Privatåpenbaringer

I. Den offentlige åpenbaring

Den katolske kirke forplikter oss til i troen å godta kun en eneste åpenbaring. Det er den som ble gitt oss i Det gamle testamentet og som nådde sin fullendelse i Jesus Kristus. Han er Guds Sønn og har talt det siste og avgjørende ordet til oss mennesker. Hans åpenbaring ble så båret ut i verden av de tolv apostlene. Vi sier de er åpenbaringsbærere. Med den siste apostels død var Kristi åpenbaring gitt og fastlagt en gang for alle. Etter apostlenes død kan intet trekkes fra og intet føyes til denne offentlige åpenbaring, som vi kaller den. Den er nedlagt i Det nye testamentet og i Kirkens tradisjon.

Denne offentlige åpenbaring skal - særlig når det oppstår tvil - tolkes rett og riktig av apostlenes etterfølgere - Den katolske kirkes biskoper og Peters etterfølger - paven. Når det samlede episkopat på et kirkemøte - eller når paven alene - tolker den kristne åpenbaring ex cathedra det vil si bindende for alle katolikker til evig tid, da er denne tolkningen ufeilbar.

II. Den katolske kirkes holdning til privatåpenbaringer

1. Ingen forpliktende karakter

Hva så med de private åpenbaringer? La det være sagt ettertrykkelig: De private åpenbaringer som har funnet sted opp gjennom Kirkens historie, har ingen forpliktende karakter for oss troende. Det er kun den offentlige åpenbaring som forplikter oss. Vi er altså ikke nødt til å godta den ene eller andre åpenbaring som har funnet sted i Kirkens totusenårige historie. Vi kan være gode katolikker selv om vi er ytterst skeptiske til det som skjedde i Lourdes, Fátima og andre steder.

Hvis vi derimot forkaster privatåpenbaringer generelt og sier at slike fenomener strir mot min kristne tro, da er vi på ville veier. Da har vi en kjettersk mening. For Kirken har alltid forkynt at privatåpenbaringer kan finne sted og vil finne sted. Hvis vi godtar dette generelt, men sier helt konkret at de åpenbaringene som fant sted i Lourdes eller Fátima eller Banneux eller i Faustina Kowalskas liv osv. strir mot min overbevisning, gjør vi ingen synd. Mener jeg å ha fornuftige grunner til å forkaste alle, eller noen eller en av disse privatåpenbaringene, da står det meg fritt, og ingen skal av den grunn si jeg er en dårlig katolikk.

2. Kirken gransker hvert tilfelle

Når det hevdes at en privatåpenbaring har funnet sted, ser Kirken det som sin plikt å granske dem nøye, og da går den grundig til verks. Det kan gå både ti og tyve år før Kirken uttaler seg om det som har skjedd - positivt eller negativt. Kriteriet på om en såkalt privatåpenbaring er ekte eller falsk er dens forhold til den offentlige åpenbaring. Hvis en person sier han eller hun har hatt et syn av Jesus, Maria eller en helgen og at disse har talt til dem om overnaturlige ting, da vil Kirken analysere dette budskapet ytterst grundig. Hvis det som blir sagt, strir mot den offentlige åpenbaring slik vi finner den i Bibelen og den muntlig tradisjon, blir denne "privatåpenbaring" forkastet som falsk. Hvis intet av det som blir sagt, strir mot den offentlige åpenbaring, vil Kirken si det dreier seg om en åpenbaring som er troverdig og ekte, særlig hvis personene som mottar åpenbaringen er psykisk normale, og det dertil skjer under på det stedet åpenbaringen fant sted.

3. Nødvendigheten med grundig granskning

Man kan undre seg over at Kirken går så grundig og kritisk til verks når det gjelder privatåpenbaringer. Jeg vil peke på to av en rekke tilfeller som viser hvor viktig det er at Kirken går forsiktig frem:

