Naturloven og samvittigheten

Innledning

Hvem har ikke hørt folk si etter å ha tatt en viktig moralsk beslutning: "Jeg bare kjente på meg at det var riktig." eller "Jeg hadde en mavefølelse at sånn måtte jeg handle." "Jeg bare fulgte hjertets stemme." Man skal i slike tilfeller så visst ikke undervurdere den spontane intuisjon. Men dessverre - og ikke minst i vår tid - har disse raske følelsesreaksjonene ofte sin kilde i alt annet enn "hjertets stemme". Kanskje var det innholdet i den siste femstjerners filmen, eller en CD som spøkte i underbevisstheten og sendte impulser til følelsene om hva man i øyeblikket skulle holde for riktig handling. (Var jeg en dyktig filmregissør skulle jeg den ene dagen kunne spille inn en tårevåt film for abort. Publikum skulle strømme ut av kinolokalet fullt overbevist om at hun som hadde hovedrollem, gjorde det eneste rette da hun fikk fjernet fosteret. Noen måneder senere skulle jeg kunne spille inn en annen film, like tårevåt som den første, hvor jeg med full tyngde overbeviser det samme publikum om at hovedpersonens kamp for å bære frem barnet var heroisk og det ene rette). I medienes tidsalder blir de ytre sansepåvirkninger så sterke at de tåkelegger forstanden. Sekularismen gjør sitt inntog i moral, politikk og kultur. Man skal ha adskillig ben i nesen for å stå imot og ikke la seg hjernevaske.

En allmenn naturrett?

Det melder seg et spørsmål av stor rekkevidde. Svaret på det avgjør på sikt orden eller anarki i samfunnet, fred eller krig mellom nasjonene. Finnes det en lov som er allmengyldig for alle mennesker, overalt og til alle tider? Den katolske kirke i samsvar med Den hellige skrift gir et positivt svar på dette spørsmålet. Vi taler om naturloven. Det gis forskjellige forklaringer på hva dette begrepet innebærer. Jeg vil i følgende gjøre rede for den kristne katolske forståelse av ordet naturlov.

Begrepet "natur"

Når vi i vår sammenheng taler om naturlov tenker vi ikke på skog, mark, fjell og hav, kort sagt på den fysiske naturen som omgir oss. Vi sikter heller ikke til naturvitenskapen som utforsker materielle ting, som kan måles, veies og telles. Nei, med begrepet natur i ordet naturrett tenker vi på det menneskelige vesen, den menneskelige natur, som kilde og norm for menneskelige handlinger. Hva er så det menneskelige "vesen", som vi fra nå av helst benevner med "natur"? Det er en forunderlig blanding av stoff og ånd. Til den menneskelige natur hører kropp og en åndelig sjel. Disse to har Gud ved sin skaperkraft forbundet i væren og handling. Vi må ikke forstå det slik at sjelen sitter fanget i kroppen som en fugl i bur. Sjel og kropp er intimt forenet, de gjennomtrenger hverandre, går så opp i hverandre at de danner ett vesen, én natur - mennesket. Også dyrene har en sjel, men mennesket har en åndelig sjel, som hever det himmelhøyt over dyreriket og den øvrige materielle skapning. Mennekets storhet ligger ikke i kroppens egenart, selv om Gud (gjennom evolusjonen?) har formet den til et enestående kunstverk som derfor skal behandles med ærefrykt. Nei, menneskets storhet ligger i den åndelige sjel, som gjør mennesket til det kostbarste klenodium i det dennesidige skaperverk. Psalmisten utbryter begeistret: "Du gjorde ham (mennesket) lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet. Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter" (Psalme 8,6-7). Bibelen forteller oss at vi er skapt i Guds billede (1.Mos. 1,26), at vi med andre ord har felles egenskaper med Gud, om enn i skapt og begrenset omfang. Bibelen sikter her først og fremst til at vi er utstyrt med en fornuft og fri vilje. På grunn av disse egenskaper, og fordi mennesket ikke går opp i noe høyere, er det en person.

Den menneskelige persons verdi

Vi mennesker er personer med en åndelig sjel, intimt forbundet med en kropp. Gud og engler er personer uten kropp. Det Gud, engler, mennesker har felles som personer, er evnen til å tenke abstrakt i idéer og evnen til å velge fritt. Fordi vi mennesker er det eneste vesen i det synlige skaperverk som er personer, har vi en medfødt egenverdi, som ingen menneskelig makt har lov å overkjøre, søke å fjerne eller misakte på annet vis. Vel har vi en sosial natur (skal komme nærmere inn på det senere). Men samfunnets krav på våre tjenester får ikke gå så langt at vår egenverdi som personer såres eller at vi i verste fall blir redusert til kun et middel for samfunnskreftene for å oppnå samfunnsmål.

