Innledning
De rettigheter og verdier som angår mennesket som person, inntar en viktig plass blant de spørsmål som bli diskutert idag. Med stort alvor bekreftet således det 2. Vatikankonsil på nytt den menneskelige persons høye verdighet, og på særlig måte hans eller hennes rett til å leve. Følgelig fordømte konsilet forbrytelser mot livet, «slik som enhver form for mord, folkemord, abort, medlidenhetsdrap eller overlagt selvmord» (Kirken i verden av idag, 27).
Senere har Kongregasjonen for Troslæren minnet alle troende om den katolske lære om fremkalt abort.1 Kongregasjonen finner det nu betimelig å fremsette kirkens lære om eutanasi. Flerfoldige ganger har pavene i vår tid utredet prinsippene på dette område, og disse prinsipper står fullt ut ved makt.2 Men de senere års fremskritt i den medisinske vitenskap har aktualisert nye sider ved eutanasispørsmålet. Disse nye aspekter krever en videregående utredning på det etiske plan.
I moderne samfunn blir ofte til og med menneskelivets fundamentale verdier gjenstand for debatt, og kulturelle forandringer virker inn på synet på lidelse og død. Dessuten har medisinen utvidet sine muligheter til å helbrede og til å forlenge livet under særlige omstendigheter, slik at det iblant reiser moralske problemer. I denne situasjon føler mange mennesker betydelig uro, for eksempel i forbindelse med langt fremskreden alderdom og død. De begynner også å spørre seg om de har rett til å fremkalle en «lett død» for seg selv eller for medmennesker. Dette vil redusere lidelsene, og det synes dem mer i harmoni med menneskelig verdighet.
Flere bispekonferanser har lagt frem spørsmål angående dette emnet for Kongregasjonen for Troslæren. Kongregasjonen har innhentet uttalelser fra eksperter på felter som angår eutanasiens forskjellige aspekter, og ønsker nu med denne erklæring å besvare biskopenes spørsmål. Man vil med dette hjelpe dem til å formidle den rette lære til de troende de har omsorg for, og man vil gi dem momenter til ettertanke som de kan legge frem for offentlige myndigheter når det gjelder denne alvorlige sak.
De betraktninger som fremkommer i dette dokument, angår i første rekke alle dem som tror på Kristus og setter sin lit til ham. Ved sitt liv, sin død og sin oppstandelse har Kristus gitt tilværelsen, og særlig den kristnes død, en ny mening, som apostelen Paulus sier: «Lever vi, så lever vi for Herren, og død vi, så dør vi for Herren» (Rom. 14, 8; kfr. Fil. 1, 20).
Mange mennesker bekjenner seg til andre religioner, men deler vår tro på Gud som livets skaper, opprettholder og herre. Av disse vil mange være enige med oss i at denne tro gir hvert menneske en høy verdighet og garanterer respekt for ham eller henne.
Man håper at denne erklæring vil møte bifall hos mange mennesker av god vilje, som tross filosofisk og ideologisk uenighet har en våken bevissthet om menneskets rettigheter. I de senere år er disse rettigheter også blitt proklamert gjennom erklæringer fra internasjonale kongresser.3
Siden det her er tale om grunnleggende rettigheter som gjelder ethvert menneske uten forbehold, er det åpenbart galt å benekte deres almengyldighet ved å argumentere ut fra politisk pluralisme eller religiøs frihet.
I. Menneskelivets verdi
Menneskelivet er grunnlaget for alle goder, og det er nødvendig som utgangspunkt og betingelse for all menneskelig aktivitet og alt samfunnsliv. De fleste mennesker betrakter livet som hellig, og mener at ingen har lov til å råde over det etter behag. Men de troende ser noe større i livet, nemlig en Guds kjærlighets gave som de er kalt til å ta vare på og gjøre fruktbringende. Det er den sistnevnte betraktningsmåte som fører til følgende konsekvenser:
- Ingen kan rette angrep mot en uskyldig persons liv uten å gå imot Guds kjærlighet til vedkommende, uten å krenke en grunnleggende rettighet, og altså uten å begå en ytterst alvorlig forbrytelse.4
- Enhver har plikt til å leve sitt liv i overensstemmelse med Guds plan. Livet er betrodd det enkelte individ som et gode. Det må frembringe frukter allerede her på jorden, men først i det evige liv når det frem til fullkommenhet.
- Å volde sin egen død med overlegg, altså selvmord, er derfor like galt som mord. Når herredømme og kjærlige plan. Selvmord er ofte også en avvisning av kjærligheten til en selv og en fornektelse av det naturlige instinkt til å ville leve. Det kan være en flukt fra forpliktelser overfor ens neste, forskjellige grupper eller hele samfunnet, forpliktelser ut fra rettferdighet eller barmhjertighet. Det er likevel alminnelig anerkjent at det stundom er psykologiske faktorer tilstede som kan redusere ansvaret eller endog ta det bort.