• Like etter at Maria åpenbarte seg i Lourdes for Bernadette Soubirous i 1858, gikk det en epidemi med tilsynelatende liknende privatåpenbaringer i landsbyene rundt Lourdes. Gutter og jenter i hopetall fortalte sine foreldre at Maria hadde vist seg for dem og snakket fortrolig om himmelske ting. Mange voksne lot seg forføre av barnas livlige fantasi. Noen av disse såkalte åpenbaringene ga tegn på demonisk innflytelse. Det er lett å gjennomskue Satans strategi. Ved å sørge for en inflasjon av falske åpenbaringer, som for opplyste mennesker ble gjennomskuet som humbug, ville også de ekte åpenbaringene i Lourdes lett bli skviset bort i folks bevissthet på samme linje som svermeriske eller hysteriske tilfeller.
• Eller la oss nevne et tilfelle som er dagsaktuelt: Den 24. juni 1981 begynte, sies det, Maria å vise seg og tale med barn i den lille kroatiske landsbyen Medjugorje i det som den gang var Jugoslavia (idag: Bosnia og Hercegovina). Disse "åpenbaringene" fortsetter den dag i dag. Millioner av pilegrimer drar til Medjugorje hvert år.

Vatikanet har overlatt granskningen av disse fenomenene til to kommisjoner. Den ene ble nedsatt av biskopen i Mostar og den andre av den jugoslaviske bispekonferansen. Begge kommisjoner kom frem til at "privatåpenbaringene" i Medjugorje ikke er av overnaturlig art, altså uekte. Her som alltid ved slike granskinger var kriteriet på ekthet den offentlige åpenbaring slik den er å finne i Bibelen og Kirkens lære. Det ble påvist at barna angivelig fikk en rekke budskap fra Maria som stred mot den offentlige åpenbaring. Dessuten ble angivelig barna tatt i en rekke selvmotsigelser og løgner når de ble forhørt av de kirkelige autoriteter.

Kirken stod overfor et dilemma. Hva skulle den gjøre med de hundre tusener av pilegrimer som kommer til Medjugorje hvert år? Biskopen av Mostar sørger for at de får rikelig anledning til å skrifte, og ta del i den hellige messe. Det legges også opp til en sunn Mariafromhet på stedet. Men det er forbudt for en katolsk prest å dra på valfart til Medjugorje som leder for en pilegrimsgruppe. Da pave Johannes Paul II gjorde sin reise til landet i 1998, besøkte han to kjente Mariahelligdommer, men ikke Medjugorje, selv etter en uttrykkelig invitasjon. En rekke kirkelige autoriteter som i begynnelsen trodde på åpenbaringene i Medjugorje - en av dem var på stedet 21 ganger - har advart Rom på det sterkeste om aldri å gå god for det som der skjer. Det siste ord om åpenbaringenes ekthet kan ikke Kirken uttale før åpenbaringene tar slutt. - Personlig er jeg langt fra overbevist om at utfallet da vil bli like negativt som hittil.

Jeg har nå nevnt to tilfeller som viser hvor viktig det er at Kirken går forsiktig og kritisk til verks når det skjer såkalte åpenbaringer. Hvis Kirken gir etter for folks begeistring og overilt hyller en åpenbaring som ekte, og det senere viser seg å være svermerisk hysteri eller et parapsykologisk fenomen, da mister Kirken sin troverdighet - kanskje også når den forkynner Kirkens sanne lære på andre områder.

Her kan det jo være på sin plass å minne om at også profeten Muhammed i sin tid fikk såkalte privatåpenbaringer. De ble samlet i Koranen som Islam bygger på. Disse såkalte privatåpenbaringene er jo på vesentlige punkter forskjellig fra det vi som kristne holder for sant.

Vi skal også være klar over at de fleste av de over tusen protestantiske sekter som er blitt til i århundrenes løp, går tilbake til en eller annen lederskikkelse, som med absolutt sikkerhet er seg subjektivt bevisst å ha fått åpenbart fra Gud om hvordan Bibelen skal fortolkes rett og riktig.

III. Eksempler på ekte privatåpenbaringer

Men la oss nå etter disse teoretiske utlegninger ta for oss de viktigste ekte privatåpenbaringer som har funnet sted i de siste århundre. På grunn av emnets omfang skal vi fatte oss i korthet.

1. Lourdes

I den lille landsbyen Lourdes på den franske siden av Pyreneene skjedde noe forunderlig den 11. februar 1858. En fjorten år gammel jente med navn Bernadette Soubirous gikk langs Gave-elven for å sanke ved. I en grotte ved foten av en klippe ser Bernadette en ung kvinne av overjordisk skjønnhet. Hun var kledd i en hvit, fotsid kjole med et himmelblått belte rundt livet. Damen smilte og gjorde tegn til hende om å komme nærmere. Instinktivt tok Bernadette frem sin rosenkrans og begynte å be. Damen tok også frem sin rosenkrans og bad disse ordene sammen med henne etter hvert ledd: "Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet, Amen." Etter at rosenkransen var bedt til ende, forsvant damen i en gyllen sky.