Siden alle mennesker har det samme vesen, den samme natur, er vi alle personer, uansett forskjellige ytre og indre kvaliteter og individueller særegenheter. Om vi er gule, brune, hvite; om vi tilhører en høyt sivilisert nasjon eller lever i et primitivt stammesamfunn, forandres ikke det faktum at vi alle har det samme menneskelige vesen, altså den samme menneskelige natur, og derfor har den samme ukrenkelige verdi som personer. Ikke alltid har vår fornuft muligheter til å utføre sin funksjon. Fornuftens evner er da fortsatt til stede, mens kroppens samarbeid i tenkeprosessen er forhindret, som hos et foster, et svimeslått menneske, delvis også hos alvorlig sinnssyke, helt hos pasienten i koma. Allikevel er disse fortsatt personer, fordi den åndelige abstraherende del av fornuftstenkningen er intakt, og fungerer straks den kroppslige mangel eller defekt er fjernet.

Naturloven

Vi har hittil behandlet begrepet den menneskelige natur. Så går vi et skritt videre og tar for oss ordet loven i begrepet naturloven. Vi iakttar i våre omgivelser at både de anorganiske og organiske tingene rundt oss handler og reagerer målbevisst, i samsvar med sitt vesen, sin natur (Det er naturvitenskapens oppgave å finne frem til og registrere disse lovene). Men også mennesket har lover, moralske lover, som samsvarer med dets åndelig-kropslige natur. Disse naturlovene, (vi kunne også kalle dem vesenslover) som vi her taler om, gir oss uavhendelige rettigheter og ufravikelige plikter som inge stat eller annen instans har lov å rokke ved. Staten har også sine lover. Vi taler om positiv lov. Også de skal vi lystre, men bare såfremt de tjener fellesskapets beste (bonum commune). Straks staten går ut over sin kompetanse, og gir lover som sårer eller fjerner enkeltmenneskets naturlige rettigheter, eller i lovs form pålegger plikter, som strir mot den menneskelige natur, har vi lov til, ja, skal vi nekte lydighet. - "Befehl ist Befehl" (Befaling er befaling) unnskyldte de seg med krigsforbryterne, som ble stilt for retten under Nürenbergprosessen etter siste verdenskrig. Nei, setningen har ikke allmengyldig relevans. Naturloven er gitt hvert menneske i fødselsgave, og lodder dypere enn statens positive lover. Naturloven gjelder kategorisk. Den står over alle menneskelige bestemmelser. Vi kan ikke, som mange gjør i dagens Norge, unnskylde oss med at når staten tillater noe, så må det også være moralsk riktig å benytte seg av tillatelsen. Eller, når staten krever noe, er kravet alltid berettiget og må lystres. "Befehl ist Befehl" er en farlig setning. Lar vi denne maksimen styre våre liv, glir samfunnet med logisk konsekvens inn i barbariet. Forrige århundre vitner til overmål om faren ved rettspositivismen (Menneskelige lover overkjører naturretten).

Spørsmålet melder seg: Hvor henter naturloven sin ubetingede, absolutte gyldighet fra? Svaret er: hos Gud, i den evige lov. Gud har fra evighet skuet verden slik han ville skape den, skjenke den eksistens. Han fastsatte lover for stjernenes gang over himmelhvelvet, plantenes vekst, dyrenes bevegelser og menneskenes liv. Den utenommenneskelige del av skaperverket må med naturnødvendighet følge Guds lover. Hos dyrene blir Guds evige lov kunngjort gjennom tvingende instinkter. Når dyrene følger dem, lever de i harmoni med artens vesen, dens natur. Annerledes er det med oss mennesker. Skapningens Herre har fra evighet hatt idéen om mennesket, dets natur og de moralske lover som samsvare med dets natur - altså den lovmessige adferd som fremmer vårt liv som mennesker, og som leder oss mot det evige mål vi er skapt for - Gud. Denne "naturloven", som altså er identisk med "den evige lov", offentliggjør Gud til oss gjennom samvittigheten, og den taler til oss gjennom fornuften. Samvittigheten former slutninger, syllogismer. Den første setning i denne samvittighetserkjennelsen lyder: "Du skal gjøre det gode og sky det onde." Det gode (bonum) skal ikke her forståes snevert bare som snillhet, men i videre betydning som verdi.

