Samvittighet, det er vanskelig det!
Vi sier at vi har 'dårlig samvittighet', og har i virkeligheten skyldfølelse for noe vi har gjort eller latt være å gjøre. Har jeg 'god samvittighet', er jeg fornøyd med meg selv. Det var også fariseeren. Å være 'samvittighetsløs' regnes imidlertid ikke som noe godt tegn. Altså bør vi i det minste ha samvittighet, uansett adjektivet vi knytter til dette begrepet. Samvittigheten er derfor i seg selv en god ting, og samvittighetsfrihet (mulighet for at samvittigheten skal kunne fungere) blir følgelig noe vi bør støtte opp under.
Som kristne er det den kristne samvittighet vi er bundet av. Som selve grunnlaget for dette samvittighetsbegrepet ligger det vi leser om i Paulus' brev til romerne (Rom. 2,14-15): "Når hedninger som ikke kjenner Loven, likevel utfra sin natur oppfyller Lovens bud, da er de sin egen lov, selv om de ikke har noen, 'selv er de bevis på at Lovens krav er skrevet i deres hjerter. Det samme vidner også deres samvittighet om, når den i tankene snart anklager ett, snart forsvarer et annet'." Det ligger altså en slags grunnforståelse for det gode i oss, og en moralsk dømmekraft (samvittigheten) som vi kan anvende på de livsproblemer vi møter.
Denne grunnleggende side ved samvittigheten blir så for det kristne menneske utfoldet og utvidet gjennom Åpenbaringen. Vi er selv ved dåpen blitt innlemmet i Kristus, og gjennom apostlenes kontakt med Jesus er det oppstått en trosarv som er blitt ført videre gjennom utallige generasjoner av kristne. Derved er jeg forpliktet til stadig å 'huske på troen' (anamnese) og til å orientere meg i den så godt jeg kan, sammen med kirkens ledelse, og være åpen for den veiledning som kirkens ledelse i kraft av sine embeter skal gi. Det betyr å være åpen for alltid å skulle forsøke å få min egen moralske dømmekraft til å fungere i harmoni med den dømmekraft Kirkens autoriteter gir uttrykk for i forkynnelse, lover og forordninger. Først når det skjer, fungerer min kristne samvittighet som den skal, for da er jeg åpen for Den hellige ånds innflytelse og vil kunne bli påvirket av Ånden. Kommer jeg så til slutt (etter lang tids sjelekamp og moden overveielse!) frem til noe annet enn det autoritetene hevder, har jeg plikt til å følge min frie samvittighet, og for egen del stå på mitt samvittighetsstandpunkt. For egen del, men ikke på vegne av andre!
Samvittigheten og de andre
Det er altså ikke slik som mange utenfor vårt trossamfunn mener: at katolikker er nødt til å følge Kirkens forordninger, nærmest uansett hva det dreier seg om. Vi lever i Kirken i et tett åndelig fellesskap, vokser inn i det og modnes gjennom livet ved stadig kontakt med trosfeller, ved forkynnelse og sakramenter og ved egne personlige erfaringer. Men forholdet til tro og trosfellesskap må stadig bringes i balanse med egen samvittighetssans, psykologi og livssituasjon. Dette blir til syvende og sist min egen tunge og krevende avgjørelse, etter dybdeboring i mitt eget sinn. Men som katolikk må jeg være ytterst varsom med på samvittighetsgrunnlag å utrope min egen samvittighetsavgjørelse til en slags norm som også skal gjelde for andre. Riktignok kan jeg i enkelte tilfeller faktisk ha kommet frem til en viktig erkjennelse som kan få betydning for andre. Autoritetene kan være mindre bevisste og ajourførte på dette punktet, og vil kanskje komme haltende etter mye senere. Slikt skjer, og sikkert ikke sjelden. Likevel ligger det i det katolske system at den enkeltes samvittighet bør påvirke fellesskapet mer gjennom den personlige livsførsels eksempel, enn gjennom oppfordring til kirkelige partidannelser (såkalt 'lojal' kirkelig opposisjon) eller rett og slett revolusjonære bevegelser (reformasjonstidens splittelser).
Har den likegyldige katolikk samvittighet?