Bernadette fortalte om det som hadde skjedd til sin mor. Hun feide det hele bort som illusjon og forbød datteren og gå flere ganger til grotten. Men påfølgende søndag var det som en indre kraft drog henne tilbake til samme sted. Med morens tillatelse gikk hun til grotten. Hun knelte ned for å be, og så var det samme synet der. Hele atten ganger viste damen seg for Bernadette. Nyheten ble spredt for alle vinde. Folk fra nær og fjern vandret, noen lange strekninger, for å se hva som skjedde. Bare Bernadette så damen. De øvrige, som var til stede, så bare at Bernadettes ansikt stråle av overjordisk lykke. Bernadette som verken kunne lese eller skrive, visste ikke hvem damen var. Men de som stod omkring, skjønte at det var Guds mor Maria som viste seg for henne.

For hver visjon økte tilskuermassen. Bare de katolske prestene i Lourdes og biskopen i Tarbes holdt seg klokelig unna grotten hvor Maria viste seg. Så en dag gikk Bernadette til sognepresten i Lourdes og fortale ham at damen ville det skulle bygges et kapell på stedet hvor åpenbaringene fant sed. Pastor Peyramale forholdt seg noe tilbakeholden og krevde at damen skulle øve et under for å stadfeste ektheten i hennes visjoner. Underet skjedde da Maria bød henne å grave i et hjørne av grotten. Hun så gjorde og snart tok det til å piple frem vann mellom hendene hennes. Det sprang frem en undergjørende kilde, som senere skulle helbrede syke og dødssyke mennesker som drakk av vannet eller badet i kilden.

Ved en senere åpenbaring sa Bernadette til damen: "Kjære dame, vær så snill å si hvem De er og hva De heter." Damen svarte på stedets dialekt: "Qué soy era Immaculada Concepsiou". (Jeg er den uplettede unnfangelse). Fire år før dette skjedde hadde pave Pius IX høytidelig - ex cathedra - forkynt dogmet om den uplettede unnfangelse, at Maria fra sitt livs første øyeblikk var blitt bevart fri for arvesyndens plett. Da Bernadette kom til sognepresten med dette budskap, ble han overbevist om at åpenbaringene var ekte - ikke minst fordi Bernadette selv ikke forsto innholdet i disse ordene.

Maria sa en gang til Bernadette: "Jeg vil gjøre deg lykkelig, ikke i denne verden, men i den hinsidige." Den første del av profetien skulle snart gå i oppfyllelse. Det var særlig de verdslige myndigheter som satte henne på tallrike og ydmykende prøver. Hun ble forhørt gang på gang, men ble aldri grepet i selvmotsigelser. Den enkle, men fromme ungpiken holdt fast på sannheten i det hun fortalte, selv om hun ble truet med å bli sperret inne som sinnssyk.

Kirken på sin side nedsatte en undersøkelseskommisjon, som i fire år gransket alt som hadde skjedd, også en rekke under som hadde funnet sted ved kilden. Endelig den 18. januar 1862 utkom et hyrdebrev fra biskopen med den høytidelige erklæring at begivenhetene ved grotten i sannhet var av overnaturlig art og med løfte om at det skulle bygges en kirke på stedet.

Det ville føre for vidt nå å komme inn på alle undrene som har skjedd i Rom. Ti tusener av mennesker hevder å ha blitt helbredet for sine sykdommer ved kilden eller den daglige sakramentsprossesjonen. Av disse er 65 erklært som helt uforklarlige av Det medisinske stadfestelseskontor i Lourdes, og blir av Kirken anerkjent som undre. Det største under som skjer i Lourdes, er vel at alle som besøker valfartsstedet og ikke blir helbredet, reiser hjem igjen med nytt livsmot - styrket i tro, håp og kjærlighet og villig til å bære sykdommens kors sammen med den lidende Kristus.