Den første premissen i samvittighetsslutningen "Du skal gjøre det gode og sky det onde." har alle mennesker felles og blir allment akseptert, for ingen kan ville det som er ondt i seg selv. Når mennesker allikevel stadig gjør onde gjerninger, er det fordi de narrer seg selv til å tro at det i det onde de etterstreber ligger en verdi, som gir lykke. Både verdi og lykke er her illusjoner. Så følger underordnede premisser i samvittighetens syllogisme, som for eksempel: "å hjelpe et medmenneske i nød; gi barna en god oppdragelse; holde avtaler osv er godt." Så følger den positive samvittighetsslutningen (konklusjonen): "Altså skal jeg gjøre det." Eller samvittigheten reagerer negativt: "Du skal gjøre det gode og sky det onde." Å se passivt på at et menneske lider nød uten å hjelpe, forsømme omsorg for barna, bryte avtaler osv er ondt, altså skal du ikke gjøre det."

Også disse premisser nummer to, som følger logisk av det første, blir med små variasjoner godtatt momentant eller etter kort overveielse av alle mennesker overalt, som for eksempel: Du skal ikke drepe, du skal ikke stjele, du skal hjelpe et menneske i nød osv. Så langt er naturloven forstått og godkjent av de fleste folkeslag. Vi taler her om ursamvittigheten. Men her finner vi allikevel visse unntaksbestemmelser. Alle godkjenner budet om at du ikke skal drepe, men, tenker noen, det kan umulig gjelde krigsfanger. Alle aksepterer budet om ikke å stjele, men, hevder andre, det kan da umulig gjelde for rov av den slagne fiendens gods. Dessverre skjer det også nokså ofte at personer, som sverger troskap til disse fundamentale budene, allikevel i mer og mindre skyldig uvitenhet synder mot dem, som ved konsekvent å komme for sent på jobben og slik stjele arbeidstid, eller ved å underbetale sine ansatte, fuske grovt på skatten, unnlate å hjelpe mennesker i nød osv.

Men så kommer vi til tredje ledd I samvittighetsformingen, og da blir det straks vanskeligere, men også her taler vi om naturlover som er identisk med Guds evige lov.

For å tydeliggjøre problematikken: 1. "Du skal gjøre det gode og sky det onde (Alle enig). 2. "Å drepe er ondt, altså skal du ikke drepe." (alle enig) 3. Å ta livet av et barn i mors liv er å drepe, altså skal du ikke ta abort. (ikke alle er enig). Slik kan man ta eksempel etter eksempel, hvor det er vanskelig å komme til enighet når det gjelder trdje ledd i samvittighetsformingen:

Skal du la din far ligge å vri seg i smerte når han ligger på det siste, eller be legen gi ham en overdose (noe norske leger fortsatt vil nekte); er det forbudt å lyve når du forsvarer din venns gode navn å rykte? Eksemplene er mange. Uenigheten kan ha forskjellige årsaker: Vår forstand er svekket (ikke totalt formørket), som resultat av syndefallet. Vi vokser opp i forskjellige omgivelser. Var de preget av sekularisme, vil den, også hvis vi konverterter til Den katolske kirke, lett følge med på lasset, inn i vårt nye åndelige hjem, og påvirke vår samvittighet i gal retning. Her kommer et imperativ inn i vårt liv: Så lenge vi lever, skal vi arbeide med å forme vår samvittighet, gjøre den mer og mer lydhør for naturloven, som er skrevet på hjertets tavle og som var i Guds tanke fra evighet. Dette gjelder særlig for sannheter i tredje ledd som er avledet av de etiske grunnsannhetene i annet ledd. Å forme samvittigheten betyr å bruke fornuften til å gjennomtenke etiske spørsmål i sin allminnelighet, eller ansikt til ansikt med konkrete tilfeller, hvor vi må velge det ene eller det andre. Er vi i tvil, bør vi for å komme til klarhet, samtale med andre, som for eksempel en katolsk prest, som vi vet kjenner og annerkjenner Den katolske kirkes lære og tradisjon. Eller vi leser litteratur om emnet, spør hva Bibelen sier og hva Kirken lærer. Skulle en slik forming av samvittigheten etter grundig undersøkelse føre til objektivt galt resultat, må vi følge denne samvittighetsdommen - selv om den er uriktig - fordi den grunner i fornuftens overbevisning, og vedkommende befinner seg i uskyldig uvitenhet. Skulle en - kanskje noe mer moden samvittighetsforming - føre til andre, riktige resultater, må vi endre våre handlinger i tråd med den nye erkjennelsen.