Man kan imidlertid skille klart mellom selvmord og det å ofre sitt liv. En person kan ofre sitt liv eller sette det i fare for et gode av høyere rang, slik som Guds ære, sjelers frelse eller tjeneste for sine brødre (Kfr. Joh. 15, 14).
II. Eutanasi
For å kunne behandle eutanasispørsmålet på tilbørlig måte er det først nødvendig å definere de ordene som anvendes.
Etymologisk sett ble ordet euthanasia opprinnelig brukt om en lett død uten svære lidelser. Idag tenker man ikke lenger på den opprinnelige betydning av ordet, men bruker det om medisinsk behandling for å redusere lidelser ved sykdom eller dødskamp, noen ganger med fare for å forkorte livet. Endelig blir ordet eutanasi brukt i en mer spesiell betydning: Det betyr medlidenhetsdrap for å gjøre slutt på voldsomme lidelser eller spare abnorme barn, mentalt syke eller uhelbredelig syke for et ulykkelig liv, kanskje i mange år. Slike mennesker kan også bli en for tung byrde for sine familier og for samfunnet.
Det er derfor nødvendig å definere klart i hvilken betydning ordet blir brukt i dette dokument.
Med eutanasi menes en handling eller unnlatelse som forårsaker død eller har til hensikt å forårsake død for å eliminere lidelse. Det er altså viljens hensikt og de metoder som benyttes som angir rammen for bruken av ordet eutanasi.
Det er nødvendig å slå fast på nytt at intet forhold og ingen person på noen måte kan rettferdiggjøre at et uskyldig menneske blir drept, hverken et foster på tidlig eller sent stadium, et barn eller en voksen, en gammel eller en som lider av en uhelbredelig sykdom, eller en døende. Videre har ingen rett til å be om denne drapshandling, hverken for seg selv eller for en annen person som han eller hun har ansvar for. Heller ikke kan han eller hun gi sin tillatelse til den, direkte eller indirekte. Ingen myndighet er berettiget til å anbefale eller gi tillatelse til en slik handling. For det gjelder krenkelse av den guddommelige lov, krenkelse av menneskets verdighet, en forbrytelse mot livet, et angrep på mennesket.
På grunn av langvarige og nesten uutholdelige lidelser, av dypt personlige eller andre grunner, kan mennesket komme til å tro at de har lov til å be om å få dø. Den personlige skyld kan i slike tilfeller være redusert eller det finnes kanskje ingen skyld overhode. Men selv om man kan være i god tro, blir ikke drapshandlingens karakter forandret ved denne feilaktige dom fra samvittighetens side. Drapshandlingen i seg selv må alltid avvises. Bønnene fra alvorlig syke mennesker om å få dø må ikke oppfattes som virkelige ønsker om eutanasi. Det dreier seg nesten alltid om en kvalfylt bønn om hjelp og kjærlighet. Det et sykt menneske trenger ved siden av medisinsk hjelp, det er kjærlighet, den menneskelige og overnaturlige varme som den syke kan og bør omgis av, varme fra alle som er ham eller henne nær, foreldre og barn, leger og sykepleiere.
III. Lidelsens betydning for de kristne og bruken av smertestillende midler
Døden kommer ikke alltid under dramatiske omstendigheter etter nærmest uutholdelige lidelser. Vi behøver heller ikke å tenke bare på ekstreme tilfeller. Mange samstemmige vitnesbyrd leder oss til den konklusjon at naturen selv sørger for å gjøre avskjeden i dødens stund utholdelig. For et menneske ved full helse ville denne avskjed være ytterst smertefull. Men langvarig sykdom, fremskreden alderdom eller ensomhet og mangel på omsorg kan føre til en psykisk tilstand som gjør det lettere å akseptere døden.
Likevel er det et faktum og en naturlig ting at døden volder kval, og den kommer ofte sammen med alvorlige og langvarige lidelser.
Legemlig lidelse er ganske visst en uunngåelig del av menneskets livsvilkår. På det biologiske plan betyr den en advarsel som ingen vil benekte nytten av. Men siden den influerer menneskets psykiske tilstand, overgår den ofte det biologisk nyttige, og den kan bli så hård at den fremkaller ønsket om befrielse for enhver pris.
Ifølge den kristne lære har imidlertid lidelsen en spesiell plass i Guds frelsesplan, særlig lidelsen i livets siste stund. Den betyr delaktighet i Kristi lidelse og forening med det frelsende offer som han frembar i lydighet mot Faderens vilje. Man må derfor ikke bli forundret om en del kristne foretrekker å moderere bruken av smertestillende midler for frivillig å påta seg ihvertfall en del av sine lidelser og bevisst forene seg med Kristi lidelser på korset (kfr. Mat. 27, 34).