2. Fátima

La oss nå se litt på et annet valfartssted, som er like kjent som Lourdes og de privatåpenbaringene som fant sted der. Jeg tenker på Fátima, en liten landsby i Portugal. I 1915 fikk tre barn, som gjette sauer der i egnen, åpenbaringer av Maria. Den eldste av barna het Lucia. Hun var 8 år. Francisco var 7 og Jacinta 5 år. Med ett ser de over et eiketre en kvinneskikkelse. Hun er kledd i hvitt og stråler som solen. Hun sier hun kommer fra Himmelen og ber dem komme tilbake til samme sted den 13. dag i hver måned seks ganger fremover. Hun sier at etter det vil hun vise seg på samme sted enda en syvende gang.

Så spør hun om barna er villig til å utholde all den lidelse Gud ville komme til å sende dem, og bære disse lidelsene som sone for synder som krenker Gud og be for syndernes omvendelse. Lucia svarer for alle tre: "Ja!" Kvinnen sier: "Da vil dere komme til å lide mye, men Guds nåde vil gi dere kraft og styrke."

Den fem år gamle Jacinta fortalte moren sin om alt som hadde hendt. Nyheten bredte seg raskt i landsbyen, og barna måtte tåle mye spott og latter.

Neste gang damen viste seg, ba hun barna be rosenkransen hver dag . Lucia spurte damen om hun snart ville ta dem med opp i himmelen . Hun svarte at Jacinta og Francesco snart ville dø, men Lucia måtte fortsatt leve så hun kunne hjelpe til med å utbre andakten til hennes rene (uplettede) hjerte. Deretter så de kvinnen holde et hjerte i høyre hånd. Det var omgitt av torner. Barna forstod at dette var Marias rene hjerte, som var såret av menneskenes synder, og som det måtte sones for.

Neste gang Maria viste seg for barna, hadde mange tilskuere samlet seg på stedet, men bare barna så damen og hørte hva hun sa. Hun oppfordret barna på ny å be rosenkransen hver dag. Hun kunngjorde at når hun viste seg for barna den 13 oktober - altså for sjette gang - da ville hun fortelle hvem hun var og hva hun ønsket, og da ville hun gjøre et under så alle ville tro. Så bad hun barna ofre seg selv for synderne. Hver gang de gjorde et offer skulle de be: "O, Jesus, dette gjør jeg av kjærlighet til deg, for syndernes omvendelse og til sone for synder begått mot Maria rene hjerte."

Alt det Maria sa til barna, fortalte de videre til alle de som stod rundt dem. Men så fulgte et budskap i tre deler som barna skulle holde hemmelig. Det skal vi komme inn på senere.

Åpenbaringene fortsatte. Stadig flere kom til Cova da Iria som det øde stedet het. Den 13. oktober - da underet skulle skje - styrtregnet det.Ca. 70 000 mennesker hadde samlet seg - troende katolikker, tvilende agnostikere, ikke-troende ateister. Maria viste seg til avtalt tid for barna. Lucia spurte hva hun ønsket av henne. Maria svarte: "Jeg vil du skal be dem bygge en kirke på dette stedet til min ære. Jeg er dronning av den hellige rosenkrans. Si de skal be rosenkransen hver dag. Krigen går mot slutten. Soldatene vil snart vende hjem." Så pekte Maria i retning mot solen. Barna så levende scener fra rosenkransens mysterier. Deretter så de Den hellige familie. Josef og Jesusbarnet velsignet folkemassene tre ganger.

Mens barna hadde dette synet, opplevde folkemassene noe annet. Regnet hørte med ett opp. Solen kom frem. Plutselig begynte den å danse på himmelhvelvet, og så - like plutselig - tok den til å virvle med rasende fart rundt sin egen akse. Og sendte ut flammer av ild som badet jorden i tallrike ulike farger. I neste øyeblikk stod solen stille noen øyeblikk. Så gjentok underet seg igjen - tilsammen tre ganger. Så fikk folk inntrykk av at solen styrtet mot jorden. De ble vettskremte og trodde verdens ende var nær. Men så beveget solen seg i motsatt retning og ble som normal. De som opplevde dette - en folkemasse på ca. 70 000 - var helt bestyrtet. Tusener ropte: "Et under, et under!" "Jeg tror på Gud," Skrek andre. "Min Gud, barmhjertighet," ropte de fleste. Alle falt på kne og bad sine Fader vår og Hill deg Maria. Til slutt reiste alle seg og sang Credo (trosbekjennelsen). Bønder, vitenskapsmenn, journalister, troende og ikke-troende var vitner til samme under. I ti minutter varte solunderet. Det kunne registreres i fire mils omkrets. Da det hele var over, oppdaget folk et nytt under: Klærne deres, som tidligere var blitt dyvåte av timelange regnskurer var blitt helt tørre.