Mange lesere vil synes jeg beskriver samvittighetens funksjon for innviklet. Ja, slik kan det synes. Men de overser da det faktum at også ders egen samvittighet - som all annen logisk tenkning - fungerer som jeg beskriver ovenfor, bare med den forskjell at det i dagliglivet skjer fort og ureflektert. For virkelig å forstå hvordan naturloven formidles gjennom samvittigheten, kreves grundigere og mer bevisst analyse slik jeg har gjort ovenfor.

Naturloven er uforanderlig

Det farligste ved postmodernismen er dens relativisering av rett og galt. Det som gjelder som moralsk riktig i dag, kan bli vurdert som forkastelig i morgen. Fundamentale etiske sannheter om retter og plikter, som gjelder hos oss i Vesten, behøver ikke å ha den samme forpliktende karakter under andre himmelstrøk. Oveføres denne moralske relativiseringen på noe så viktig som f.eks avtaler nasjonene seg imellom, kunne vi gi opp alt håp om en postitiv globalisering.

Den katolske kirke holder fast på at menneskenaturen generelt er uforanderlig og derfor også de moralske sannheter som svarer til vårt menneskelige vesen, vår menneskelige natur. Får jeg trekke en sammenligning: Det hører med til trekantens vesen at den er en geometrisk figur med tre sider og at summen av dens vinkler er 180 grader. Tar vi bort en av sidene, hører trekanten opp å være en trekant. Nå må den geometriske figuren defineres som en vinkel, og vinkelens størrelse er underlagt menneskelig valg. Det blir noe lignende med mennesket. Hvis vi definerer det annerledes enn det vi hittil har gjort, hvis vi f.eks. i tankene fjerner menneskets åndelige dimensjon, hører mennesket opp å være menneske. Det blir da redusert til et dyr, som vi umulig kan tilegne de samme rettigheter eller avkreve de samme plikter, som ellers skjer med alle mennesker verden over. Så lenge mennesket forblir menneske, så lenge dets vesen som åndelig-legemlig person forblir uforandret, like lenge forblir de plikter og rettigheter, som samsvarer med vårt menneskelige vesen, vår natur, uforandret.

Vi mennesker kan tilhøre vidt forskjellige kulturer, tilhøre høyt siviliserte eller ytterst primitive samfunn, ha de mest forskjellige meninger og legninger, like fullt dreier det seg om mennesker med den samme menneskelige natur. Og de plikter og rettigheter, som lar seg avlede av denne samme menneskelige natur, må ha samme uforanderlige og forpliktende karakter for alle mennesker overalt, tross individuelle ulikheter.

Når en naturlov av oss mennesker blir nærmere tolket og supplert, betyr ikke det at naturloven som sådan blir forandret. Da de første bilene kom på markedet, tilsa naturloven hensynsfull kjøring for ikke å skade andre trafikanter. Etterhvert kom trafikkreglene på rad og rekke for å understøtte og effektivisere naturloven - altså sikker kjøring for alle. Eller et annet eksempel: Naturloven sier at en forbrytelse må straffes for at rettferdigheten må skje fyldest, av preventive hensyn, og til sine tider for å beskytte samfunnet. Men selve straffeutmålingen kan forandres fra år til annet uten at selve naturloven blir forandret. Tenk bare på den stadig mildere straffeutmåling under rettsoppgjøret i Norge. En rekke lignende eksempler kan anføres. Kultur og samfunnsstrukturer kan forandres og videreutvikles. Det som i tidligere tider ble sett på som nødvendige forordninger fra myndighetenes side, kan på et senere utviklingstrinn falle bort som unødvendige, men det forandrer ikke naturloven om at myndighetene alltid skal arbeide for å fremme "bonum commune", det felles beste.

Naturloven og den kristne åpenbaring

Om naturlovens eksistens vitner Bibelen klart og tydelig. Paulus skriver i Rom. 2, 14-16 (Jeg tillater meg for forståelsens skyld å putte inn noen oppklarende paranteser) : "Når hedningene, som ikke kjenner Loven (den skriflige loven fra Det gamle testamentet) likevel ut fra sin natur oppfyller Loven (den skriftlige), da er de sin egen lov, selv om de ikke har noen (skriftlig) lov). Selv er de bevis på at Lovens (den skriftlige lovs) krav er skrevet i deres hjerter. Det samme vitner også deres samvittighet om når den i tankene snart anklager en, snart forsvarer en annen. Alt dette skal vise seg på den dag da Gud ved Jesus Kristus skal dømme det som skjuler seg i menneskene, slik jeg har forkynt dere i mitt evangelium."