Hvis vi som katolske kristne i praksis lever et liv hvor gud ikke spiller noen betydelig rolle, kommer vi lett inn i en tilstand av ubesluttsomhet, dvs. manglende evne til å ta stilling til religiøse spørsmål. Den vanlige holdningen er lett å få øye på. "Jo, jeg er selvfølgelig katolikk, på bunnen, men det er dypt ned dit, og jeg orienterer meg bare mot Kirken ved mer eller mindre ujevne kirkebesøk, eller ved høytidelige hendelser i slekt og vennekrets: dåp, vielser, bisettelser. Utenom dette er jeg ikke bundet av noe utenfor min egen interessesfære. Nøyaktig hva jeg tror på er da ikke så viktig, og jeg er stadig blitt mer tolerant overfor andres meninger, så sant det ikke får noen ubehagelige følger i mitt eget privatliv. Da reagerer jeg selvsagt imot dem."
Her møter vi noe som er blitt stadig mer vanlig i våre vestlige samfunn: likegyldighet overfor klare linjer i livssynsspørsmål. Holdningen blir gjerne den at 'det ene kan være like bra som det andre.' "Jo, jeg er katolikk, men på min måte. Jeg skjønner at Kirkens ledelse fremholder noen regler som bør følges, men jeg har nå mine oppfatninger, som passer meg best, og jeg skjønner ikke hva all denne kirkelige innblandingen skal tjene til."
Slik orienterer man seg innenfor en ramme man selv gradvis har levd seg inn i, bevisst eller ubevisst, og som ofte blir begrenset av hva nærmiljøet, massemedia og andre påvirkende krefter dytter inn i enkeltmennesket. Påvirkningen fra troende menneskers 2000 års erfaring innenfor et katolsk kristent fellesskap blir gjerne for spinkel og tilfeldig til at den kan få noe avgjørende betydning. Særlig i vårt land, hvor den katolske innflytelse har svært trange kår, vil Kirkens budskap ofte ikke kunne fylle sinnene slik at det kan bidra til en skikkelig kristen samvittighetsdannelse. Da kan en katolikk ikke så lett påberope seg at "jeg handler etter min samvittighet". For man handler heller subjektivt: 'slik det passer meg best, og slik jeg tror andre gjør det.'
Subjektiv samvittighet overfor uønsket autoritet
Når samvittigheten ikke blir tilstrekkelig koblet sammen med den levende katolske kristne arv, forfaller den lett til å bli en rent privat samvittighet. Da opptrer den plutselig som "sjølråderett", individuell selvbestemmelse i mer eller mindre åpen motsetning til Kirkens autoritet. Samvittigheten blir nærmest brukt som våpen mot det som oppfattes som forsøk på å begrense individets fulle personlige utfoldelse. Autoritet ovenfra i Kirken blir sett på som noe "førkonsiliært", mens de fleste personlige initiativer på grunnplanet tillegges en viktig iboende verdi. Den personlige samvittighet opphøyes til å være en overordnet norm, som mennesket må følge i den uunngåelige kampen mot autoritetene.
Det kan gå så langt at samvittigheten nesten får ufeilbarlighetens glorie over seg. I så fall ville det ikke finnes noen overordnet sannhet å ta stilling til, bare et utall sprikende samvittigheter. Og da ville vi ikke lenger befinne oss innenfor en katolsk kristendom. En ekte kristen samvittighet vil heller kunne fungere som et vindu som gir menneskene et felles innblikk i den bærende sannhet - som åpner sannheten for oss. En "privat samvittighet" tjener bare en menneskelig subjektivitet, lukket om seg selv og sine egne interesser. Da får vi dagens altfor vanlige variant: katolikken som ikke forstår at 'katolsk' betyr det altomfattende, det allmenne og universelle, men bevisst trekker ut enkeltelementer som passer ham eller henne, og lar alt som krever innsats eller tilpasning, ligge ubrukt i sitt liv.
Ekte katolsk autoritet (når den fungerer som den skal) ligger i at biskopene, med paven i spissen, forsvarer og opprettholder den ekte katolske samvittighet, slik den gjennom århundrene er blitt utformet gjennom blant annet naturrett, skrifttolkning og tradisjon. Det skjer ved at fellesskapets samvittighetsgrunnlag finner det troende enkeltmenneske hjemme, slik at hun eller han får utdypet sin ansvarlige kristne holdning. En personlig samvittighet kan da få både gleder og skuffelser i møtet med autoritetene, men vil vokse gjennom dette møtet. den private, subjektive samvittigheten er derimot seg selv nok, og stagnerer i sine stadige valg av det som passer den best.