Nyheten om det som hadde skjedd ved Cova da Iria bredte seg med lynets hastighet over hele landet, og var etter kort tid kjent over hele Europa. Til Fátima drog pilegrimer fra hele Portugal og etter hvert fra alle kanter av verden og holdt sonegudstjenester. Portugal, som en årrekke var blitt styrt av antiklerikale politikere som spredde antikristelig propagannda over hele landet, fikk nå oppleve en religiøs fornyelse og kristelig oppblomstring av de sjeldne.

Kirken - tro mot sin tradisjon - holdt seg først kritisk distansert til det som hadde skjedd. Det ble nedsatt en undersøkelseskommisjon. Den arbeidet med saken i åtte år. Så den 13. mai 1930 kunngjorde stedets biskop at åpenbaringene var troverdig og tillot offentlig æring av Vår Frue av Rosenkransen i Fátima.

Med barna skulle det gå som Maria hadde forutsagt. Francesco og Jacinta døde i ung alder etter å ha lidd ubeskrivelig, mistenkeliggjort og forfulgt som de ble av fritenkere som fortsatt var fiendtlig innstilt til det som hadde funnet sted i Fátima. Begge barna er senere blitt helgenkåret. Lucia levde videre. Hun gikk i kloster, og hvis hun fortsatt lever, er hun 97 år gammel.

I ettertid er det blitt spekulert mye om den hemmeligheten i tre deler som ble gitt barna den 13. juli 1917. Dette er et omfattende emne, som foredragets begrensede tid ikke tillater å skildre i detaljer. I 1941 fikk Lucia Himmelens tillatelse til å skrive ned første og andre del av hemmeligheten, som så ble offentliggjort. La det straks være sagt at det her ikke dreier seg om det vi vanligvis kaller spådommer, og som ufravikelig vil finne sted. Det dreier seg om profetier hvis oppfyllelse er betinget av menneskenes adferd - om de velger syndens eller fromhetens vei.

Så til innholdet: Barna fikk en grufull visjon av helvete, hvor synderne kommer. For å redde mennesker fra fortapelsen ville Gud fremme andakten til Maria rene hjerte. Til denne andakten hører for eksempel den daglige rosenkrans, at kristne vier den første lørdag i måneden til Maria rene hjerte. (Innesluttet i denne andakten ligger selvfølgelig også et liv i samsvar med budene, omvendelse for de frafalne og lunkne, vilje til å bære de lidelser livet bringer med seg til sone for egne og verdens synder) .

Maria sier til barna at hvis menneskene gjør som hun sier, vil første verdenskrig snart ta slutt og det vil bli fred på jord. Hvis menneskene derimot velger å fortsette med å krenke Gud, vil en ny verdenskrig bryte ut, og den vil bli verre enn den første. Da vil Gud straffe verden med krig, hungersnød, forfølgelse av Kirken og vår hellige Far (paven).

Maria ønsker at Russland blir viet til hennes rene hjerte. Hvis Marias ønsker blir oppfylt, vil Russland omvende seg, og det blir fred på jord. Hvis ikke, "vil Russland spre sin ateistiske vranglære over hele verden og fremprovosere kriger og kirkeforfølgelser. Den hellige Far vil lide mye, enkelte nasjoner vil bli tilintetgjort, men til slutt vil mitt hjerte triumfere. Den hellige far vil vie Russland til meg."

Den tredje delen av hemmeligheten ble offentliggjort først i år 2000. Den er langt mindre sensasjonell enn folk hadde forventet. Den sier intet om fremtidige katastrofer i det 21. århundre. Den må mer forstås som en fortettet sammenfatning av all den lidelse troens vitner har tålt i det 20. århundre. Her nevnes også en biskop i hvite klær som blir beskutt av soldater. Barna tenkte straks på paven og bad for ham, men de visste ikke hvilken pave profetien siktet til. Pave Johannes Paul II sa like etter attentatet på Petersplassen den 13. mai 1981 at det var en moderlig hånd som forandret kulens retning. Søster Lucia har i en personlig samtale med paven sagt seg enig i denne tolkningen - at det var det som skjedde med ham, profetien siktet til. Kulen er i dag festet til kronen som pryder statuen av Maria i Fátima.