Paulus sier altså her at når hedningene, som ikke har den mosaiske lov, allikevel ut fra sin natur kjenner og oppfyller denne skriftlige lovens bud, så er det fordi den skriflige loven er skrevet i deres hjerter - risset inn på "den menneskelige naturs tavle. " Det samme vitner også deres samvittighet om når den snart anklager en tanke, snart forsvarer en annen. Det er altså gjennom fornuftens samvittighetsdommer at naturloven blir kunngjort for hedningene.

I Romerbrevets første kapittel, som går forut for denne teksten, skriver Paulus at visse hedninger - fordi de forlot den naturlige gudserkjennelse - av Gud ble overlatt til unaturlige lidenskaper. To ganger nevnes ordet unaturlig i dette kapittelet. Men er det handlinger som er unaturlige - mot den menneskelige natur - da gis det også handlinger som er naturlige - i samsvar med den menneskelige natur- naturlover.

Ellers er å si om forholdet mellom naturlov og Bibelen - og her siterer jeg pave Pius XII: "Læren om naturloven og sannhetene til Åpenbaringener er som to bekker, som flyter ut av den samme guddommelige kilde. Vel flyter de på forskjellige veier, men ikke i motsatt, men i samme retning. " De gammeltestamentlige bud dreier seg mye om naturlig menneskelig utfoldelse (særlig 4. - 10. Bud). Det nye testamentets bud er for det meste overnaturlige. Det vil si de krever noe som overstiger våre naturlige krefter, og derfor hører hjemme i nådens rike. Som f. eks. at du skal elske og velsigne de som forfølger deg, vende det annet kinn til, at du skal være villige til å lide med Kristus osv.

Er ikke Bibelen nok?

Men er ikke Bibelens ord nok? Vel, for en kristen er det en selvfølge straks hun eller han møter et etisk problem å rådføre seg med Bibelen. Skulle det så være nødvendig dertil å lytte til naturloven? Vi har de siste femten år I Norge opplevd en opprivende etisk debatt. Bibelens ord, løsrevet fra tradisjonen, blir gitt rom for vidt forskjellige tolkninger. Da er det trygt også å lytte til Guds evige lov, slik den blir offentliggjort gjennom samvittigheten. Dessuten må vi ikke glemme de milliarder av mennesker som ikke har Bibelen å ty til når de møter et moralsk problem. Noen tilhører de store religioner, andre lever som animister i primitive samfunn, og atter andre frister en tilværelse som ateister i siviliserte strøk av verden. Men alle er vi personer, utstyrt med den samme menneskelige natur. Til hver og en av oss taler Gud gjennom den fornuftbaserte samvittigheten, Slik skulle det være mulig for oss alle å nå frem til enighet, hvert fall om de fundamentale etiske grunnsannheter, og sammen forplikte oss på dem. Om globaliseringen skal bli til velsignelse eller forbannelse for menneskeheten står og faller med om naturloven blir fulgt eller forkastet.

Bare én naturlov

Siden den menneskelige natur per definisjon er den samme hos alle mennesker, må også naturloven være en og den samme for alle jordens folk. Allikevel viser erfaringen at det gis flere og til dels motstridende oppfatninger om hva naturlov innebærer Det skyldes i første rekke at det hersker uenighet om hva den menneskelige natur er. Hver divergerende oppfatning om den menneskelige natur skaper en egen "naturlov". Jeg skal - etter hittil å ha redegjort for de fleste leddene i forståelsen av den kristne, katolske naturlov - komme kort inn på de viktigste avvikende synene:

Den materialistiske naturlov

Den materialistiske naturlov bygger kun på naturvitenskapen, og anvender dens teser uforandret på mennesket. Den menneskelige natur er etter deres oppfatning rent stofflig. Sjel og ånd er bare en finere form for materie og er kun stoffets funksjoner. Det finnes heller ikke noe høyere vesen, som mennesket kan takke for sin eksistens og stå ansvarlig overfor. En logisk konsekvens av dette synet blir at det dyrene gjør, har også vi mennesker lov å gjøre, siden vi ikke er noe annet enn høyt utviklede dyr. Hvis vi bare følger våre instinkter, går alt bra. I det kristne synet forholder det seg stikk motsatt. Den åndelig del av menneskets natur og vår sosiale legning gjør at vi ofte må handle i strid med våre instinkter.