Men det ville være uklokt å forlange en heroisk handlemåte som generell regel. Menneskelig og kristen klokskap tilsier tvert imot at de fleste syke mennesker bør bruke medisiner som kan lindre eller stanse smertene, selv om medisinene som bieffekt kan bevirke nedsatt bevissthet og klarhet. Når det gjelder dem som ikke kan gi uttrykk for sine ønsker, kan man gå ut fra at de gjerne vil ha smertestillende midler og la dem få slike etter legens råd.
Men slike smertestillende midler er ikke uten problemer, fordi tilvenning vanligvis gjør det nødvendig å øke doseringen for å bevare effektiviteten.
Her passer det å minnes en erklæring fra Pius XII, som fremdeles har full gyldighet. Han fikk følgende spørsmål fra en gruppe leger: «Er det religiøst og moralsk tillatt for legen og pasienten å dempe smertene og nedsette bevisstheten ved bruk av narkotiske stoffer (endog når døden nærmer seg og man innser at bruken av de narkotiske stoffer vil forkorte livet)?» Paven svarte: «Hvis det ikke finnes andre midler, og hvis det ikke hindrer utførelsen av andre religiøse og moralske forpliktelser i den foreliggende situasjon: Ja.».5 I slike tilfeller er døden naturligvis ikke tilsiktet eller ønsket, selv om man tar en rimelig risiko. Hensikten er ganske enkelt å lindre smertene effektivt, og for å oppnå dette, benytter man smertestillende midler som medisinen har til rådighet.
Midler som medfører bevisstløshet trenger imidlertid særlig overveielse. For et menneske skal ikke bare være istand til å oppfylle sine moralske plikter og sine familieforpliktelser. Han eller hun må også ved full bevissthet forberede seg på å møte Kristus. Derfor gir Pius XII denne advarsel: «Det er ikke rett å ta bevisstheten fra en døende person uten en alvorlig grunn.»6
VI. Rimelige forhold ved bruk av legemidler
I dødens stund er det idag meget viktig å forsvare både den menneskelige verdighet og det kristne livsbegrep mot en teknologisk holdning som truer med å bli et misbruk. I denne forbindelse taler en del mennesker om «rett til å dø». De bruker ikke uttrykket om rett til å fremkalle døden for egen hånd eller ved andres hjelp etter eget behag. Det betyr retten til å dø fredfylt med menneskelig og kristen verdighet. Fra dette synspunkt kan bruken av terapeutiske midler av og til reise problemer.
I mange tilfeller er situasjonen så komplisert at det kan oppstå tvil med hensyn til anvendelsen av de etiske prinsipper. I siste instans blir da saken overlatt til den syke, til dem som har rett til å tale på den sykes vegne eller til legene. Etter sin samvittighet og i lys av moralske forpliktelser og sakens forskjellige sider må de ta den endelige avgjørelse.
Enhver har plikt til å ta vare på sin helse eller søke helsemessig hjelp fra andre. De som har den oppgave å ha omsorg for de syke, må gjøre dette samvittighetsfullt og anvende de legemidler som synes nødvendige og nyttige.
Men er det nødvendig under alle omstendigheter og ta alle mulige legemidler til hjelp?
Tidligere svarte moralteologene at man aldri er pliktig til å bruke «ekstraordinære» midler. Dette svar har fremdeles gyldighet som prinsipp, men det er kanskje mindre klart idag. Uttrykket er upresist, og behandlingen av sykdommer har gjort hurtige fremskritt. Derfor taler folk heller om «forholdsmessig rimelige» og «urimelige» midler. I hvert tilfelle kan man komme frem til en riktig bedømmelse av legemidlene. Man studerer den aktuelle behandlingsform, ser i hvilken grad den er komplisert eller risikofylt, hva den koster og hvilke muligheter det er for å benytte den. Videre ser man disse faktorer i sammenheng med det resultat som kan forventes når den sykes tilstand og fysiske og moralske ressurser tas i betraktning.
For å lette anvendelsen av disse generelle prinsipper kan man tilføye følgende:
- Når ikke andre midler strekker til, er det tillatt å ta i bruk den mest avansert medisinske teknikk når pasienten samtykker i det. Dette gjelder også når disse midler ennu er på eksperimentstadiet og derfor innebærer en viss risiko. Ved å akseptere bruken av dem kan pasienten endog vise generøsitet til beste for menneskeheten.