Ettertiden har vist at menneskeheten ikke har levd slik at katastrofer av uendelige dimensjoner ble unngått. Jeg kan her ikke dy meg for å sitere noen ord fra Lucia, da hun på sine eldre dager som søster sa noen ord med dyp innsikt: "La oss bare ikke si det er Gud som straffer oss. Tvert imot, det er menneskene som bereder straffen for seg selv. Gud i sin omsorg kunngjør det som kan komme til å skje og ber oss vandre på den gode vei. Men han respekterer den frihet han har gitt oss. Derfor er det menneskene som bærer ansvaret (når katastrofer inntrer)."

I 1942 viet pave Pius XII verden til Maria rene hjerte.

I 1944 ble festen til ære for Maria rene hjerte innført i Kirkens kalender. (Vi feirer den nå på lørdag etter Jesu Hjerte festen, som alltid feires på fredagen etter festen til ære for Jesu legeme og blod.)

1984 vigslet pave Johannes Paul atter en gang hele verden til Maria rene hjerte.

Resultatet var kommunismens fall fem år senere i 1989.

3. Beauraing

Etter å ha vært innom Lourdes og Fátima - de mest kjente åpenbaringssteder i de siste århundre - vil jeg kort få nevne at Vår himmelske mor i 1932 viste seg for barn i Beauraing, en liten landsby i Syd- Belgia. En biskoppelig kommisjon gransket åpenbaringene i 9 år, og godkjente dem som ekte. Den lokale biskop ga tillatelse til kult på stedet. Millioner av pilegrimer har besøkt valfartsstedet.

4. Banneux

Lignende åpenbaringer fant sted i Banneux, en liten landsby også i Syd-Belgia. Også denne har fått kirkelig godkjennelse som ekte.

5. Amsterdam

Nevnes må også åpenbaringene i Amsterdam. Her viste Maria seg og talte 56 ganger med en kvinne. Maria titulerte seg her som Vår Frue av alle nasjoner.

6. Søster Maria Faustina Kowalska

Til slutt skal vi si noe om åpenbaringene som den hellige søster Maria Faustina Kowalska mottok Hun ble født 1905 i landsbyen Guogowiec vest for Lodz i Polen. Hun var tredje av ti barn i en fattig familie. Da hun var 20 år gammel trådte hun inn i en søsterkongreagasjon med navn Søstrene av Guds hellige Mor av barmhjertigheten. Kongregasjonens medlemmer vier seg til omsorg for og utdannelse av vanskeligstilte unge jenter. Året etter ble hun ikledd ordensdrakten. Hun ble kokk, gartner og portner i forskjellige kommuniteter. Hun hadde mystiske nådegaver med visjoner, sårmerker og profetiske gaver.

Den 22 februar 1931 mottok hun en visjon hvor Jesus viste seg for henne og bad om at det måtte innføres en spesiell feiring av Den guddommelige barmhjertighet på første søndag etter påske. Hun ble bedt om å spre dette budskapet over hele verden. Under denne åpenbaringen så Faustina et billede av Kristus, kledd i hvitt. Fra hjerteregionen strålte det ut røde og hvite stråler. De symboliserer blodet og vannet som fløt ut av Jesu hjerte da hans side ble gjennomboret av soldatens lanse etter hans død på korset. Den ene hånden hever Jesus til velsignelse og med den andre peker han på sitt hjerte.

Bildet, som går under navnet Billedet av den barmhjertige Gud, har med tillatelse fra den polske bispekonferansen blitt kjent og berømt over hele verden. Faustinas liv og åpenbaringer spredte seg først i Polen, senere i USA og så til resten av verden.

Hun fikk nye åpenbaringer hvor Jesus lærte henne å be rosenkransen på en ny måte hvor gjennomgangstemaet er Guds barmhjertighet og bønn om omvendelse av syndere

Faustina - beskjeden som hun var- rygget forskrekket tilbake ved tanken på å skrive ned det hun hadde opplevd av mystiske visjoner. Men i lydighet mot sin skriftefar og åndelige veileder gjordet hun det allikevel på hans oppfordring. Det ble en bok på 600 sider skrevet i et enkelt språk. Den bærer tittelen "Guddommelig barmhjertighet i min sjel."

Faustina døde av tuberkulose den 5. oktober 1938.

Hun ble saligkåret den 18. april 1993 og helligkåret den 30 april år 2000. Pave Johannes Paul foretok en personlig valfart til hennes grav den 7. juni 1997.