Den individualistiske naturlov

Det individualistiske syn på naturloven, som var på mote under 1700 -tallets opplysningstid og videreført under 1800 - tallets liberalisme, har som grunntese at hvert menneske fra naturens side har en absolutt, medfødt frihet, autonomi. Mennskets sosiale natur blir fornektet. Staten med dens lover, og enigheten om å følge disse lovene, skyldes utelukkende en kontrakt mellom helt frie, selviske individer for å unngå kaos ved alles kamp mot alle. Men statens kontroll av enkeltindivider og politiske partier skal være minst mulig. Den naturlige følge av dette synet på den menneskelige natur førte under liberalismen til uhemmet streben etter vinning og makt, hemningsløs konkurranse, ukontrollert, brutal kapitalisme, de sterke og klokes seier over de svake i samfunnet, de få styrtrike og de millioner av fattige proletarer.

Den nasjonalsosialistiske naturlov

Lov er hva det arisk-germanske menneske i sitt ville hovmot finner er lov. Urett er hva det forkaster. Resultatet kjenner vi: Tilbedelse av rasen, uthuling og tilintetgjørelse av alle rettsordninger, avpersonalisering av enkeltmennesket, den totalitære stat, grusom fremferd mot de svake, de som er annerledes, de som av nazistene ble definert som mindreverdige (menschenunwürdiges Leben), krig, folkemord. "Den sunne folkefølelse" ble sett på som høyeste norm for all rett og rettsutfoldelse. En ting er at folks følelser er for ubestemt og usikker til å skape en rettsnorm, det uhyggelige, som kom dertil, var at folkets følelser ble manipulert ved propaganda og terror.

Den marxistisk-kollektive naturlov

Grunntese: Enkeltindividet er totalt underkastet kollektivet. Mennesket, forstått som helt materialistisk, uten enhver åndelig dimensjon, er et produkt av samfunnet og dets produksjon. Den frie vilje, mennekets udødelighet, Gud og alle personlige rettigheter forkastes. Den historiske utvikling er determinert. - Heller ikke her finner vi det i dag nødvendig å beskrive hva dette filosofisk-poltiske system førte til.

Naturlovens mål og innhold

Vi har hittil i denne redegjørelsen for naturloven talt mye om hvordan den blir kjent for oss mennesker - dens funksjon. Nå vil vi kort beskrive dens mål og innhold. Vi vil da i samsvar med Thomas Aquin trinnvis peke på tre mål den menneskelige natur streber mot:

• Å opprettholde livet og beskytte det (selvoppholdelse)
• Å videreføre livet (livsmeddelelse)
• Som enkeltindivid og sosialt vesen å utvikle seg i åndelig-moralsk retning

1. trinn (selvoppholdelse)

Gud har den totale eiendomsrett over våre liv. Vår naturlige oppgave blir da å vokte og forvalte det. Selvoppholdelsesplikten gjelder ikke bare livet selv, men også alt som hører til vår menneskelige natur, alle våre materielle, åndelige,sjelelige, kroppslige evner, som gjør oss i stand til å mestre de oppgaver livet stiller oss ovefor. Under dette trinnet faller følgende pliter og rettigheter:

1. Beskyttelse av eget og andres liv (rett til nødverge).
2. Forbud mot mord i enhver form (selvmord, forsettslig drap av uskyldige, bevisst villet abort, aktiv dødshjelp).
3. Bevaring av kroppslig usårlighet: Forbud mot å lemleste seg selv, gjøre seg ufruktbar, mishandling av andre, terror, frihetsberøvelse, sette eget liv unødig på spill.
4. Krav på nødvendig livsunderhold, rett til å arbeide for å leve, rett til privateiendom som sikkerhet for livsunderhold,
5. At ens arbeid blir vurdert som en personlig ytelse og ikke betraktet som en salgbar vare, forbud mot uutholdelige arbeidsbetingelser.