- Med pasientens samtykke er det også tillatt å avbryte behandlingen med disse midler når resultatet ikke svarer til forventningene. Når man tar en slik avgjørelse, må man ta hensyn til rimelige ønsker fra pasienten og hans familie, og også til råd fra de leger som er særlig kompetente på området. Disse kan særlig bedømme om investeringen i instrumenter og personell er urimelig stor i forhold til de resultater som kan forventes. De kan også bedømme om den teknikk som brukes, påfører pasienten påkjenning og lidelse som ikke står i rimelig forhold til det utbytte han eller hun kan få av behandlingen.
- Det er også tillatt å begrense seg til å bruke de normale midler som medisinen kan tilby. Man kan derfor ikke pålegge noen å søke hjelp i en teknikk som allerede er i bruk, men som medfører risiko eller store påkjenninger. Å avslå slike midler er ikke det samme som selvmord. Det er derimot å betrakte som en akseptering av menneskets livsvilkår, eller som et ønske om å unngå å bruke en medisinsk metode som ikke står i rimelig forhold til de resultater som kan forventes, eller som et ønske om ikke å påføre familien eller samfunnet urimelige utgifter. - Når døden er uunngåelig og nær forestående til tross for den behandling som blir gitt, da er det tillatt å ta en samvittighetsavgjørelse om å avvise behandlings. former som bare vil føre til utrygg og tyngende forlengelse av livet. Den normale omsorg som tilkommer en syk person i slike tilfeller, må imidlertid ikke avbrytes, I denne situasjon har ikke legen grunn til å laste seg for å unnlate å hjelpe den person som er i fare.
Konklusjon
De retningslinjer som denne erklæring inneholder, er inspirert av et dypt ønske om å tjene menneskene i samsvar med Skaperens plan. Livet er en Guds gave, og på den annen side er døden uunngåelig. Det er derfor nødvendig at vi kan akseptere den med fullt ansvar og med full verdighet, uten på noen måte å fremskynde dødstimen. Det er sant at døden markerer slutten på vår jordiske tilværelse, men samtidig åpner den døren til et liv i udødelighet. Derfor må alle forberede seg til denne begivenhet i lys av menneskelige verdier, men de kristne må også forberede seg i troens lys.
De som arbeider innen medisinen, bør ikke forsømme noen mulighet til å stille sin faglige kompetanse til rådighet for de syke og døende. Men de må også huske hvor mye viktigere det er å gi dem lindring og trøst ved uendelig godhet og inderlig kjærlighet. Denne tjeneste for mennesker er også tjeneste for Herren Kristus, som sa: «Alt hva dere har gjort mot selv den ringeste av mine brødre, det har dere gjort mot meg.» (Mat. 25,40).
Ved en audiens for den prefekt som har undertegnet dokumentet, ble denne erklæring bifalt av Pave Johannes Paul II, som bestemte at den skulle offentliggjøres. Erklæringen er vedtatt på ordinært møte for Kongregasjonen for Trolæren.
Roma, Kongregasjonen for Troslæren, 5. mai 1980
| Franjo Kardinal Seper Prefekt | Jérõme Hamer, O.P. Tit. Erkebiskop av Lorium Sekretær |
Noter
Erklæring om fremkalt abort, 18 . nov. 1974. AAS 66 (1974), s. 730-747.
Pius Xll, Tale til deltagerne i kongressen for den internasjonale union av katolske kvinner, 11. sept. 1947. AAS 39 (1947), s. 483.
Tale til det katolske jordmorforbund i Italia, 29. okt. 1951. AAS 43 (1951), s. 835-854.
Tale til de italienske medlemmer av den internasjonale sammenslutning for militær medisinsk dokumentasjon, 19. okt. 1953. AAS 45 (1953), s. 744-754.
Tale til deltagerne i den 9. kongress for det italienske forbund for anastesi, 24. febr. 1957. AAS 49 (1957), s. 146.
Kfr. også Tale om «gjenopplivning», 24. nov. 1957. AAS 49 (1957), s. 1027-1033.
Paul VI, Tale til medlemmene av FN's spesialkomité for Apartheidspørsmål, 22. mai 1947. AAS 66 (1974), s. 346.
Johannes Paul II, Tale til biskopene i USA, 5. okt. 1979. AAS 71 (1979), s. 1225.
Man tenker særlig på Anbefaling 779 (1976), om de sykes og døendes rettigheter, fra Europarådets parlamentariske forsamling ved den 27. ordinære sesjon.
Vi utelater helt de problemer som angår dødsstraff og krig. Disse problemer ville kreve spesielle betraktninger som ikke angår det foreliggnde emne.
Pius XII, Tale den 24. febr. 1957. AAS 49 (1957), s. 147.
Pius XII. ibid. s. 145. Kfr. Tale den 9. sept. 1958. AAS 50 (1958), s. 694.