IV. Guds hensikt med privatåpenbaringer

Etter nå ha gått igjennom og beskrevet de viktigste privatåpenbaringer i de siste to århundre, skal vi ta opp tråden fra foredragets første, teoretiske del, og vi spør: Hva er Guds hensikt med privatåpenbaringer? Spørsmålet vinner i aktualitet når vi betenker at intet nytt kan føyes til Den offentlige åpenbaring. Så hvorfor da privatåpenbaringer?

Jo, deres funksjon er å projisere Den offentlige åpenbaring inn i tiden, aktualisere den på bestemte tider i Kirkens historie. For å ta noen eksempler:

• I Den offentlige åpenbaring taler Jesus ofte om hvor viktig det er med bot, omvendelse og bønn. Vestens mennesker har de siste århundrer i uhyggelig grad forsømt bot for synd, omvendelse til Gud og den livsnødvendige bønnen. Når så Maria i 1917 åpenbarer seg for de tre barna i Fátima, griper hun tak i disse evangeliske sannheter og poengterer at nå, ja, akkurat nå mer enn noensinne må menneskene gjøre bot, omvende seg og be - ellers styrter de seg selv ut i den ene katastrofe etter den andre.
• Eller for å ta et annet tilfelle: I Den offentlige åpenbaring møter vi en Gud som er uendelig barmhjertig. Særlig Lukas skildrer Faderens grenseløse miskunn i sitt evangelium. Så i vår tid, da menneskene har opplevd enorme katastrofer på grunn av sitt gudløse liv, åpenbarer Kristus seg for Maria Faustina Kowalska og gjentar for henne, og gjennom henne for oss alle, de ord han talte som historisk person for 2000 år siden om Guds uendelige barmhjertighet mot syndere. Og han gjentar disse ordene - hvis mulig - enda sterkere og mer billedlig ved å peke på sitt hellige hjerte. Det budskapet Kristus vil spre gjennom Faustina er at nå må den katastroferammede menneskehet, som virrer omkring i synd og gudsforlatthet, uten mål og mening med livet, søke tilflukt i Jesu guddommelige hjerte. Der vil de få tilgivelse for sine synder og møte en kjærlig Gud, hvis barmhjertighet er grenseløs. Hvis de det ikke gjør, vil de styrte seg inn i nye katastrofer. (Så fulgte Den annen verdenskrig).

Så noe annet som er karakteristisk for privatåpenbaringer. Når de bringer et profetisk budskap angående fremtiden, vil oppfyllelsen av disse profetiene være betinget av menneskers adferd. For enda en gang å streife inn på privatåpenbaringene i Fátima: Der får vi høre at hvis menneskene tar sin tilflukt til Maria hjerte, omvender seg til Jesus, gjør bot og ber, vil fremtidige katastrofer ikke finne sted. I motsatt fall vil den ene katastrofe etter den andre hjemsøke verden. Profetiene er altså betinget av menneskers adferd. Av det kan vi trekke den slutning at hva profetiene sier om fremtiden er sekundært, og at profetienes primære budskap gjelder menneskenes adferd her og nå - i samtiden. Innen våre kirkesamfunn har det vært alt for mye nysgjerrighet, skravling, sensasjon rundt profetier om fremtiden, og alt for lite tale om at vi kan gjøre så mye godt i samtiden at spådde katastrofer ikke finner sted.

V. Åpenbaringenes indre karakter

Vi skal til slutt ta for oss et spørsmål som ennå - teologisk sett - svever noe i det blå. Vi spør: Når små barn i Fátima og andre steder ser Maria eller Jesus ikledd vakre klær, eller de ser Josef med Jesusbarnet på fanget, er det de ser virkelig? Er det Jesu og Marias himmellegemer de ser? Det kan det umulig være. Jesu himmellegeme kan ikke oppfattes av våre sanser. Jesu himmellegeme er for eksempel til stede i eukaristien, men ingen av oss ser ham når vi tar imot Jesu hellige legeme og blod. Eller for å ta et annet eksempel: Når Faustina Kowalska ser Jesusbarnet, kan heller ikke det være reelt. For den oppstandene Kristus er en voksen person og ikke et barn, og han kan ikke være voksen og barn på en og samme tid. Men hva er det da de visjonære ser? La oss før vi svarer ta for oss forskjellige måter å erkjenne på.