2. trinn (videreføring av livet)

Etter Guds vilje skal menneskene føre livet videre ved kjønnsakten. Derfor den kroppslige og sjelelige forskjell, gjensidige tiltrekning og komplettering mellom kjønnene. Et like viktig mål, eller hensikt som god nummer to, er den gjensidige kjærlighetsutvikling mellom kvinne og mann i ekteskapet. Under dette trinn nummer to faller som naturlige plikter og rettigheter:

1. Rett til ekteskap, fritt valg av ektefelle, ekteskapelig fruktbarhet.
2. Forbud mot kjønnslig omgang før ekteskapet og utenomekteskapelige forhold
3. Familiens rett til underhold, til fri utfoldelse, til samfunnets beskyttelse, retten til hjem og hjemlig stabilitet.
4. Foreldreretten til selv å sørge for kroppslig og åndelig-moralsk oppdragelse av barna.
5. Foreldrenes bemyndigelse som oppdragelsesansvarlige til å bestemme oppdragelsesidealet og kreve og overvåke at dette blir ivaretatt.
6. Barnas plikt til å vise lydighet mot sine foreldre, støtte dem i sykdom, fattigdom og alderdom.

3. trinn (det åndelige-moralske)

Dette trinnet er altomfattende. Det favner all handling som har den rettledende fornuft til kilde, som har med den å gjøre. Under dette trinnet faller følgende rettigheter og plikter:

1. Retten og plikten til å strebe etter å bli fullkommen, eller for å bruke et gammelt og dessverre forslitt ord - til å bli dydig. Dette er den viktigste oppgave og plikt Gud og vår natur gir oss, og som ingen kan ta fra oss. Derfor har mennesket en naturlig rett til:
   • Å søke sannheten og erkjenne den, særlig de sannheter som dreier seg om livets mening og våre grunnplikter
   • Rett og plikt til alltid å handle i og med eget ansvar
   • Rett og plikt til å erverve alle dyder og øve dem med samvittighetsfrihet
   • Rett og plikt til å ta del i herredømmet over de materielle goder, ta dem i besittelse og bruke dem med omtanke
   • Retten og plikten til å ære Gud og gi seg hen til ham. Derfor frihet til å følge sin religiøse overbevisning
   • Retten og plikten til å holde Guds bud
   • Retten og plikten til å leve og virke i det kirkelige fellesskap man anser som ønsket av Kristus

2. Rett og plikt til et sosialt liv. Vi mennesker er født med en sosial natur. Det har følgende årsaker:

   • Alle er vi født med den samme menneskelige natur. På grunn av vår felles menneskelige natur hører vi sosialt sammen og danner en storfamilie - menneskeheten
   • Vi mennesker er avhengig av fellesskapet både materielt og åndelig-moralsk. Vår tekniske og kulturelle utvikling kan bare skje ved samarbeid innenfor et fellesskap
   • Bare innenfor fellesskapet får vi utfoldet de sosiale dyder som sannferdighet, lydighet, trofasthet, rettferdighet, kjærlighet. Vår første og høyeste plikt er å erkjenne og ære Gud og leve etter hans lov. Men også denne plikten blir formidlet til oss gjennom fellesskapet. "Hvordan skal en kunne tro på en man ikke har hørt om? Eller hvordan skal en kunne høre, hvis det ikke er en som forkynner?" ( Rom 10,14-15)
   • Gud har skapt alle mennesker slik at de er egnet til et sosialt liv: Lengsel etter medmennesket, offervilje, språket som middel til gjensidig forståelse og utveksling av tanker og følelser, tiltrekning og komplettering mellom mann og kvinne
   • Det er galt å si at vi er sosiale vesener bare på det materielle plan, og ikke på det åndelige. Når vi tenker og handler sosialt, gjør vi det som person, og vår person er både kroppslig og åndelig. - Som person er mennesket først og fremst vendt innover i seg selv. Det skal finne seg selv, hvile i seg selv, finne den Gud som tar bolig i selvet. Og - som tidligere nevnt - aldri skal fellesskapet stille så altoppslukende krav til enkeltmennesket at det forsømmer sin rett og plikt til å leve som selvstendig individ, søke innover i seg selv, finne Gud. Mennesket må som person aldri reduseres til et middel for et fellesskapsmål. Når det er sagt, må det samtidig fastslås at mennesket - av ovennevnte grunner - også har en sosial natur

   Som følge av vår sosiale natur har vi en rekke sosiale plikter og rettigheter:

