universell, overalt, han kan ikke rommes i Tempelet. Men folk i sin alminnelighet lokaliserte ham nok i sterk grad, og begrenset dermed hans storhet. Ikke minst av den grunn følte de seg fremmedgjort i det babylonske fangenskap - milevidt fjernt fra helligdommen på Sion. Men Gud oppdrar dem med sine åpenbaringer også der ute i det fremmede. De blir langsomt klar over at Gud er tilstede også der. De bevisstgjøres om Guds allestedsnærværenhet.
Moralens utvikling
Også på det moralske området skjer en utvikling: Abraham holder av de mennesker han lever i fred med. Men i krigføring er han grusom. Det samme gjelder israelittene under deres landnåm. De har lange krigerske tradisjoner. De oppfører seg på slagmarken som nabofolkene, kjenner ingen barmhjertighet. De forstår Guds vilje dit hen at de skal legge byer i bann; drepe menn, kvinner, barn, storfe og småfe. Men det vi er vitne til er at Gud langsomt opp gjennom århundrene oppdrar dem gjennom profetens åpenbaringer til større åndelighet, og en mer forfinet moral.
IV. Åpenbaringen i Det nye testamente
I Det nye testamente finner Guds åpenbaring sitt høydepunkt og fullendelse. Vi behøver ikke av den grunn å se en motsetning mellom Det gamle og Det nye testamente. I alt for mange prekener har dette vært mote for å fremheve Kristi enestående stilling. Det går en jevn oppadstigende linje fra de første gudsåpenbaringer og frem til Jesu ord. Det nye testamente ligger skjult i Det gamle, og Det gamle testamente utfolder seg i Det nye.
Det sensasjonelt enestående som skjedde i tidens fylde, var at Gud nå ikke lenger talte til menneskene gjennom profetene som mellomledd. Nå var det Gud selv i det menneskevordne Ordet som talte direkte til oss. Derfor må vi lytte til hvert ord fra hans munn og holde dem for sanne.
Apostlene bærer Jesu åpenbaring videre ut i verden. De er åpenbaringsbærere. Med den siste apostels død er Guds åpenbaring gitt en gang for alle. Intet må føyes til. Intet må trekkes fra.
V. Private åpenbaringer
Det hender ikke så sjelden at folk får private åpenbaringer. De kan ha en forpliktende karakter for mottakeren, men ikke for oss andre. Den kristne er forpliktet kun på den ene, objektive åpenbaring, som nådde sin fylde i Jesu Kristi ord og ble båret ut til folkeslagene av apostlene.
Når det gjelder private, uforpliktende åpenbaringer, er det klokt å tre varsomt. Tenk på alle de sekter med divergerende lære som er blitt til ved grunnleggerens formentlige gudsåpenbaring. Fantasi og ekte visjon glir lett over i hverandre. Enhver privatåpenbaring må prøves på Skriftens ord og Kirkens lære. De kan ha mer og mindre overbevisningskraft. Når privatåpenbaringer går hånd i hånd med en rekke undre som i Lourdes og Fatima, vokser sannsynligheten for deres ekthet. Men la det være sagt: uskyldig godtroenhet er ikke her identisk med fromhet. Mange katolikker er tilbøyelig til å godta åpenbaringene på de to nevnte valfartssteder. Men en som ikke gjør det kan være like from.
VI. Åpenbaringer og bibelsk inspirasjon
Forskjellen mellom en person som mottar en åpenbaring og en annen som blir inspirert av Gud til å skrive, ligger først og fremst på bevissthetens område.
Han som mottar en gudsåpenbaring, er seg bevisst at Gud taler til ham. Den som skriver under Den hellige Ånds inspirasjon kan, men behøver ikke, være seg bevisst at han nå skriver under inspirasjon. En annen forskjell ligger i at åpenbaringer stammer direkte fra Gud og omhandler gjerne overnaturlige sannheter. Hagiografen derimot kan skrive ned andres, eventuelt egne, langt tidligere åpenbaringer, men også rent profane, historiske hendelser.