1. Den ytre erkjennelse

Vi har for det første erkjennelsen av den ytre, synlige verden. Men det begrep forstanden mottar, er ikke helt identisk med tingene slik de eksisterer i virkeligheten - utenfor oss selv. For de ytre ting blir filtrert gjennom våre sanser og vår fantasi før de når frem til forstanden som begreper. Det er ikke denne form for erkjennelse de visjonære har. I så tilfelle ville vi jo alle være visjonære.

2. Den billedløse erkjennelse

Mystikere på høyt nivå kan erkjenne overnaturlige sannheter, som er så sublime at de ikke kan uttrykkes i ord. Slike syner hadde Paulus: "Jeg kjenner et menneske, en kristen, som for fjorten år siden - om det var i legemet eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det - ble rykket bort, helt inn i den tredje himmel. Og jeg vet at denne mann ... ble rykket like inn i paradis og fikk høre uutsigelige ting, slike som intet menneske har lov å tale om." (Understrekning av meg). Heller ikke denne ordløse, mystiske erkjennelse sammenfaller med de privatåpenbaringer vi har vært inne på i dette foredraget.

3. Den imaginære erkjennelse

Mellom disse to ligger den imaginære erkjennelse. Ordet imaginær må i denne sammenheng ikke oversettes med innbilt, uvirkelig, men som innpreget billedlig. La det være klart: Gud vil åpenbare himmelske sannheter for Bernadette Sobirou i Lourdes, for de tre barna i Fátima og for hundrevis av mystikere i oldkirken, middelalderen og nyere tid. Gud holder dem ikke for narr. Det er reelle sannheter han åpenbarer for utvalgte sjeler opp gjennom århundrene. Men den filtrering som fant sted i den ytre erkjennelse skjer enda sterkere i den imaginære. Før de overnaturlige sannheter blir fattet av den visjonære mottager, er disse sannheter blitt filtrert gjennom hans eller hennes skapte - og derfor begrensede - fantasi og forstand.

For å ta et eksempel: Gud åpenbarer for barna i Fátima - og gjennom dem for oss alle - muligheten for å gå fortapt, for å havne i helvete. Men når denne sannheten blir åpenbart for barna, blir den grundig filtrert og ikledd de forestillinger om helvete som barna hadde fra sine foreldre, skolen (den gang), kanskje fra en svovelpreken holdt av en velmenende sogneprest under høymessen. Altså i klartekst: Når barna ser fortvilede sjeler som slynges hit og dit i et grufullt flammehav, da er det et budskap til oss alle at det er mulig å gå fortapt, men vi behøver ikke å si oss enige i de fantasiforestillinger barna har om helvete.

Vi kunne nevne en rekke lignende eksempler.

Med denne teorien som bakgrunn skal vi ikke undre oss over at menn og kvinner mottar de samme himmelske sannheter på ulikt vis - ikledd forskjellige, kjønnsbetingede billeder. Vi skal heller ikke undre oss over at visjonærer, som ser Jesu historiske lidelser i detalj, noen ganger motsir hverandre eller at Kristus i privatåpenbaringer på 1800-tallet taler til seerne i et langt mer blomstrende språk enn i vårt mer nøkterne århundre.

Avslutning

Jeg vil avslutte dette foredraget med noen ord fra Paulus i hans første brev til Tessalonikerne: "Kvel ikke Åndens inngivelser, og se ikke med forakt på profetier, men undersøk alt, og hold fast på det som er noe verd." (5,19 - 21).

Litteratur

• Karl Rahner: Visionen und Prophezeiungen, Herder 1989
• J. Lutz: Lourdes og dets mirakler, St. Olavs Forbunds Forlag 1931
• Edward Connor: Recent Apparitions of our Lady, Academy Guild Press, Fresno, California 1960
• P. Josef Wegener: Fátima, Steiler Missionsbuchhandlung, Kaldenkirchen 1946
• René Laurentin/Sjudevit Ruppcic: Is the Vergin Mary appearing at Medjugorje? Washington 1984.
• Tidsskrift "Gebetsaktion. Maria-Königin des Friedens" Budskapet fra Medjugorje, Katolsk Forlag, København 1994.
• H. A. Brouwer: The message of the Lady of all nations, Amsterdam 1967
• Maria Faustina Kowalska, Diary, Stockbridge, Massachusetts 2001.
• Internett: Vatican the Holy See, Fátima, The message of Fátima