   • Være sannferdige, ærlige, rettferdige i ord og handling
   • Ta del i beslutninger som blir truffet i fellesskap, som f. eks. å velge parti eller person
   • Lydighet mot de rettmessige autoriteter og deres lover
   • Holde oss til samfunnets positive lover - så lenge de ikke strir mot naturloven, nyte samfunnets frukter, men også dele dets byrder
   • Rett til å stifte eller være medlem av foreninger, som har samfunnsmessige, selskapelige, kulturelle målsetninger
   • Skaffe til veie, fordele og bruke samfunnsgoder, som hører til et ordnet fellesskapsliv
   • Frihet til å velge arbeid, arbeidsplass, yrkesvalg

Naturloven og menneskerettighetene

La meg koert streife inn på forholdet mellom naturloven og menneskerettighetene. Verdenserklæringen om menneskerettighetene som De Forente Nasjoners Generalforsamling kunngjorde I 1948 har hatt enorm betydning for rettferd og fred oss mennesker og nasjoner imellom. Allikevel kan vi ikke forbeholdsløs sette likhetstegn mellom naturloven og menneskerettserklæringer - slik de etterhvert er blitt utvidet og vokst i antall. En første forskjell dreier seg om bemyndigelsen. Den katolske kirke ser på naturloven som et speilbillede av Guds evige lov. Guds autoritet garanterer riktigheten i de plikter og rettigheter som flyter ut av naturloven. I det første utkast til "Verdenserklæringen" blir Gud stilt som opphavet til de menneskelige rettigheter. Dette blir endret. Gud blir sløyfet - kanskje for å nå flest mulig nasjoner, ja, også de totalitære stater med sin påtvungete ateistiske ideologi. Dermed glir Verdenserklæringen over til positiv rettsforståelse, en avtale oss mennesker og nasjoner imellom. Skulle ufred true samholdet, ville det ligge snublende nær at også enigheten om menneskers grunnretter ville vakle.

De tredve artikler i Verdenserklæringen om Menneskerettighetene fra 1948 faller vel stort sett sammen med katolsk forståelse av naturloven. Men i ettertid er det kommet stadig nye konvensjoner, og ingen kan fastsette rang og ordning dem imellom. "Det har oppstått et virvar av domstoler og traktater, både om menneskerettigheter og andre viktige temaer, uten at det er klarlagt hvem som egentlig bestemmer. Det gir grunn til bekymring" (Prof. Andreas Føllesdal: Klassekampen 22,05-2010). Prof. Bernt Torvild Oftestad er også bekymret for utviklingen: "I dagens situasjon er menneskerettighetene mer og mer blitt et ideologisk våpen for sekularismen. De blir tolket I en sekularistisk ramme og skal tjene realiseringen av den sekularistiske utopi. " (Vårt Land: 28,06-2010).

Personlig ser jeg en fare i at alle menneskerettskonvensjoner ensidig fremhever menneskets rettigheter og forsømmer å anføre tilsvarende plikter. Pliktdimensjonen i alle moderne menneskerettskataloger får så liten plass at de oftest blir oversett eller forsømt. Dette kan lett føre til en farlig maksime; "Bare jeg får oppfylt mine rettigheter, kan det være det samme med de andre." I katolsk sosiallære spiller plikten - i samsvar med naturloven - en konstitusjonell rolle: Man kan ikke ensidig gjøre krav på rettigheter for seg selv, og samtidig misakte pliktene mot de andre, uten at samfunnet - forstått som et familiært fellesskap mellom likeverdige individer - lider ubotelig skade. Ikke bare staten og dens utøvende organer har plikter overfor landets innbyggere. Nei, hvis alle mennesker er bærere av de samme rettigheter, da innbærer det at hver rettighet jeg nyter godt av, forplikter meg til å anerkjenne at også alle andre har rett til å nyte de samme rettighetene.

Vi begynte dette avsnittet med å fremheve hvilken enorm betydning Verdenserklæringen om Menneskerettighetene fra 1948 har hatt for rettferd og fred oss mennesker og nasjoner imellom. Dette skal ikke rokkes ved. Men den videre utvikling med tilføyelser og detaljstyring av rettigheter krever vaktsomme øyne hos bevisst tenkende mennesker. Hvis man da kommer frem til at en nylig promulgert "menneskerett" strir mot en naturlov, fortjener den ikke benevnelsen menneskerett og skal ikke skjenkes lydighet.

Naturloven som filosofisk-moralsk teori har fristet kummerlige kår i Norge. Den lutherske kirke - og protestantiske konfesjoner generelt - har av dogmatiske grunner vært svært tilbakeholdne. Sterke strømninger på sydligere breddegrader - i naturlovens favør - vil over tid skylde inn over norske strender.